Noah Myhre Pedersen, ansvarlig redaktør for Argument
I skrivende stund samles verdensledere til krisemøte i England for å diskutere situasjonen mellom Ukraina og USA. Trump-administrasjonen viste frem sin foretrukne form for diplomati, som mest av alt fremsto som et bakholdsangrep i skolegården. Dette kommer bare noen få korte dager etter Donald Trump omtalte Zelenskyj som en “diktator”, få dager etter at USA var en av få land – deriblant Russland, Nord Korea og Israel – som i FN stemte mot å fordømme Russlands angrepskrig mot Ukraina. Plutselig, når uforutsigbarheten til mektige allierte kombineres med urolige tendenser innad i Europa, fremstår internasjonale brorskap skjøre. Er allianser, institusjoner og avtaler noe man bare kan kaste etter behag?
Angående sitt besøk i Washington gjorde Zelenskyj det klart at han forventet sikkerhetsgarantier for den krigsrammede nasjonen han representerer i bytte mot underskriving av en avtale som ville sikre USA en andel av landets mineraler. Berettigelsene fra Amerikansk hold er at “USA må kreve tilbakebetaling for all støtten de har gitt Ukraina”. Plutselig er en fremtredende impuls i Vestens mektigste land ikke å ivareta demokrati og stabilitet, men i stedet først og fremst å stille spørsmålet: ”Hvordan kan dette gagne meg?”. Særlig ironisk er det da at USAs ledelse parallelt med å offentlig gå løs på presidenten av et krigsherjet land, samtidig valgte å sende fire milliarder dollar i militær støtte til Israel. Men kanskje tilbakebetalingen og egennytten i det tilfellet venter i utopien om Trump Tower og Caesars Palace på Gazastripen samtidig som skjeggebassen der oppe gir grønt lys for dommedag?
”Hvordan kan dette gagne meg?” Spørsmålet stilles ikke bare angående internasjonale relasjoner, men det preger store deler av dagens politiske og sosiale landskap. Hvordan gagner det meg at skattepenger går til land som forsøker å beskytte seg mot autoritære regimer? Hvordan gagner det meg at skattepenger går til NRK, til humaniora-utdannelser, til barnetrygd, til filmproduksjoner og til kunstnerstøtte? En fremtredende mentalitet synes å være at alt som ikke umiddelbart gir en påviselig egenverdi, kan skrotes. Bidrag til Ukraina er en investering i en stabil verdensorden, men likevel fremstilles det som et tap dersom man ikke ser en umiddelbar og direkte materiell gevinst. Skattefinansiert kultur og utdanning er grunnleggende for et opplyst samfunn, men når en markedstilpasset tankegang dominerer så reduseres de til et spørsmål om profitt og nytteverdi. Trenger vi egentlig kunst? Trenger vi egentlig miljøtiltak, eller humanitær støtte, eller utdanning? Eller er enhver sin egen lykkes smed? Hvordan håndterer man i så fall en verden som preges av denne mentaliteten? Hvordan kan vi kjenne igjen de samme tendensene i vår umiddelbare nærhet? Hvordan går det i så fall ut over oss selv og fellesskapet omkring oss? Er ikke et snevert fokus på egennytte nettopp det som ligger til grunne for tanken om at visse ting ganske enkelt bare skal brukes og kastes? Den første utgaven av Argument i 2025 utforsker nettopp “bruk og kast”.
