Stigespill i Solkongens slott

Den paranoide ”Solkongen” Ludvig den 14. var så redd for at noen skulle forlate Versailles, at han i et forsøk på å kontrollere hoffet iverksatte nådeløse etiketteregler.

TEMA_stigespill_solkongen
Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen

”Staten, det er meg.” Ordene ble ytret av Ludvig den 14. – Solkongen – en gang makten hans ble utfordret mens han regjerte, på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet. Sitatet gjengis ofte i lærebøker og dokumentarer for å si noe om kongens selvbilde, men får ikke alltid den nødvendige konteksten. I hvilken grad hadde han noen reell makt over dem han omga seg med?

Kongens ufarlige bror
I Merriam-Websters ordbok på nett er etikette definert som: ”regler som indikerer skikkelig og høflig oppførsel”. Ludvig 14. elsket slike retningslinjer, kanskje fordi det forhindret og tok brodden av den verste kritikken han kunne bli gjenstand for. Kongen var ikke bare populær, og det visste han selv. Likevel insisterte han på at han var likeverdig med alle andre ved hoffet, og at de alle var Guds tjenere. Den visjonære og ambisiøse kongen bestemte at hans fars jaktslott i Versailles skulle bygges ut, og bli det mest strålende byggverket noen hadde sett. Ludvig 14. var oppdratt til storhet, noe som blir spesielt synlig om man sammenligner den ikoniske kongen med hans lillebror: Filip av Orleans. Den intelligente og vakre Filip hadde allerede fra barnsben av vist hvordan han kunne utgjøre en trussel mot den kopparrete, mindre begavede tronarvingen. Kongehuset kunne være i fare om tronarvingens manglende skjønnhet og evner gav broren en mulighet til å kapre tronen. For å forhindre det dronningen mente kunne bli en katastrofe og et fiendskap mellom de to brødrene, valgte hun å oppdra Filip som jente. Det ante henne at med kunnskap om krig og politikk, ville han snart stå i fare for å være en mer egnet tronarving enn Ludvig.

Derfor ble den yndige Filip kledd som jente, og fikk bare lov til å gjøre typiske ”jente-ting”: pynte seg, bruke penger på klær, brodere og leke med dukker. Den alternative oppdragelsen fungerte, og som voksen var Filip fortsatt interessert i klær og moter, selv om han ved ett tilfelle fikk tillatelse til å dra ut i krigen. At tillatelsen ble gitt av hans egen bror – en mann som var redd hoffet skulle forlate og svikte ham om de fikk muligheten – irriterte den opprørske Filip noe voldsomt. Han var klar over at etikette styrte hele livet hans: ingenting han gjorde måtte stille den strålende Ludvig 14. – Solkongen – i skyggen.

Det viste seg å være langt enklere å trå feil enn å nå toppen av stigen.

Et stigespill for kongelige
Etikette hadde lenge vært en del av det franske kongehuset, også før Ludvig 14. ble født. De konkrete reglene for oppførsel var ment å forhindre konflikter og opprør, og skulle sikre en dannet, sømløs tilværelse der Versailles’ rykte ikke kunne slå sprekker. Det å bidra til dårlig stemning var i seg selv dårlig etikette, så det gjaldt å ha mange vittige kommentarer på lur. Akkurat dét kunne bli vanskelig når kvaliteten på drikkevannet var dårlig, og alkohol var et av få alternativer når det skulle konverseres ved middagsbordet. Én spesiell drikk gjorde spesielt stor suksess ved hoffet: den varme drikken kakao ble beryktet for sine ”oppkvikkende” egenskaper. Livet ved Versailles var som et stigespill. Gitt at du spilte riktig, kunne du oppnå store goder ved hoffet. Som mann kunne du få en viktig politisk posisjon. Som kvinne kunne du bli kongens elskerinne, og dermed sikre deg en slags uoffisiell politisk posisjon. Likevel var ikke posisjonen sikret for resten av livet: mang en adelsmann og –kvinne har falt fra høydene i Versailles etter en uheldig kommentar. Det skjedde med Jean Racine, en av datidens mest kjente og populære dramatikere, som kom med kritikk av kongens mange kriger. Ludvig 14 svarte på kritikken med syrlighet: ”Fordi han er en stor poet, tror han at han er en minister?” Dette ble slutten på Racines karriere som favorisert hoffdramatiker. Han hadde klatret i stigespillet Versaille: fra å være en foreldreløs gutt som vokste opp i kloster, steg han helt opp til kongens strålende hoff – men hadde aldri etiketten som skulle til for å forbli der.

