Tekst: Freia Catana Aasdalen
Foto: Paul Norheim
Jeg er omgitt av mennesker kledd i rutete flanellskjorter, caps, vans og mellomlagsvester. En øl i hånden og glimt i øyet, for straks begynner årets vors for et spesifikt segment av Norges befolkning. Ski- og frikjøringsentusiastene. Det er en mørk kveld i oktober, men heldigvis rekker ikke vinterdepresjonen å kicke ordentlig inn før Fri Flyt Film Tour går av stabelen. Arrangementet er en 25 år lang tradisjon, og inneholder ikke bare seks filmer, men også konkurranser, intervjuer med utøverne selv, samt et afterparty.
Jeg spør mine skivenner Ina og Aslak om hva som skal til for at eventet får toppkarakter. Det er ingen tvil: Vi skal være stoka for den kommende sesongen. På vanlig norsk: Vi skal gå inspirert ut av kinosalen. Dessuten forventer vi å se en god del mullets.
Foto: Paul Norheim
Første film ut er Light Lines. Her er det humor og høy underholdningsverdi idet vi ser ski- og snowboardlegender kjempe seg gjennom utfordrende terreng. Med bare hodelykt til å lyse opp snøen midt på mørke natta, svinger utøveren seg ned fjellsiden. Filmen viser prosessen bak et større fotoprosjekt av Vegard Aasen. Ved å ha lang lukkertid når han knipser bilder av skikjørerne, ser man lyslinjene fra hodelyktene under nedfarten. Det er originalt, og setter fokus på et viktig tema. Målet med Light Lines er å sette naturvern og menneskets forhold til naturen på agendaen. Dette vil Aasen gjøre ved å la lyslinjene illustrere tilstedeværelsen vår i fjellene (se bilde). At arrangørene kort tid etter filmen kaster merch i hytt og pine, er noe ironisk. Klesindustrien står tross alt for ti prosent av verdens klimagassutslipp, som igjen fører til færre dager med god snø.
Glacier Lines: Out of Reach, er lagd av en guttegjeng fra Sogndal. De får plusspoeng for originalitet. I en dramatisk scene påstås det at de kan bli de første og siste frikjørere på Jostedalsbreen – de første fordi ingen før dem har vært gærne nok til å gjøre det, de siste fordi breen smelter bort. Her har vi en fortelling som engasjerer, og solid filmhåndverk. Om jeg skal gi pluss- eller minuspoeng for kallenavn som “Jibmaster 69” og “Speedy G”, vet jeg ikke.
Nivået på skikjøringen i Late Bloomers er skyhøy, men når man først har sett tjue backflips, er det vanskelig å fremdeles begeistre seg over en lang sekvens med trikseklipp. Bakgrunnsmusikken er tøff og klippene lekre, men uten en fortelling eller nevneverdig utvikling, skjer det umulige: et forferdelig øyeblikk innser jeg at jeg kjeder meg mens jeg ser på ren skiporno. Det samme går igjen i de neste filmene Topptyricon og Boom Baby. De er vakre å se på og viser fram flinke utøvere, men til tross for enestående klipp blir det monotont i lengden. Å se filmene hver for seg hadde vært en opplevelse, men de fungerer ikke på stripe.
Foto: Vegard Aasen
Siste film ut, The Blondes, gjør at både jeg og sidemannen våkner ordentlig opp igjen. Her hører vi en fortelling om tre rå, kvinnelige skikjøreres reise til Canada, om utfordringer på veien og vennskapet dem imellom. For øvrig byr filmen på nydelige klipp av flinke utøvere. Her er det bare å nyte. Det er en spesiell opplevelse å sitte i en filmsal der det er sosialt akseptert å rope yewwwwww når noen gjør et fett triks, hvilket er tilfellet under The Blondes.
Fri Flyt Film Tour er uten tvil for de spesielt interesserte. Jeg tipper at folk flest kunne sovnet under filmvisningen. Men for oss som ikke vet om noe gøyere enn å suse ned fjell på en planke eller to, er det lett å tilgi filmene for å mangle plott og inneholde tusen kliss like trikseklipp. Kanskje er det faktisk akkurat det som gjør at vi kommer tilbake neste år.
Freia Catana Aasdalen (f. 2000) studerer statsvitenskap og samfunnsgeografi ved UiO.
