Tekst: Filip Emanuel Søgnen Kaloudis
Godt plassert i en stol inntrukket i rød fløyel med ild i peisen, mens jeg lyttet med et halvt øre til senromantiske fin-de-siecle pianostykker av Ravel, prøvde jeg mitt beste å leve meg inn i Wittgensteins tidsepoke.
Hvem var Ludwig Wittgenstein? For en filosofistudent ved UiO, med matematikk-bakgrunn, kunne jeg en gang i tiden svart klart og tydelig på dette spørsmålet. For meg var Wittgenstein en ytterst klartenkt logiker, hvis språkfilosofiske prosjekt var å sikre et epistemisk grunnlag for logikk og matematikk. Siden ga han opp og begynte å studere hvordan mennesker bruker språket. Min tolkning av Wittgenstein speiler kanskje hans mest kjente sitat: “Det som i det hele tatt lar seg si, lar seg si klart, og om det man ikke kan tale må man tie.”
Jeg er ikke lenger i stand til å gi et slikt tydelig svar. Det vil si, jeg har funnet frem til et nytt svar av en tåkete og sammensatt karakter. Jeg tror nå at det er feil å lese resultatene han kom frem til i logikken og språkfilosofien uten å skimte filosofien og synet hans på livet.
Et historisk hotell
Kapteinen varsler om at nedstigningen mot Sogndal flyplass er i gang. Ut av vinduet kan jeg se et spektakulært landskap, som påfører enhver tilskuer en følelse av å være liten, og en følelse av nasjonal stolthet. Vi svever så vidt over toppene som brått går rett ned i havet, i Sognefjorden og dens mange sidearmer. Flyplassen befinner seg på en av disse toppene, slik at passasjerene i noen sekunder får en følelse av å krasje inn i fjellsiden, før de blir beroliget av å se fast fjellgrunn under seg. Jeg skulle til pittoreske Solvorn i indre Sogn, mer presist til Walaker hotell, Norges eldste, for å overvære Wittgenstein-konferansen.
Valget av lokasjon var ikke tilfeldig. Om det hele tatt kan sies at Wittgenstein er kjent i Norge, så må en av grunnene til det være at han bygde og bodde i en hytte, og skrev deler av begge hovedverkene sine i Skjolden, helt innerst i Sognefjorden.
Hvorfor fant ikke seminaret sted i Skjolden? Muligens kan det være fordi Walaker hotell ikke ligger i Skjolden, men drøyt en time unna, og som – selv om samtlige seminardeltakerne av ren intellektuell forfengelighet ikke tør innrømme det – er et viktig trekkplaster for seminaret.
Godt plassert i en stol inntrukket i rød fløyel med ild i peisen, mens jeg lyttet med et halvt øre til senromantiske fin-de-siecle pianostykker av Ravel, prøvde jeg mitt beste for å leve meg inn i Wittgensteins tidsepoke. Det var ikke vanskelig på Walaker. I tillegg til omgivelsene som stammet nettopp fra det 19. århundre, var oppholdet innhyllet i luksus som man kan forbinde med den borgerlige overklassen Wittgenstein selv var medlem av. Eggs Benedict og hjemmelaget eplemost til frokost og overdådige fire-retters middager. Men å bedrive gammeldagse hermeneutiske metoder som å leve seg inn i tenkernes omgivelser, var, tro det eller ei, ikke grunnen til at jeg endret min tolkning av Wittgenstein.
Frykt og beven
En av grunnene til at jeg hadde et bilde av Wittgenstein som en litt rigid og smal, om enn ekstremt intelligent og innsiktsfull, er fordi hans mentor og etterfølgere kan sies å passe noenlunde til en slik beskrivelse. Selv om Bertrand Russell, Wittgensteins veileder, skrev om politikk, var hans største bidrag, Principia Mathematica, et verk om matematikkens og logikkens grunnlag. Videre vil jeg påstå at Bertrand Russell var noenlunde stringent i hva filosofifaget skulle handle om og hva fagets metode skulle være. Det er kjent at Russell var en motstander av Hegel og den svevende tilnærmingen til kontinentalfilosofi. I likhet med Russell, og på enda mer beryktet vis, avviste de logiske positivistene – som var sterkt påvirket av Wittgensteins første verk Tractatus Logico-Philosophicus – enhver annen metode enn sin egen. For de logiske positivistene, også kjent som Wienerkretsen, var det kun formallogikk og de empiriske vitenskaper som hørte hjemme i akademia. Dermed bannlyste de de fleste humanvitenskaper, så vel som deler av samfunnsvitenskapen.
Men liv er annerledes enn lære. Det gjaldt for de logiske empiristene, som var motstandere av nazismen og sympatiserte med sosialdemokratiet, og det gjaldt særlig for Wittgenstein. Og det var Wittgensteins liv seminaret tok utgangspunkt i. Etter en kort introduksjon av seminaret av Knut Olav Almås, ble filmen Wittgenstein av Derek Jarman vist. Filmens minimalistiske teatersett retter fokus mot Wittgensteins indre liv fra barndommen, til da han sa fra seg arven sin, til hans frivillige oppmelding til den første verdenskrig, til hans tid som folkeskolelærer. Karl Johnson, Wittgensteins dobbeltgjenger (den fysiske likheten er virkelig slående), portretterer en filosof som bestandig bærer rundt på en pessimisme og en følelse av å ikke strekke til. Wittgenstein framstår i dokumentaren som en utålmodig, følsom, irritabel og lidenskapelig person med et bevende kunstnertemperament. Har en slik fremstilling belegg?