Vittighet i trappen
Det å ikke ha noe å si kunne være nesten like ille som å si noe galt. ”Espirit d’escalier”; følelsen av å ikke komme på en vittig kommentar før man hadde forlatt selskapet og nådd bunnen av trappen, ble et kjent fenomen. Nettopp at trappen var en del av selve uttrykket sa noe om hvem som opplevde denne frustrasjonen; de som skulle hjem fra Versailles. De klatret ikke like vel i stigespillet som det deres venner og bekjente gjorde, som fikk bo på Versailles. Etikette var ikke bare å gjøre et godt inntrykk mens man var til stede. Det var også det å bare være til stede. Daglig befant det seg mellom tre og ti tusen mennesker i Versailles, som med tiden ble en slags innendørsby. Men det fantes ikke flere tusen leiligheter i Versailles, og Ludvig 14. kommanderte derfor store deler av adelen til å pendle frem og tilbake til hans strålende slott – på daglig basis. Det var knyttet sterk status til – og var svært praktisk – å bli tildelt en egen leilighet i Versailles, og et gode som ble avgjort på bakgrunn av etikette. De som ikke møtte opp ved hoffet ofte nok, fikk derfor også høre det. Da Ludvig 14. ble spurt om sin mening om én spesiell – og fraværende – adelsmann, svarte han tørt at han ikke visste hvem mannen var. Det viste seg å være langt enklere å trå feil enn å nå toppen av stigen. Et eksempel på dét finner man i Ludvig 14.s egen seng. Som en av kongens mange elskerinner kunne man oppnå både politisk og seksuell makt, og sikre familien en fremtid innen adelen – og kanskje til og med innad i kongefamilien. Stigespillet var derimot ikke nådig, verken mot vakre kvinner eller mektige menn. Dét fikk en av kongens elskerinner erfare da hun var så uheldig å miste en fortann. Det var ikke uvanlig at man mistet tennene allerede i ungdomstiden, da vann var regnet som giftig og kunnskap om tannhelse ikke var særlig utbredt. Likevel var det å mangle tenner – til tross for at det var vanlig – et tegn på mulige infeksjoner, sykdom og død. Stigespillet Versailles favoriserte ikke de som kunne utgjøre en fare for kongen.

Ingen skulle noen gang glemme hvorfor de var i Versailles: fordi kongen ville ha dem der. Glemte de dette, kunne de være sikre på at kongen ville ”glemme” dem også.

Gode og ettertraktede premier ventet derimot dem som overholdt etiketten; hver første nyttårsdag fikk kongefamiliens nære venner spesielle gaver – for eksempel edelstener – som takk for året som gikk. Veien dit var likevel lang, med mindre man var så heldig å ha kjent kongen siden barndommen. De ikke fullt så nære, men like fullt høyt ansette vennene, fikk tillatelse til å sitte på stoler med armlener. Både adelige og andre som ikke var i kongens ”indre krets” måtte avfinne seg med å sitte på krakker hele den tiden et møte eller en sammenkomst tok. Om de da ikke måtte stå.

Universets midtpunkt
Å være sentrum i universet, og den helt avgjørende personen ved Versailles, medførte for Ludvig 14. også visse ”plikter”. Da Marie Antoinette som 15-åring ankom Versailles for å gifte seg med Ludvig 16. – et av Solkongens mange tipp-tipp-oldebarn, reagerte hun på den strengt overholdte morgentradisjonen; at deler av hoffet skulle være til stede under påkledningen av de kongelige. Marie Antoinette var ikke oppvokst i slik overflod, der enkelte medlemmer av hoffet fikk lønn for å rekke kongen og dronningen skoene og andre klesplagg om morgenen. Det å få røre ved de kongeliges klesplagg var regnet som en ære i seg selv, og det hendte ofte at klesplaggene passerte gjennom flere hender før de nådde frem til den kongelige. Ludvig 14. innførte selv den absurde tradisjonen, som ble holdt i hevd hver dag, helt frem til tipp-tipp-oldebarnet ble styrtet under revolusjonen i 1792. Stigespillet Versailles var verken enkelt eller spesielt fremgangsrikt for de som ikke hadde kongen på sin side, og i hver eneste rute i ”spillet” måtte man leve med faren for å si eller gjøre noe som brøt med etiketten. Kom man i skade for å gjøre noe dumt, raste man én – og ofte flere – rader nedover i spillet, via den dårlige etikettens glatte stiger. Ingen skulle noen gang glemme hvorfor de var i Versailles: fordi kongen ville ha dem der. Glemte de dette, kunne de være sikre på at kongen ville ”glemme” dem også.

2014-00-argument-byline-logo-small

Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO.