To Live is To Fly

Well to live is to fly, all low and high
So shake the dust off of your wings
And the sleep out of your eyes
– Townes Van Zandt

Tekst: Lars Gjerdrum Haugen | Foto: skjermdump fra «Heartworn Highways»

1. For the Sake of the Song

I år er det 40 år siden James Szalapskis dokumentar Heartworn Highways rettet søkelyset mot en gruppe musikalske outlaws, en slags motkulturell bevegelse av country- og folkmusikere sentrert rundt frontkjemperne Guy Clark og, blant andre, Townes Van Zandt. Dokumentaren er halvt om halvt konsertfilm og tidskapsel, i alt vesentlig et portrett av et miljø som i kraft av sitt utenforskap, hardtlevende liv og poetiske sensibilitet talte den vordende storkommersielle musikkindustrien i Nashville midt imot. Et miljø der blueslegenden LightninHopkins var referansen, om noen, men i all hovedsak et miljø der miljøet selv var sin egen referanse. Jubileet markeres behørig i form av Heartworn Highways Revisited, som er en slags relansering av dokumentarens idé: å løfte fram den oppvåknende grasrota i den uavhengige delen av den amerikanske folk- og country-scenen, som seg hør og bør er situert i utkanten av Nashville. I en Rolling Stone-sak om dokumentaren skriver Marissa R. Moss om en hjemsøkende scene i den etter hvert så myteomspunne originalen fra 1976:

There’s a scene in the original 1976 Heartworn Highways that’s become a central heartbeat of the cult film that chronicled Townes Van Zandt, Guy Clark, Steve Young, David Allan Coe and others as they lived, wrote music and filled their lungs with smoke and song in Nashville, Tennessee. Van Zandt is sitting in his wood-panelled kitchen in a denim shirt, plucking “Waiting Around to Die” on a cherry red guitar. His girlfriend sways but “Uncle” Seymour Washington, a retired blacksmith born to former slaves, just nods as his eyes, circled by tree-rings of wrinkles, turn bloodshot and fill with tears. “I tried to kill the pain, I bought some booze and hopped a train,” Van Zandt sings. “Seemed easier than just waiting around to die.”1

Townes Van Zandt profileres i det hele tatt tungt i dokumentaren – nær sagt som gjenferdet av det amerikanske countryikonet Hank «Luke the Drifter» Williams, som en slags arvtaker. Uansett: Scenen, og sangen som fyller rommet scenen spiller seg ut i, er rå og kraftfull, prov på noe vesentlig. “I saw him do stuff, man, when he was just perfect… Perfectly at ease, relaxed, not fucked up, just high. Just heaven, fuckin1965-feel-hippie-fun high, playing his fucking heart out, you know. Songs that just took your breath away. Thats our job: To try and hit that mark,” uttaler nevnte Guy Clark om kameraten Van Zandt i dokumentaren om den nå kanoniserte låtskriverens liv, Be Here to Love Me: A Film About Townes Van Zandt (2004). Når det kommer til stykket, er det denne rå formidlingskraften som preger Van Zandts sanger; som om det står noe på spill, alt dette for sangens skyld.

2. Ramblin’ Man

I can settle down / and be doin’ just fine

Til’ I hear an old train / rollin down the line

Then I hurry straight home / home and pack

And if I didn’t go / I believe I’d blow my stack

Hank Williams

På et punkt i løpet av Be Here to Love Me: A Film About Townes Van Zandt (Margaret Brown) – en film som for øvrig er et av mange vellykkede forsøk på å løfte den nå avdøde musikeren ut av en mangeårig skyggetilværelse – faller følgende uttalelse fra Van Zandts munn: “I don’t envision a very long life for myself. I think my life will run out before my work does, you know? I’ve designed it that way.2. Låtskriveren og advokatsønnen fra Forth Worth i Texas levde i en ofte selvpåført og paradoksal grensesituasjon – mellom det tålelige og det utålelige. Dermed er det vanskelig å omgå at Van Zandts liv var preget av alkoholisme og andre former for misbruk, som jo også var den utsigelsesposisjonen poesien hans sprang ut fra. Kanskje var det bare et totalt selvutslettende mytologiseringsprosjekt? Hvorom allting er — omkring diktning som kretser om depresjon, rusavhengighet og misère finnes det som regel et slags haleheng av vilje til å diskreditere; som om den vonde materien ikke er verdig poetisk behandling, og i hvert fall ikke anerkjennelse. Men å diskvalifisere Van Zandt som en selvdestruktiv håpløshetens poet er en enorm reduksjon av et totalverk som er langt mer komplekst enn som så — et verk som i alt vesentlig jakter den perfekte sangen, koste hva det koste vil.

Van Zandts første album kom ut i 1968, da Van Zandt var 24, som en samling sanger under den altsigende tittelen For the Sake of the Song. Sett under ett har albumet et ofte eterisk, stundom nesten middelalderlyrisk uttrykk, preget av svulstige arrangementer som i all ettertid har vært tilskrevet produsent Cowboy Jack Clement. Det vesentlige i denne sammenhengen er at det i tekstene med ett tegnes opp et slags dialektisk forhold mellom motviljen mot stagnasjonen og dragningen mot bevegelsen. Som her i tittelsporet: “Why does she sing / her sad songs for me, I’m not the one / To tenderly bring / her soft sympathy, I’ve just begun / To see my way clear and it’s plain / if I stop I wil fall / I can lay down a tear for her pain / just a tear and that’s all.”, og videre: “When will she see that to gain / is only to lose / All that she offers me are her chains, / I got to refuse”. Denne ubøyelige viljen til bevegelse, som jo også er en flyktende søken etter, eller mot noe, er i det hele tatt kjennetegnende for Van Zandts verk — i den grad at man kalle den et slags ledemotiv. Og uten at det dermed er sagt at Van Zandts stemme er distinkt amerikansk (hva er vel det?), knytter dette eskapistiske ham uvegerlig an til en amerikansk fortellertradisjon. I hvert fall om man skal tro Sam Bluefarb, som har skrevet boka The Escape Motif in the American Novel. Mark Twain to Richard Wright (1972):

The opening up of the frontier gave the phenomenon of escape in the modern American novel its peculiarly American stamp. Although the theme of flight may be seen in other literatures, it is only in American literature, particularly in the American novel, that the preoccupation with flight begins to loom large, begins to represent what is most characteristically American — the urge to be forever wandering forward into new territories, to take to the Open Road, as Whitman chronicled that urge, to be on the move, as fictional Americans from Natty Bumpoo to Kerouac’s Dean Moriarty have enacted it […] The move away from the earlier places was entirely pragmatic, bound up with the deep-grained American tradition of going out after something, looking it over […] – and trying it out: Thoreau went to the woods; Whitman took the open road; and Melville to the sea. […] These flights […] may also involve a flight toward maturity, toward a new life, towards a search for a new identity (or perhaps for an earlier identity) (s. 7-8, 156)

Og flukten avføder litteraturen. Altså er det her snakk om en annen form for eskapisme enn den som i moderne teori ofte er forbundet med flukten inn i kitschen, den virkelighetsflukten som i all hovedsak bare er flukt fra noe. Liksom sine forgjengere har Van Zandts flukt en annen, mer vesentlig funksjon, som flukt nettopp til eller søken mot dette noe: sangen i sin sublime form. Flukten er altså skapende. I den gjennomromantiske ekfrasen “(Quicksilver Daydreams of) Maria”, hvor de barokke arrangementene virkelig kommer til sin rett, maler Van Zandt fram dette flyktige noe, som til slutt forsvinner, og levner betrakteren, barnet, i utilhørigheten:

Well, she stands all around me / her hands slowly sifting the sunshine

all the laughter that linger / down deep ‘neath her smilin’ is free

Well, it spins and it twirls / like a hummingbird lost in the morning

and caresses the south wind / and silently sails to the sea

Ah, the sculpter stands stricken / and the artist he throws away his brushes

when her image comes dancin/ the sun she turns sullen with shame

And the birds they go silent / the wind stops his sad mournful singing

when the trees of the forest / start gently to whisper’in her name

So as softly she wanders / Ill desperately follow her footsteps

and I’ll chase after shadows / that offer a trace of her sight

Ah, they promise eternally / that she lays hidden within them

but I find they’ve deceived me / and sadly I bid them goodbye

(…) And a lonely child longingly / looks for a place to belong

Det er blant annet dette urromantiske, dagdrømframkalte bildet på Kunstverket som ligger til grunn for Van Zandts kompromissløse dragning mot den whitmanske veien.

3. The Highway Kind

Forhåpentligvis uten å i for stor grad innta en historisk-biografisk posisjon – det som gjerne langt på vei også blir en pubertalt romantiserende posisjon – må det sies at det til historien om Van Zandts liv og levne hører med at For the Sake of the Song var en slags mangesidig forløsning. I en av biografiene om låtskriveren, John Kruths To Lives to Fly: The Ballad of the Late Great Townes Van Zandt (2007), heter det om de siste to tredjedelene av Van Zandts turbulente 60-tall at “Clever and charming as it all sounds, Van Zandt soon wound up with a serious case of what he, several years later, described as “The Sanitarium Blues”. Det som vel i klartekst kan kalles depresjon, ispedd alkoholisme og andre former for rusmisbruk, ledet til tre måneder med insulinsjokkbehandling, en foreldet psykiatrisk behandlingsmetode som i konsekvens utraderte store deler av Van Zandts minne. I den ovennevnte dokumentaren parafraserer Van Zandts daværende og første kone en av legene på det psykiatriske sykehuset som behandlet ham: “The doctor had also written in this note that [Townes] needed to just wander for a while to find himself. When I read that I thought: What is this doctor saying?”3.

