Tekst: Vetle Hylland
Illustrasjon: Thomas Bruknapp
Eller kan det være en annen forklaring som tyder på at vi egentlig er fisk?
Elefantens overraskende fetter
I rundt 2003 var jeg på reise til Namibia i det sørlige Afrika med familien min. Jeg var kun rundt 10-11 år på den tiden og var ikke spesielt interessert i å følge med på forelesninger fra mine biolog-foreldre, det var jo tross alt sommer.
Jeg husker allikevel at jeg bet meg merke i forklaringen jeg fikk da vi så det jeg bare kan beskrive som store, tjukke mus uten hale som lå på den rødbrune sandsteinen og solte seg på morgenkvisten. At dette vesenet skulle være elefanten sin nærmeste slektning ville jeg aldri drømt om.
Selv om jeg ble fortalt at dette var klippegrevlinger og ikke en hybrid mellom mus og kanin, stusset jeg over hvordan dette vesenet, på størrelse med en nyttårskalkun, kunne være en slektning til elefanten med en vekt som en lett lastebil på opptil 7 tonn.
Jeg var nok mest opptatt av de store kattene i Afrika på den tiden. Siden de ligner på hverandre som vi mennesker ligner på menneskeaper, er det ikke slik at jo mer noe likner på noe annet, jo nærmere beslektet er det?
Eller kan det være en annen forklaring som tyder på at vi egentlig er fisk?
Medaljejakten
For å forstå mer om hvordan slektskap henger sammen kan vi se på evolusjonen av de forskjellige trekkene, eller egenskapene dyrene har. Med evolusjon menes gradvise tilpasninger for å overleve og på best mulig måte føre genene videre til neste generasjon.
Dersom konkurransen på land er høy, kan det være større sjanse for å komme seg gjennom nøkkelhullet og få ført genene sine videre ved å velge en plass med mindre konkurranse, og tilpasse seg dette.
Dette er prosesser som går over tusenvis eller millioner av år, noe som gjør det vanskelig for oss mennesker å sette det i perspektiv. Til tross for dette er det fremdeles trekk som tyder på at vi mennesker kommer fra samme utgangspunkt som, for eksempel, en knølhval.
Hvalens sjansespill
Gjennom å se på strukturen til våre armer og strukturen til finnene til en hval finner man akkurat de samme knoklene, bare at funksjonen har endret seg litt over tid.
Over tid har tilpasninger som har vært gunstige for å klare seg i vannet blitt vanligere. Den høye konkurransen på land har ført til at individene som prøvde seg i vannet har klart seg bra, noe som til slutt har endt med et dyr som nå er avhengig av vannet.
Disse trekkene som har samme opprinnelse, men kanskje nå har andre funksjoner, kalles for homologe trekk. Disse kan være viktige for å forstå slektskap mellom organismer og gi en bredere forståelse for hvor vi kommer fra.
Homologe og analoge trekk
Ingen organismer er perfekte og alle er en del av konstant utvikling for å forbedre seg, og tilpasse seg sitt miljø. For å skjønne hvor nært beslektet evolusjonært sett man er med andre organismer, kan man tenke seg et hus.
Alle starter med et hus med en inngang og et rom. Når bestemor skal flytte inn, må det bygges et nytt rom. Noen velger å slå ned en vegg og bygge ut, mens andre velger å bygge på utsiden av det som allerede finnes. Funksjonen blir lik, men prosessen for å komme til funksjonen er forskjellig, dette vil være et analogt trekk, slik som vinger til flaggermus og vinger til fugl. Dersom bestemor hos noen individer ikke lenger trenger denne plassen, bygges det om til et hobbyrom. Dette vil være et homologt trekk slik som hender til mennesker og brystfinner til hval. Prosessen for å skape rommet har i utgangspunktet vært lik, men for noen er ikke funksjonen lenger nødvendig og det er blitt tilpasset til noe annet.
For å da kjenne igjen hvordan man kan spore opp hvor man sist krysset i evolusjonen kan man se gjennom planløsningen av huset, eller da skjelettstrukturen til dyr. Her kan man se på hvilket tidspunkt noen byttet funksjonen på rommet.
Ved hjelp av å se på knoklene til dyr kan man da se eksempelvis at selv om en delfin og en hai ser relativt like ut på overflaten, viser knoklene til delfinen at de i evolusjonen skilte lag fra haien på et mye tidligere tidspunkt enn mennesker.
Skinnet bedrar
Det er altså ikke kun utseende som forteller oss hvor vi kommer fra, selv om mye av vår grunnleggende forståelse av naturen er basert på utseendet.
Flaggermusens evne til å fly gjør den ikke noe nærmere beslektet fugler enn mennesker, selv om det kan være vanskelig å skille de små, raske flygerne i skumringen.
Og det er altså slik at selv om blåfisken i det indiske hav virkelig er en fisk, så er den altså nærmere beslektet med oss mennesker enn den er med andre fisk. Så om den skal få kalle seg en fisk, da bør vel vi mennesker også kunne kalle oss for fisk.
Kilder:
Futuyma, D.J. and Kirkpatrick, M. (2018) Evolution. International fourth. New York: Oxford University Press. pp 35-36
Amemiya, C.T.C.T. et al. (2013) “Analysis of the African coelacanth genome sheds light on tetrapod evolution,” Nature (London), 496(7445), pp. 311–316.
Vetle Hylland, Masterstudent i Evolusjon og Økologi UiO.
