Idet den gylne vidundermikstur skyller over smaksløkene, drukner den samtidig min knugende Weltschmerz, dette ektefødte barn av den tilsynelatende evigvarende, nordiske vinteren.
Skrevet av Sindre Brennhagen
I sin politisk-filosofiske murstein Rettsfilosofien (1821) skriver G.W.F. Hegel:
Endelig er fredagen her
Nå skal det smake med en pils
Hehe, neida, kødda. Utdraget stammer fra Black Debbaths fredagshymne «PILS!». I skrivende stund er det riktignok mandag, men hvem, med unntak av rusmoralistiske regelryttere og enerverende kostholdspsykopater, bryr seg? Solen trenger seg gradvis gjennom senettermiddagens nedslående skydekke, spurvene skvatrer iltert på den nærliggende gravlunden. De omkringstående trærne sitrer forventningsfullt, som om de venter på et klarsignal til å riste av seg snøen og begynne spireprosessen på ny.
Vel vitende om at den allerede skrinne bankkontoen egentlig ikke tåler flere belastninger, går jeg hen og bestiller, med et tilfreds dumriansmil om munnen, årets første, offisielle utepils – en perlende og nærmest tindrende halvliter av typen Ringnes. Idet den gylne vidundermikstur skyller over smaksløkene, drukner den samtidig min knugende Weltschmerz, dette ektefødte barn av den tilsynelatende evigvarende, nordiske vinteren. Mine djerve damer, høye herrer og alle som er midt imellom eller milevis forbi: Våren er herved åpnet!
Om det er i anledning helgens ankomst, slik tilfelle er for Lars Lønnings tørste protagonist, eller en hvilken som helst ordinær hverdagsaften der livet butter litt imot, er håpet – en midlertidig virkelighetsflukt – som oftest å finne i bunnen av en leskende enhet. Å gripe omkring et duggfriskt glass, eller en iskald boks, er rett og slett en udelt glede. Når de edle dråper treffer tungen og nytelsen sakte tar bolig i ens dehydrerte legeme, blir mang en voksenperson mo i knærne. Sjelden har Vårherre truffet så godt som da han, på en av disse skapelsens dager, anla mulighetsbetingelsene for dette motsetningsfylte fluidum, på samme tid både berusende og skjerpende, opplysende og fordunklende. Og sjelden smaker pilsen så fortreffelig som når man slurper den i seg ute.
Utepilsens ontologi
Men må en utepils nødvendigvis konsumeres utendørs, eller holder det at den nytes på et utested? Hvor liberal kan man være i sin definisjon? Ja, hva er utepilsens beskaffenhet?
Sannsynligvis avhenger det av hva man legger i det sammensatte ordets første ledd. Puristene blant oss vil holde fast ved en restriktiv tolkning. Konkretiseringen «ute-», vil de si, signaliserer jo entydig at man ikke drikker pilsen hverken hjemme eller inne. Her er det uteservering eller medbrakt øl til et passende parkområde som gjelder. Personer av mer relativistisk legning vil derimot foretrekke en romsligere, og en smule mer kontroversiell, tolkning. Så lenge man har beveget seg vekk fra sine vante omgivelser, det vil si er ute av hus, kan man argumentere for at pilsen faller innunder kategorien «utepils». Om det så skulle være innendørs på en skittenbrun bule, vil likevel utebetingelsen være tilstrekkelig oppfylt, ifølge relativistene.
Så vel utepilspedantene som utepilsmaksimalistene kan ha delvis rett. Men det finnes også grensetilfeller som utfordrer dette skillet. Tenk for eksempel på bakgårdsservering under tak: Man får en smak av utetemperaturene, samtidig som man er noenlunde skjermet fra det verste av vær og vind. Dessuten har vi balkongpilsen. For dersom utleiegudene allernådigst har utstyrt din svindyre drittleilighet med enten balkong eller veranda, har du muligheten til å fortære en pils som likesom unndrar seg strikt klassifisering. Sitter du på en tålelig komfortabel klappstol i solveggen, utstyrt med lommebokvennlig kjøleskapspils for hånden, kommer du skremmende nær selve essensen av utepilsopplevelsen, enda du hverken er helt inne eller helt ute. Ergo kan det hende utepilsen er mer en følelse, en tilstand, snarere enn et avgrenset og klart definert fenomen.
Sanna Lagesen Fenheim
Utepils og kunstnerskills, eller drikkefreden og skapergleden
Salige Stig Sæterbakken skrev en gang at han blir så glad hver gang han husker det er mulig å drikke, ja, «at det finnes alkohol». I Jeg forbanner tidens elv (2008) sier Per Pettersons selvproletariserende hovedfigur Arvid Jansen: «Det gikk en sprekk gjennom livet mitt, et søkk, og det søkket kunne bare fylles med øl.» Hva er det nå med dette døyvende, men samtidig oppkvikkende, tryllevann som gjør at man ustanselig søker mot det? Jeg samler et knippe drikkfeldige frender til idémyldring og meningsbrytning.