There was one point when I realized «Man, I could really do this. But it takes blowing everything off. It takes blowing family off, money, security, happiness, freedoms. Blow it off. Get a guitar. And go.»”4

Van Zandts andre album, Our Mother The Mountain, kom i 1969, en i forhold til debutalbumet musikalsk nedtonet rekke sanger, et album som for låtskriveren innledet et uhyre omflakkende og produktivt, men også selvdestruktivt tiår. Den kunsteriske syklusen var etter sigende som følger: “Hed record in the spring or summer, then go the mountains, and then tour behind the new album, in the fall”5.

Etter Mountain kom så Townes Van Zandt (1970), som foruten noen mesterlige unntak er re-arrangerte nyinnspillinger av debutalbumets ofte overproduserte låter. Deretter fulgte Delta Momma Blues (1971), High, Low and In Between (1972), The Late Great Townes Van Zandt (1973), Live at The Old Quarter, Houston. Texas (innspilt i 1973, utgitt i 77) og Flyin’ Shoes (1978). At depresjonen og de ovennevnte sjokkbehandlingene forklarer det hensynsløst omflakkende livet som skulle avstedkomme brorparten av låtskriverens musikk, blir i beste fall spekulasjon, men i takt med utgivelsene fulgte i alle fall befestningen av en slags Hank Williams- og Lightning Hopkins-aktig poetikk: å skrive som man lever, og å leve som man skriver. Hvor allting er som en slags bevegelsens dialektikk: viljen til bevegelse, vis-à-vis konsekvensen av stillstand, er som sagt ikke bare betegnende for Van Zandts 70-år, men for låtskriverens verk sett under ett; nærmest som om han til enhver tid balet med Romeos konflikt i Shakespeares Romeo og Julie: “I must be gone and live, or stay and die” — en innsikt som av den franske forfatteren Gustave Flaubert utlegges til et slags credo: “The principle thing in this world is to keep ones soul aloft”.

Hos Van Zandt, for hvem musikken og poesien var ensbetydende med livet, og altså representerte en fluktvei, er det den hvileløse bevegelsen langs denne fluktveien som, langt på vei, er den skapende kraften. I “High, Low and In Between”, tittelsporet på albumet Van Zandt ga ut i 1972, omsluttes det hele av et alltid nærværende mørke, idet konsekvensen av å stagnere, eller å snu, sammenstilles med den nærmest predisponerte bevegelsestrangen, låtskriverens evige konflikt:

I come from a long line

High and low and in between

Same as you

Hills of golden

Hails of poison

Time’s thrown me through

And I believe I’ve come to learn

That turnin’ round

Is to become confusion

And the gold’s no good for spending

And the poison’s hungry waiting

What can you leave behind

When you’re flyin’ lightning fast

And all alone?

Only a trace, my friend,

Spirit of motion born

And direction grown

Det mest presise uttrykket for denne livsnødvendige rastløsheten gir Van Zandt imidlertid i “To Live is to Fly”, det syvende sporet på albumet High Low and In Between (1972):

Days up and down they come

Like rain on a conga drum

Forget most, remember some

Don’t turn none away

Everything is not enough

And nothin’ is too much to bear

Where you’ve been is good and gone

All you keep’s the getting there

Well to live is to fly, all low and high

So shake the dust off of your wings

And the sleep out of your eyes

It’s goodbye to all my friends

It’s time to go again

But think of all the poetry

And the pickin’ down the line

Well I’ll miss the system here

The bottom’s low and the treble’s clear

But it don’t pay to think to much

On things you leave behind

Well I may be gone

But it won’t be long

I will be a bringin’ back the melodies

And rhythm that I find

At sangens tittel er inngravert i låtskriverens gravstøtte, sier i grunn alt.

