Om utregning av romfang 1 spør om livet kan ha mening hvis hver dag er den samme.
Skrevet av Mattis Gravingen
Immanuel Kant må ha hatt den mest ensformige hverdagen av alle filosofer. Hver dag fra han var førti år til sin død sto han opp klokken fem, holdt forelesning fra sju til ni, og spiste lunsj fra klokken kvart på ett til fem. Deretter gikk han en tur i byen, så presist at folk kunne stille klokken etter ham. Så gikk han hjem for å skrive, før han la seg klokken ti. Han kom aldri lenger ut av byen enn bygrensen, og avvek fra turen kun to ganger i løpet av livet. På tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, en så repetitiv og kjedelig hverdag, klarte han å bli opplysningstidens mest innflytelsesrike filosof. Men kjente han på mening?
Kants identiske hverdag stiller spørsmålet om hvorvidt livet kan ha en mening hvis hver dag er den samme. Det er også spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest Solvej Balles Om utregning av romfang 1, som vant Nordisk råds litteraturpris i 2022. Den danske romanseptologien tar for seg Tara, en middelaldrende fransk antikvar, som fanges den 18. november. På en Groundhog Day-aktig måte våkner hun opp til den samme dagen igjen og igjen. Hun hører ektemannen Thomas fortelle om den samme turen gjennom regnværet, ser ham lage den samme grønnsakssuppen til middag, og lese den samme boken før han legger seg. Den 18. november går på repeat, og igjen og igjen må hun forklare det til Thomas, som har glemt alt sammen hver gang hun våkner.
Balles roman drar oss inn i Taras søken etter å forstå hvordan denne nye, rare tiden fungerer. Selv om verden rundt henne gjentar seg, er det som om kroppen hennes, og det hun rører ved, forandrer seg for hver dag. Hun brenner seg og har fremdeles et brannsår på hånden dagen etter, som fortsetter å gro for hver dag som gjentas. Hun legger en bok under sofaen, og finner den der når hun står opp igjen. Dagen består, Tara går.
Ved å snu om på hvordan tiden fungerer, får Balle fram hvor rar vår egen erfaring av tid egentlig er, ved å vise oss hvordan tiden kunne ha fungert.
Likevel er det ingen indre logikk i Taras tid. Den har “gått i stykker”, som det gjentas i romanen. Selv om noen ting hun rører ved forblir, gjør ikke alt det. En gammel mynt hun kjøper, forsvinner tilbake til butikken hun fant den i. Hun gror planter i åkeren. Noen ganger vokser de, andre ganger ikke. En kveld hvor hun blir oppe med ektemannen, kommer de fire timer inn i den nittende november, før hun ser bort et øyeblikk. Når hun ser tilbake, har han glemt alt. Tara prøver desperat å kartlegge tidens logikk gjennom nærmest vitenskapelige undersøkelser, men innser at den er uforutsigbar:
«bakenfor alt det vi til daglig oppfatter som sikkert, ligger det usannsynlige unntak, plutselige knekk og utenkelige lovbrudd. […] i stedet for å bevege oss forsiktig og nølende rundt i konstant forundring går vi rundt som om ingenting har hendt, tar merkverdigheten for gitt og blir svimle hvis tilværelsen viser seg som den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig.»
Ved å snu om på hvordan tiden fungerer, får Balle fram hvor rar vår egen opplevelse av tid egentlig er, ved å vise oss hvordan tiden kunne ha fungert. Der vanlige menneskers tid strømmer framover uten stans, og det kan føles som at verden hele tiden forandrer seg selv om man selv forblir den samme, er det i romanen verden som er den samme, og kun Tara som forandrer seg.
Siden tiden snus på hodet, opplever også Tara tidens hastighet motsatt av folk flest. Når hun er mest oppmerksom på omgivelsene sine, og sitter på rommet sitt dag etter dag og bare lytter til ektemannen som vandrer gjennom huset, smelter dagene sammen i en drømmelignende tilstand. Jo flere knirk i trappen hun kartlegger, jo raskere flyr dagene forbi. Når hun derimot glemmer omgivelsene, og drar ut av soverommet for å kartlegge tidens mekanikk, er det som om tiden stopper opp. Kanskje sier det noe om hvordan vår tilstedeværelse påvirker hvordan vi opplever tidens hastighet.
Jeg leste en gang et intervju med en travel advokat, som på slutten av karrieren fortalte at det var som om han dro på jobb da barna gikk på barneskolen, og kom hjem til at de var ferdige på universitetet. Når man opplever så mye at man glemmer omgivelsene sine, stirrer man ikke på klokken og glemmer at tiden går, men for Tara er det andre veien. Hvordan skal hun finne mening i en slik hverdag? Hun sliter med å holde på forholdet til Thomas, for han glemmer jo alt hver morgen, og husker bare den hun var for hundre 18. novembere siden. Hun går lei av å oppsummere alt hun har opplevd hver dag, og ender med å gjemme seg for ham. Det virker som kjærligheten hennes er avhengig av å være i utvikling. Et forhold der den ene parten forandrer seg og den andre alltid er den samme, fungerer ikke for Tara i lengden.
Noen vil kanskje si at romanen er kjedelig. Igjen og igjen får vi høre om Thomas’ vandring gjennom huset, regnværet ute, og grønnsakssuppen han koker. Men bare ved å gjenta beskrivelsene føler vi det samme som Tara, at det er tungt og trøttende å aldri få lov til å kunne gå videre. Som leser flytter vi også inn i 18. november.Vi blir fortrolige med alle detaljene som gjentar seg og kartlegger dagen ned til hvert minste knirk i trappen. Slik gir Balle leseren den samme følelsen av stillstand som Tara kjenner på.
I likhet med Kants repetitive liv, er ikke Taras liv uten mening. Hun skriver, leser, mimrer og lærer om den nye tiden, og får slik en følelse av utvikling. På samme måte som Kant varierte de ensformige dagene ved å skrive og tenke nye ting, prøver Tara å skape noe som forblir når dagen nullstilles. Mot slutten av romanen okkuperer hun et hus som er til salgs. Hun prøver å gro grønnsaker i åkeren som noen ganger spirer, kjøper møbler og lager mat. Selv om hun ennå ikke er tilfreds med den nye tiden, nærmer hun seg en aksept. Hun skjønner at hun trenger å oppleve noe nytt, og samtidig finne noe å videreutvikle. Det er i balansen mellom ytterpunktene, foranderlighet og permanens, at hun begynner å finne roen. Om utregning av romfang 1 viser oss at vi trenger denne middelveien for å finne mening.
Mattis Gravingen, født 2002, tar bachelor i filosofi ved Universitetet i Oslo