Scenen er denne: Forfrosne fingre, blålilla lepper. Tre sjofle fyrer i annen halvdel av tyveårene hutrer og hakker tenner. En gråværsdag i mars måned har de dristet seg ut på en prematur utepils. Den varmer like fullt – men hvorfor? I diskusjonens forløp lanseres en rekke forklaringer.
Pilsen har et helbredende potensial: De aller fleste uoverensstemmelser kan begraves over en halvliter eller fem.
Sykepleieren i dette tarvelige følget viser til placebo-effektens innvirkning på soma og psyke (gjesp), musikeren antyder noe svermerisk om vibrasjonene i kullsyren, mens den arbeidsledige filosofen (sjokk!) i sitt stille sinn planlegger hvordan han kan unnslippe regningen. Etter en ørkesløs og stadig mer høylytt debatt bestemmer de seg for å legge uenighetene til side. Pilsen har et helbredende potensial: De fleste uoverensstemmelser kan begraves over en halvliter eller fem.
Enhetene ankommer bordet. Lik en flokk sultefôrede hyener som har fått ferten av et antilopekadaver, kaster den bedrøvelige bermen seg over sitt flytende bytte. Den basstrakterende unghingsten blant dem reiser seg brått og deklamerer:
Vann og gjær, humle og malt
Faen i helvete, som dette smalt
Så kaldt et brygg, gjør ufin til snygg
Med pilsen i kruset er du alltid trygg
… Nei, dette var ikke halvgalt
Ah, hvorledes denne trolldomsdrikk stimulerer kreativiteten! Kan hende det er her, i understøttelsen av skapertrangen, vi må plassere noe av pilsens uforlignelige kraft. For hvor hadde vår sivilisasjon vært uten denne splidskapende og brobyggende saft? Sannelig tror jeg vi ville gått glipp av mange mesterverk dersom disse lidende og børstne kunstnersjelene ikke hadde hatt en inspirerende flaske i nærheten. Riktignok kunne vi også, hvis de samme plagede sinnene hadde unngått helseplagene knyttet til overdådig alkoholforbruk, sittet igjen med flere verker av dem. Eller kunne vi? Og hvis ja, ville det blitt det samme?
Ville behårede Jim Morrison kunnet ri den famøse stormen med like overbevisende melankolsk klang dersom han ikke var kavende kanakas, stup dritings, føkkings møkkings da han tok mikrofonen i studioet? Hadde Sartres eksistensfilosofiske magnum opus Væren og intet (1943) vært like innflytelsesrik om den ble forfattet i edru tilstand, ikke i en langvarig amfetaminrus? Jeg vet ikke. I det hele tatt er det minimalt jeg vet med absolutt sikkerhet. Med unntak av: 1) Evnen til å tenke kontrafaktisk må aldri undervurderes; 2) Nå, som alltid, hadde det smakt med en pils.
En pilsformet langefinger til de krampeedruelige festbremser
Etter å ha lest dette sammensuriet av strøtanker, tenker du muligens: «Ok, jeg skjønner, du er umåtelig glad i pils. Men hva med dens skyggesider? Hva med de potensielle skadeeffektene? Hva med den tåpelige alkoholkulturen, drikkepresset? Har du ikke gått for langt i å oppvurdere pilsen i denne panegyrikken din?».
Jada, jada, slapp av. Jeg visste innvendingen måtte komme. Derfor skal jeg pliktskyldig ta et forbehold her på tampen: Man skal ikke bedrive en usunn forherligelse eller sågar uansvarlig idyllisering av alkoholen, denne syndige væske som har ruinert uhorvelig mange enkeltskjebner og samliv. Sånn. Fornøyd nå? Fint, for her er motsvaret: Hvor tørr og nyansefattig ville ikke tilværelsen vært om vi alle var puritanske avholdsmenn? Om vi hadde feiret livets store begivenheter med et glass appelsinjuice (med fruktkjøtt for anledningen!), skålt for brudeparet med lunken Farris, ristet Biola-kartongen for å innvie det nye året, eller bedt vår utkårede hjem på en kopp solbærtoddy kl. 02:17 natt til lørdag? I mitt indre øre hører jeg: «Øyh, nach hos meg, jeg har tre brett sukkerfri Mozell i kjelleren!».
Nei, takke meg til den grenseoverskridende, velgjørende og ofte, for visse lettvektere, hodepinefremkallende pilsner. Cheers, mate!
Sindre Brennhagen, født 1997, har mastergrad i filosofi fra UiO og en urokkelig tro på at han er på fornavn med skjærene i sitt rulleskiforpestede nabolag.
