Tekst av Noah Myhre Pedersen
I hagene ved Schönbrunn-palasset i Wien, sommerresidensen til Habsburg-herskerne, kan man til venstre for Neptunfontenen få øye på en romersk ruin foran skogkanten, med sprukne mursteiner og falne søyler spredt rundt en dam med grønt vann.
Ruinene er vakre og minner en tid som for lengst er forbi, et imperium så mektig at dets innflytelse trosser årtusener og tidens forfall. De minner oss om både forgjengeligheten og utholdenheten til menneskelige samfunn.
Det eneste problemet er at ruinene er falske. Eller, samlingen av søyler og statuer finnes absolutt, men de er ikke faktiske ruiner, annet enn i visuell likhet.
Før slutten av 1770-årene var de romerske ruinene i hagene ved Schönbrunn fraværende. Årsaken er slettes ikke et mysterium: På samme tid som den amerikanske uavhengighetserklæringen, James Cooks andre reise for å finne Terra Australis, starten på den industrielle revolusjonen og Mozarts driftige tenår, var ruinene ennå ikke blitt bygget.
Gamle ruiner har alltid hatt sterk effekt på de som betrakter dem. Renessansen ble spunnet rundt et klassisk ideal om perfeksjon, hvor mytologiske motiver ble skåret ut med upåklagelig realisme i hvit marmor, de klassiske motivene og teknikkene kombinert med samtidens religiøse og sosiale idealer.
I romantikken var de teknisk perfekte aspektene ved gammel kunst mindre viktig: Det som fanget hjertene til poeter og billedkunstnere, var de dypt melankolske og mystiske aspektene ved disse vedvarende minnene om for lengst tapte sivilisasjoner. Den fragmenterte og forfalne tilstanden ved gammel kunst og ruiner kom i fokus.
I sine dikt setter Lord Byron fokus på den mystiske og kontemplative naturen til ruinene av antikkens Roma. I Childe Harold’s Pilgrimage beskriver han forholdet mellom nåtiden og den fjerne fortiden, samt hvordan spenningen mellom de to skaper en slags eventyrlig og kontemplativ magi. I Canto IV av diktet skrev Lord Byron følgende om Colosseum i Roma:
When the stars twinkle through the loops of time,
And the low night-breeze waves along the air
The garland-forest, which the gray walls wear,
Like laurels on the bald first Caesar’s head;
When the light shines serene but doth not glare,
Then in this magic circle raise the dead:
Heroes have trod this spot — ’tis on their dust ye tread.
På samme måte utforsker Percy Shelley i sin sonett fra 1818, “Ozymandias”, minnets falming av storhet, hvor makten til en svunnen tid kun består som ord skåret inn i en gammel statue av Ramesses II, som står alene i Egypts ørkener:
My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!»
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.
Da Edward Gibbon i 1764 betraktet tempelet til Vespasian og Titus i Forum Romanum, ble han inspirert til å skrive sitt monumentale verk The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. I nest siste kapittel i storverket beskriver han forholdet mellom de antikke ruinene og sin egen samtid:
The forum of the Roman people, where they assembled to enact their laws and elect their magistrates, is now enclosed for the cultivation of pot-herbs, or thrown open for the reception of swine and buffaloes. The public and private edifices, that were founded for eternity, lie prostrate, naked, and broken, like the limbs of a mighty giant; and the ruin is the more visible, from the stupendous relics that have survived the injuries of time and fortune.
Kunstneren Giovanni Battista Piranesi avbildet de samme ruinene av Vespasian og Titus-tempelet i en av sine tegninger, der de korintiske søylene stiger opp fra bakken, omgitt av overgrodd natur samt den moderne byen rundt. Den antikke og den moderne verden, side om side, reflekterer barokkens idé om tempus fugit, tidens flukt.
Det var Piranesis gravering av Vespasian og Titus-tempelet som tjente som inspirasjon for de romerske ruinene som ble bygget i hagene ved Schönbrunn-palasset i 1778. Denne typen bygning kalles en folly. En folly, også kalt en blikkfanger, er en kostbar og generelt ikke-funksjonell bygning reist for å forbedre et naturlandskap. Ruinene i Schönbrunn-hagene er nettopp en folly, og det er kanskje ikke så rart at det var nettopp de tysk-romerske keiserne som var interessert i å knytte seg tett opp mot Romerriket.
De romerske ruinene i Schönbrunn-palasset var imidlertid ikke det eneste stedet hvor den nostalgiske fascinasjonen for svunne tider manifesterte seg som follies. Romantikken brakte med seg melankoli og nostalgi for en mytisk fortid, der fornuft ofte måtte vike for en mer emosjonell tilnærming til kunst og historie. Som en følge av dette var follies særlig utbredt i England. Slottsruiner ble bygget, sammen med dekorative tårn med et gotisk ruinert utseende, samt bygninger konstruert for å vekke assosiasjoner til antikkens storhet.
I parkene nær Windsor Castle finnes en imponerende romersk ruin. Ruinene ser ut som om de har stått der i årtusener, en varig relikvie fra en tid med storhet som for lengst er borte. Men i virkeligheten ble søylene og fragmentene som utgjør disse tempelruinene hentet fra det som var igjen av den romerske byen Leptis Magna i Libya. Mellom 1827 og 1830 brukte arkitekt Sir Jeffry Wyattville disse fragmentene til å konstruere en kunstig ruin, og resultatet fikk navnet Augustus’ tempel, muligens en referanse til Kong Georg IV, hvis navn var George Augustus Frederick.
En idé fremmet av Albert Speer, nazi-regimets sjefsarkitekt, er ideen om Ruinenwert. “Ruinverdi” omfatter ideen om å skape nye bygninger med tanke på at ruinene av de samme bygningene etter et eventuelt sammenbrudd vil være estetisk tiltalende. Et annet tysk begrep, Ruinenlust, beskriver gleden ved å tilbringe tid blant ruiner, den estetiske og følelsesmessige verdsettelsen av forfall, og det er kanskje ikke altfor dristig å anta at mangt en dikter og kunstner har nok kjent et aldri så lite begjær ved synet av urgamle ruiner.
På mange måter er denne fascinasjonen for det som vedvarer lik den japanske kunsten Kintsugi, der ødelagt keramikk blir reparert. Skadene skjules ikke, men fremheves med forgylte sømmer. Dette representerer skjønnheten i imperfeksjoner, at det er feilene som gjør et objekt unikt. Faktisk hviler selve essensen av et objekts verdi i dets feil, fordi feilene er det som gir det karakter. Kintsugi er en uttrykksform for Wabi-sabi-verdenssynet, som er sentrert rundt aksepten av forgjengelighet og imperfeksjon. Verden ville vært et kjedelig sted om alt føyde seg etter et flyktig ideal av perfeksjon.
På høyden av romantikken var den emosjonelle tilknytningen til antikke minner i sentrum. Samtidig som follies ble reist, lot kunstnere seg inspirere av smuldrende ruiner og deres plass i det moderne landskapet. Det store spørsmålet er: Hva er dagens follies? Hva bygger vi i dette relativt nye årtusenet for å minne oss om vår forgjengelighet og spenningen som oppstår fra kontrasten mellom en falmende fortid og det stadig foranderlige moderne liv?
