Skrevet av Eileen Svendsen
Det begynte å bli noen år siden Petter hadde truffet sin gamle venn, forfatteren Marcus Fjeld. Marcus flyttet fra Bergen for lenge siden, og var ikke så ofte i byen. Men dagen i forveien hadde han hatt et oppdrag på Litteraturhuset, og for at det ikke skulle bli stress hadde han overnattet i byen til neste dag. Nå hadde han avtalt å treffe Petter på det som en gang hadde vært Grand. Det hadde vært favorittstedet til Marcus da han bodde i Bergen. Lokalet var helt ombygget, og var nå blitt en pizzarestaurant. De fant seg et bord på utsiden av restauranten.
– Peppes! stønnet Marcus og stirret misbilligende på menyen foran seg, men la til: – Jaja, jeg kan nå alltids ta en øl…
– Det var du som absolutt ville gå her, innvendte Petter, – og jeg er sulten. Det er lenge siden frokost.
– Jeg har nettopp stått opp og har ikke spist frokost, sa Marcus.
– Dere kunstnere, sukket Petter, – Jeg vil nå ha pizza i hvert fall. Kan vi ikke dele en?
– Okey da, sa Marcus, – bare velg den sorten du vil ha. Jeg har ikke greie på pizza, i hvert fall ikke den fra Peppes.
Han begynte å fortelle om da han hadde passert Bystasjonen på vei til restauranten, og oppdaget at det uskjønne storsenteret var omgitt av mistenkelig magre folk. Hvor bodde rusmisbrukerne nå som de ikke lenger kunne holde til i kvartalene rundt det som tidligere var busstasjonen, undret han. Han la til at de gamle bolighusene der han engang hadde leid hybel, var erstattet av høye, lukkede hus med kontorlandskap.
– Hvor de bor? – spurte Petter.
– Ja, hvor bor de folkene nå, sa Marcus. – De som henger rundt ved busstasjonen.
– Åja, rusmisbrukerne, sa Petter. – De bor vel på Skyggesiden. Den strekker seg litt
forbi Danmarksplass, på den siden der det er lite sol. Det er derfor den heter Skyggesiden.
– Skjønner, sa Marcus. – Kan du vise meg den?
– Vise deg den? spurte Petter.
– Ja, ta meg med på den utekontakt-jobben din, sa Marcus.
– Jeg kan jo ikke ta deg med på jobb! – innvendte Petter, og vinket på kelneren.
Marcus avbrøt ham i å bestille en pizza med skinke, ved å si at han heller ville ha med biffkjøtt.
– Jeg syns du sa det var det samme for deg, minnet Petter ham om.
– Ja, bare det blir med biffkjøtt, så, svarte Marcus, og bestilte like godt to øl til seg selv med det samme.
Petter holdt seg til brus, siden han skulle tilbake på jobb.
– Du Marcus, du Marcus, sa han bare.
Halvliterne kom på bordet, og Marcus kastet seg over den ene. Han drakk halvparten av den i én eneste slurk, før han begynte å fortelle Petter om alle prisene han hadde mottatt. Selv om han ennå ikke hadde fått det store gjennombruddet som dramatiker, hadde han skrevet noen diktsamlinger som hadde fått gode mottakelser i hovedstadspressen.
– En av kritikerne kalte den ene samlingen for et foranskutt lyn, understreket Marcus.
– Har du skrevet noen skuespill i det siste, da? – spurte Petter mest for å stoppe talestrømmen.
Marcus gryntet bare, og drakk resten av den første halvliteren på styrten. Så begynte han på den andre, og var godt nede i glasset da pizzaen kom på bordet. Både Petter og Marcus langet innpå, og sa ikke noe på en god stund. Da de var ferdige med å spise, kjente Petter at han fremdeles var sulten, og merket seg at Marcus hadde spist godt over halvparten av pizzaen. Også han som sa at han ikke ville ha noe, tenkte han, og foreslo at de kanskje skulle ha litt dessert. Det ville vel stilne sulten, tenkte han.
– Dessert er bare for kvinner. De kjører i seg hva som helst, mente Marcus, og begynte å fortelle om alle kvinnene han kjente, og alle søtsakene de kjørte i seg.
Etter noen fortellinger om å overspise søtsaker mistet Petter lysten på dessert. Marcus – som nå også var ferdig med den andre halvliteren – bestilte seg en ny. Så begynte han igjen med dette med rusmisbrukerne; at han ville se hvor de levde. Se på deg selv, tenkte Petter. Han syntes Marcus var blitt utflytende i trekkene. Marcus var også rødlett i ansiktet, som om han konstant rødmet. Det tynne håret var langt og stritt, og hang fett nedover skuldrene. Pen har han aldri vært, men nå ser han nesten ut som en uteligger, hadde han ikke vært så velkledd, tenkte Petter.