På lørdagen stod et av høydepunktene for seminaret på dagsordenen, nemlig bussturen til Skjolden, hvor gruppen skulle besøke hytten som Wittgenstein bygde og oppholdt seg i sporadisk mellom 1913 og 1950. Vi kjørte på nordsiden av Sognefjorden, gjennom Luster kommune. Vi så fosser og irrgrønt, snart turkis, og siden mørkeblått vann i fjorden. Breer og fjell i det fjerne.
Omsider nådde vi målet, litt under en kilometer fra den innerste kroken av Norges største fjord. Wittgensteins hytte ligger ca. 40 meter over Eidsvatnet, en liten innsjø som renner ut i fjorden. Veien opp var bratt, og yret gjorde det ikke lettere å karre seg opp. Da vi endelig var oppe, og etter å ha kommet over hvor idyllisk og “koselig” det hele var, kunne jeg ikke unngå å tenke at dette må ha vært hjemmet til en plaget og ensom person. Det var naturligvis kun utedo, og vann hentet man fra sjøen med en bøtte festet til en vinsj. Hytten var omringet av berggrunn på tre sider. Under et av foredragene ble det fortalt at et av oppholdene til Wittgenstein i denne hytten varte i nesten ett og et halvt år. Jeg tenkte på hvor isolert dette stedet måtte ha vært i forhold til omgivelsene fra hans barndom i det kosmopolitiske Wien, med ukentlige selskaper der Freud, Brahms og Mahler frekventerte. For en byinnfødt kan et slikt langvarig opphold på et slikt sted kun vitne om en plage, en frykt man ønsker å rømme fra. Jeg så for meg Karl Johnson’s Wittgenstein fra filmen og hvordan dette følsomme mennesket kunne trenge et slikt sted.
Spredd utover de tre dagene var det, i tillegg til ekskursjon og nydelige måltider, en rekke forelesninger. Det var et om Wittgenstein og Wienermusikken, et annet om Wittgensteins relevans i dag, og et om Wittgensteins senere filosofi. Kanskje det eneste fellestrekket, eller med Wittgensteins ord, den eneste familielikheten blant disse foredragene, var at de alle understreket potensialet som kunst og filosofi hadde som terapi for Wittgenstein. De er først og fremst til for å lege den åndelige sykdommen.
Men det som overbeviste meg om at Wittgensteins hensikt var noe mer enn mitt klare svar i innledningen, var alle samtalene mine med de andre seminardeltakerne. Her var filmskapere, kunstnere, musikere, bønder, skribenter, psykiatere, filosofer og byggingeniører. Få filosofer kan vekke interesse blant så mange kriker og kroker i det profesjonelle liv.
Wittgensteins evne til å favne så bredt og la seg tolke så ulikt, kan vel ikke bare skyldes misforståelse. Det ligger noe der som har langtrekkende konsekvenser utover hva som kan sies med språk og logikk. Kanskje intenderte Wittgenstein å si noe om det hinsidige, det mystiske, religion, etikk og estetikk likevel.
I steden for å insistere på at Wittgensteins prosjekt er klart og tydelig, innser jeg nå at det er i en mer spekulativ tolkning av filosofien hans at den virkelige sprengkraften ligger. I siste del av forordet til Tractatus, skriver Wittgenstein følgende: “Og dersom jeg ikke tar feil i dette, så består for det andre arbeidets verdi i at det viser hvor lite som er utrettet ved at problemene [i filosofien] er løst.”
Heller enn å tolke denne passasjen i den retning av at vi må gi opp på det mystiske og det normative fordi de ligger utenfor språket og filosofiens rekkevidde, kan man lese den slik: Wittgenstein antyder her at man heller bør nærme seg disse emnene via kunsten og det sprirituelle, det utenomspråklige.
Det var dette poenget som var mest fascinerende for de fleste av dem jeg møtte på seminaret. Gang på gang i løpet av seminaret, kom det frem at Wittgenstein var opptatt av disse emnene, og det er derfor vanskelig å tro at han ville gi opp på å vinne innsikt i dem. Slik fremhevet seminaret både en mer åpen og interessant tolkning av Wittgensteins tenkning, men like viktig ga det deltakeren bakgrunnsinformasjon for å berettige en slik tolkning. Seminaret minnet filosofi- og matematikkstudenten, trent i den analytiske tradisjon, om at innsikt i liv også kan gi innsikt i lære.
Kanskje intenderte Wittgenstein å si noe om det hinsidige, det mystiske, religion, etikk og estetikk likevel.
Om seminaret
Siden 2010 har det blitt holdt et årlig tredagers-seminar om Wittgenstein ved Walaker hotell i Solvorn i Sogn. Seminaret annonseres rundt august/september hvert år og finner sted i månedsskifte september/oktober. Kan anbefales hvis man har råd, sier vår mann på innsiden. For mer informasjon om seminaret og Walaker hotel, kontakt hotel@walaker.com
Filip Emanuel Søgnen Kaloudis, født 1999, tidligere masterstudent i filosofi ved UiO og avtroppende kulturredaktør for Argument.