4. Sjelens Amerika

Vi stryker av landet, det er ikke mere med det. Vi har fåt uroen i os og vi gir efter for uroen, vi havner i Amerika allesammen, du selv kommer nok efter! sa [Lorensen] til Edevart. […] Amerika? Ikke med hans gode vilje. Han hadde aldrig tænkt sig det, han vilde ikke tænke sig det.6

I et essay om Hamsuns forfatterskap, “Sjelens Amerika”, skriver Karl Ove Knausgård om den unge Knut Hamsuns møte med nettopp Amerika, et møte som av Hamsun selv ble oppsummert i Fra Det Moderne Amerikas Aandsliv (1889): «Det første som slår en reisetrett fremmed imøte og gjør ham fortumlet i Amerika, det er naturligvis den store støy, rastløsheten, det jagende liv i gatene, den urolige, forvovne ilferdighet hvormed det fares frem på alle områder.”7. I forlengelsen av dette skriver Knausgård:

Amerika med hele sitt sosiale kaos, […] dette første virkelige massesamfunn, var for den unge Hamsun selve sinnbildet på rotløshet, rovdrift, framskritt. Om forholdet hans til den ytre verden var ambivalent, i den forstand at det nok var like fascinerende som frastøtende å bevitne, er den ambivalensen ingenting imot den som ble satt i gang i hans indre, hvor dragningen mot tilhørighet og tradisjon kun var noe som tilhørte tankene, og konstant må ha blitt motsagt av følelsene, eller hva det nå var som drev ham fra sted til sted, som gjorde at han aldri over tid knyttet seg til miljøer, eller til andre mennesker overhodet, for om han kanskje aldri tenkte tanken ut, må den ha vært til stede i ham: sjelen hans tilhørte Amerika.8

Når det kommer til stykket, slår det meg, er det den samme rotløsheten som går igjen hos Townes Van Zandt, en tanke som merkverdig nok er best formulert i den hjemsøkende, men først og fremst Obstfelder-aktig hjemløse “Big Country Blues”, sangen som er det nest siste sporet på et inntil 2003 forsvunnet demoalbum fra 1966, posthumt utgitt som In the Beginning:

I’ve been up the Mississippi to the Manitoba line

Downstream to the Gulf of Mexico

Followed the sun out west to Californ

And there just ain’t no place left for me to go

Well, there just ain’t no place left for me to go

5. The poets tell how Pancho fell

Well the poets tell how Pancho fell,

And Leftys living in a cheap hotel.

The deserts quiet and Clevelands cold,

And so the story ends were told.

Pancho needs your prayers its true,

But save a few for Lefty too.

He just did what he had to do,

And now hes growing old.8

Hvis man leter med lys og lykte, finner man i NRKs arkiver et TV-intervju med Townes Van Zandt — gjort i Oslo i 1992, sendt i den kortlivede programposten Roots-92. Før han spiller en av sine vakreste kjærlighetsviser, “If I Needed You” fra The Late Great Townes Van Zandt, går det følgende fram av intervjuet, som av en eller annen grunn er gjort i sort-hvitt:

Sometimes when I get home, I figure «Man, that’s it, I’m gonna go down to the basement and I’m gonna write songs and get other people to record ‘em,» and «Man, I ain’t going on the road no more. It’s tiring and it’s dangerous, you don’t eat right, you don’t sleep, it’s lonesome.» And I’ll be thinking along these lines, and then a couple of days later my booking agent down in Nashville will call and say: «Somebody just cancelled in Minneapolis. You wanna go?». «You bet!». So I guess I will just do this till I drop.

Townes Van Zandt døde 1. januar 1997, på dagen 44 år etter Hank Williams. Den offisielle dødsårsaken var hjertrytmeforstyrrelse med påfølgende hjertestans, etter alt å dømme som følge av komplikasjonene som oppsto under hofteoperasjonen han undergikk nyttårsaften 1996. I månedene før dødsfallet var Van Zandt angivelig i samtaler med produsent og forhenværende Sonic Youth-trommis Steve Shelley om muligheten for et samarbeid, en (siste) musikalsk kraftanstrengelse. Van Zandt møtte opp i rullestol i Shelleys studio i Memphis, men så sa det stopp. Svanesangen ble aldri sunget, låtskriveren døde 52 år gammel.

Men sangen lever.

2014-00-argument-byline-logo-small

Lars Gjerdrum Haugen studerer nordisk og medievitenskap på lektorprogrammet ved UiO.

1 Classic ‘Heartworn Highways’ Documentary Gets Sequel 39 Years Later

2 Be Here to Love Me: A Film About Townes Van Zandt

3 Be Here to Love Me: A Film About Townes Van Zandt.

4 Be Here to Love Me: A Film About Townes Van Zandt. Van Zandt i intervju.

5 Kruth, John. 2007. To Lives to Fly: The Ballad of The Late Great Townes Van Zandt

6 Hamsun, Knut 1976. Knut Hamsun samlede verker 10. Landstrykere. s. 142

7 Fra det Moderne Amerikas Aandsliv (1889)

8Pancho and Lefty, fra The Late Great Townes Van Zandt (1972)