Illustrasjon av Tora Hesthammer
– Jeg vet ikke om jeg har så lyst til å dra på Skyggesiden for å guide deg rundt der, sa
Petter. – Jeg ser nok elendighet i jobben. I dag for eksempel hjalp jeg en kvinne som var blitt slått nesten i hjel av samboeren sin, men som likevel nektet for at det var ham som hadde slått henne. Kan du tenke deg noe verre?
– Ja, at han drepte henne, sa Marcus, og drakk flere slurker av halvliteren. – Men siden
hun dekker ham har hun nok tenkt å fortsette samlivet, og da dreper han henne før eller siden likevel. Det er bare et spørsmål om tid, en avansert form for selvmord.
Han tok noen nye, dype slurker av halvliteren mens Petter sukket at slike saker alltid
var så vanskelige, og fikk ham til å lure på hva han egentlig gjorde i jobben Om han kanskje burde ha valgt et annet yrke: Bonde, for eksempel. – Bonde, ja. Det skulle jeg gjerne ha blitt. Da ville jeg ikke støtt på sånt. Ja, det ville ha vært noe.
Marcus ristet på hodet, og stirret etter en ung kvinne som gikk forbi på fortauet: Slikt skjer i alle miljøer, mente han.
– Kanskje noe lignende, men ikke fullt så ekstremt, hevdet Petter. – Rusmisbrukere blir så avhengige av hverandre, og det er nok det som ligger bak.
– Bønder blir vel også avhengige av hverandre, innvendte Marcus og trakk til seg blikket. – De skal jo drive en gård sammen. Det må gjøre dem avhengige av hverandre.
– Ja, men bønder er ikke utstøtte av samfunnet, og det er utstøtelse som skaper den avhengigheten man finner hos rusmisbrukere, forklarte Petter mens han drakk små slurker av brusen sin, – og det er virkelig utrolig hva man får se. Denne kvinnen for eksempel, som dekker ham.
– Det kunne ha skjedd i alle miljøer. Kvinnemishandling har du overalt, sa Marcus.
– Hvis du sier det så, sa Petter, som sjelden mistet tålmodigheten, men nå kjente at han holdt på å gjøre det. – Men du må i hvert fall ikke bruke det jeg har sagt nå i et stykke eller noe sånt. Det er graderte opplysninger.
– Kunne ikke falle meg inn å bruke det, beroliget Marcus. – Jeg interesserer meg ikke for sånt. Det passer bedre for kvinnelige forfattere.
– Men dette paret er jo rusmisbrukere, innvendte Petter, – og jeg trodde det var nettopp sånt du interesserte deg for, at det var derfor du ville på Skyggesiden.
– Jeg vil ha stoff som er typisk for rusmisbrukere, ikke slikt som kunne ha skjedd i et hvilket som helst miljø, sa Marcus og drakk opp den tredje halvliteren.
Petter hadde lyst til å si at det nok var mye rusmisbruk blant kunstnere også, men lot det være. Det ville jo likevel ikke nytte, tenkte han: Ikke når han satt her med en som ville dra på guidet tur til de lavere lag for å finne noe å skrive om. Hadde Marcus alltid vært slik?
– Skal vi ta en øl til? – spurte Marcus.
– Jeg må tilbake på jobb, svarte Petter og så på klokken.
Han ba kelneren om å få betale, og foreslo ikke til Marcus at de skulle treffes
igjen. Kelneren kom med regningen mens Marcus ba om en halvliter til.
– Jeg blir sittende litt til, fortalte han, nokså overflødig.
– Du blir vel det, sa Petter og betalte like godt for hele pizzaen.
– Jeg kan spandere brusen, sa Marcus raust.
– Jo, takk, sukket Petter, – men det regnestykket går likevel i minus for meg.
– Ja, men til gjengjeld kan du få den nyeste diktsamlingen min neste gang vi treffes,
foreslo Marcus. – Jeg har allerede fått en pris for den. Den heter Markmusen 2.
– Prisen? spurte Petter forvirret. – Hvilken pris er det som heter noe sånt?
– Nei, samlingen heter det, forklarte Marcus og så på ham som om han var dum. – Der tar jeg opp de eksistensielle problemene vi lever under.
– Det kan jeg tenke meg, sa Petter.
– Du ringer hvis du kommer over noe da? spurte Marcus mens Petter reiste seg fra
bordet. – Jeg mener noe jeg kan skrive om. Og om når vi skal dra på denne turen.
– Klart det, løy Petter, og tenkte slett ikke å ringe.
Han skyndte seg tilbake til jobben.
Eileen Svendsen, født 1969, er utdannet lektor i norsk og samfunnsfag og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland.
