Barneporno på resept

Det finnes knapt noen mellomting mellom å normalisere og demonisere seksuelle fantasier om barn.

Tekst: Ingvill M. D. Hekne | Illustrasjon: Clint Catalyst

barneporno_faktaboksIngen ønsker å se barn lide. Vi har alle våre måter å unngå dette på. Overgriperne fornekter barnas smerte, slik at de kan normalisere sine voldtekter av mindreårige. Folk flest demoniserer overgriperne, slik at tanken på å seksualisere mindreårige fremstår som umenneskelig. Andre ønsker å behandle overgriperne, og tilby alternativer til å begå overgrep. Animert barneporno er ett av disse alternativene. Bør vi vurdere dette som en mulig løsning, på tross av at det føles så feil?

Barnet i fokus
Den eneste krystallklare sannheten i debatten er at barna tar skade av overgrep, og av at dokumentasjonen av overgrepene spres. Barnepornografi som inneholder overgrepsbilder er en forlengelse av traumet barna har opplevd, og kan følge dem hele livet. Når overgrep og pedoseksualitet debatteres er det mange som glemmer å holde fast, med begge hender, i landskapets eneste klippe: Det er barna som er de mest sårbare. For en pedoseksuell er det helt sikkert vanskelig å kjempe mot en trang til å voldta barn, men det kan på ingen måte sidestilles med smerten til de som blir ofre for overgrep. Derfor må beskyttelse av barna være det overordnede målet. Vi bør behandle (potensielle) overgripere med dette målet i sikte.

Pedoseksualitet_faktaboksMellom barken og veden
Både normalisering og stigmatisering av en seksuell interesse for barn ser ut til å ha uheldige effekter. Samfunnets totale fordømmelse av pedoseksualitet kan føre til at individer med pedofil forstyrrelse ikke oppsøker behandling, men isolerer seg i ekstreme grupper. Innad i disse eksklusive klikkene ser man at misbruk av barn normaliseres og oppfordres til. Ofrenes lidelser bagatelliseres, og produksjon og deling av overgrepsmateriale er gjerne nødvendig for å få innpass i «klubben». Altså kan man hevde at både samfunnets demonisering og overgripernes ufarliggjøring av seksuell interesse for barn fører til mer misbruk og lidelse. Voldtekt av barn kan ikke godtas. Skadene det fører til er åpenbare og veldokumenterte. Likeledes kan ikke dokumentasjon av overgrepene, «barnepornografi», legaliseres. Men hva med materiale som tilfredsstiller sykelige lyster, uten å involvere, og dermed direkte skade, ekte barn?

Sammenhengen mellom porno og overgrep
Flere røster i den norske samfunnsdebatten, som blogger Gunnar Tjomlid og filosof Ole Martin Moen, tar til orde for at animert barnepornografi bør bli lovlig. De hevder at det er uetisk og irrasjonelt å forby seksualiserte tegninger av barn, da dette ikke direkte involverer noen ofre. Men kan det å eksponeres for animerte overgrep føre til at flere realiserer sine fantasier i reelle overgrep? Det er ingen forskning som viser sammenheng mellom bruk av barnepornografi og seksuelt misbruk. Det er ingen vitenskapelige bevis for at det å laste ned barnepornografi fører til overgrep, eller at seksualforbrytere bruker mer pornografi enn andre. Enda mer overraskende er det at flere studier viser en nedgang i seksuelle overgrep når overgrepsmateriale har vært lovlig tilgjengelig. I Japan og Danmark så man en nedgang på hele 50% i rapportert misbruk i perioden etter legalisering av barneporno. Dersom animert pornografi potensielt kan forhindre overgrep, slik som virkelige fotomateriell tilsynelatende gjør, hva hindrer oss da fra å legalisere virtuelt overgrepsmateriale?

Pedoseksualitet er en diagnose fordi vi som samfunn dømmer det som sykt og uønsket. En naturlig følge av denne kategoriseringen er at det syke bør behandles.

Stigmaets nytteverdi
På bakgrunn av slike studier kan man hevde, slik Tjomlid gjør, at det «bare» er vår moralfølelse som gjør at vi nøler med å tillate tegninger av barn som voldtas. Men hva om det er nettopp vår irrasjonelle, primale fordømmelse av pedoseksualitet som opprettholder en samfunnsmoral som hindrer mennesker i å begå overgrep? Det mest konstruktive er kanskje å kategorisk skille folks tanker fra deres handlinger. Slik kan vi fordømme reelle overgrep, men akseptere og behandle fantasier om seksuell omgang med barn. Men er handling virkelig helt adskilt fra tanke? Vi fordømmer pedoseksuelle fantasier, fordi disse, dersom de virkeliggjøres, per definisjon er overgrep. Å akseptere at fantasier om overgrep naturlig forekommer og bør imøtekommes, blir altfor fort et steg for langt i retning av å normalisere seksualisering og voldtekt av barn. Animert barnepornografi er et steg vekk fra å se barn som urørbare.

Problematisk kompromiss
Vi beveger her oss i et minelagt grensefelt mellom demonisering og normalisering av pedoseksualitet. Pedoseksualitet er en diagnose fordi vi som samfunn dømmer det som sykt og uønsket. En naturlig følge av denne kategoriseringen er at det syke bør behandles. Det er ikke utenkelig at animert barnepornografi kunne brukes i psykologisk terapi, slik metadon brukes for rusavhengighet. Men så langt vet vi ikke sikkert nok hva som er skadelig og ikke, og vi burde trå varsomt i lovverket før vi har et mer komplett bilde av hva som fungerer. Vi kjenner ikke kostnadene av å akseptere produksjon og forbruk av animert barnepornografi. Både ryggmargsrefleksen og rasjonaliteten vil hjelpe oss frem mot en løsning.

2014-00-argument-byline-logo-small
Ingvill Maria Daatland Hekne (f. 1992) går profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo.

  • drittlei

    Det faktum at du beskriver overgriperes dokumentasjon av sine egne seksualforbrytelser som «barneporno» viser at du ikke har forstått så mye enda.