Om kunst og provokasjon

Står kunsten meningsløst alene uten den offentlige samtalen?

Tekst: Øyvind Hamre | Illustrasjon: Tim Ng Tvedt

§ 0 Opptakt
Som folkevalgte statsråder med det store ansvar for kunst og kultur har to av våre ministre uttrykt sin store forkjærlighet for provokativ kunst:

i. Tidligere kulturminister Hadia Tajik “ønsket seg mer støtende og provoserende kunst”. (Dagbladet, 20.06.2013)

ii. Nåværende kulturminister Trine Skei Grande «håper at vi skal ha kunst og kultur som skaper debatt, provoserer og utfordrer. Det mener jeg er litt av poenget med kunsten”. (Dagbladet, 16.03.2019)

Hvorfor ønsker to kulturministre med forskjellig politisk standpunkt begge å bli provosert og støtt av et kunstverk? Hvilken masochisme! Grande går til og med lenger: hun mener det er litt avpoenget med kunsten. Hvilken erklæring! Kunsten skal provosere og skape debatt. Nå ja – hvorfor det?

§ 1 Hvorfor provokasjon?
Å provosere er ikke vanskelig; det kan enhver idiot og kunstner klare: Brenn flagget; film statsråders hus og lag politisk teater om at alle er ‘rasister’; lag en musikkvideo hvor du tar en prest bakfra på alteret; blottlegg alle dine nærmeste nådeløst i et forsøk på å realisere din personlige romandrøm.

Vi får anta at det som etterspørres ikke er banal kunst for provokasjonens skyld – det vil til og med statsråder finne uengasjerende. Kanskje er det ikke så urimelig at de ønsker politisert kunst som skaper blest i det offentlig ordskiftet, at de ønsker verdi for de mange millionene som puttes i stipender og stønader. Kontrovers gjør kunsten synlig, den innvier og inviterer folket til debatt: med ett kan alle ha en mening om kunsten og dens verdi. Man påstår at kunsten står meningsløst alene uten den offentlige samtalen, at kontroversen og den påfølgende debatten er det som skjenker verket verdi.

Vi har rotet oss bort i disse villsporene. Vi har så lenge fortalt historier om kunsten, hvor vi overvurderer og overdriver dens effekt, at vi nå har mistet synet av dens faktiske virkning og verdi. Og det er i disse historiene vi finner opphavet til vår fascinasjon for provokativ kunst.

§ 2 Historier om kunst
Vi forteller historier om kunsten, vi maler fram myter om en kamp mellom det gode og det onde. Vi leser om Osip Mandelstam, den store russiske poet, som uttalte profetisk: “Bare i Russland er poesien respektert, her får den folk drept”, før han selv, etter gjentatte opplesninger av sitt Stalin-epigram, ble sendt til en gullagene hvor han døde av sult og kulde, lidende under forutseelsens evige ironi.

Det fortelles en historie i våre første møter med litteraturen: i den obligatoriske lesningen av Et dukkehjem blir ungdommene fortalt hvordan teaterstykket rystet samtidens pietistiske og patriarkalske moral. Manet og Schiele blir holdt triumferende fram som eksempler på hvordan kunsten frigjorde den borgerlige seksualiteten.

Vi påminnes verdenshistoriens mange krumspring inn i despotisk dogmatikk og vi ser kunsten gå trofast ved siden av eneveldenes elendighet – kunsten er konstant kritiserende, refsende uten stans, et subversivt element, en antitetisk motvekt til autoritetens forstummende makt.

Er det rart noen drømmer om en intoleransens renessanse, en oppblomstring av trangsynets hegemoni, hvor kunsten nok en gang blir hastende nødvendig? Er det rart vi er nostalgiske for en tid hvor kunsten rokket ved stadfestede sannheter og endret samfunnets gang?

Det er en sannhet i disse drømmeaktige historiene, til tross for at den er overdrevet, fordreid. Det er noe beroligende ved å se på kunst som en reddende motvekt, som et rebelsk tilsvar til de aksepterte sannheter. Da får kunsten noe av dens relevans tilbake – den blir ikke lenger mulig å overse.

§ 3 Likegyldigheten og samtidens to svar
Om kunstens verdi er forankret i graden av kontrovers, er dens største fiende likegyldigheten. Kunsten er langt fra døende, men mange hevder at den blitt tam, kjedelig, akademisk. Ufarliggjort, som stilltiende veggpryd, er kunsten blitt kulturelitens tidsfordriv. Fjerne og fortidige er dagene da kunsten var farlig og ungdommelig. Det er ikke rart at kulturministre etterspør provokasjon – hvordan skal kunsten trekkes ut av apatien og likegyldigheten, hvordan skal det på ny vekke følelser i folket?

i. Heller enn å stille spørsmålstegn ved samtidsmoralen, blir kunstverk selv moralsk overskridende. I en halvkvalt svanesang, et siste desperat forsøk på å stadfeste sin nødvendighet, skrider kunsten over i en etisk gråsone, og resultatet er slående: suksess! Knausgård ble folkelesning og forestilling «Ways of Seeing», som spilte for under 200 publikummere, er plutselig noe alle tillater seg å ha en mening om.

Etikk er noe alle kan ha et forhold til, estetikk derimot er fortsatt ugjennomtrengelig. Resultatet er at kunst sjeldent medfører en samtale rundt verkets uttrykk eller det verket forsøker å formidle; de eneste diskusjonene vi har er om kunstverkets egen etikk. Tanken om at kontrovers er en forutsetning for stor kunst er så dypt inngravert i vår kultur at vi forveksler tabloid blest og etisk debatt for reell kvalitet.

ii. På samme tid har vi fått en oppblomstring av ømfintlighet i møte med kunsten, en tendens til å se verk gjennom en moraliserende linse. Hånd i hånd med en sunn bevissthet om undertrykking i all dens former og krysningspunkter, har vi fått en usunn besettelse om verket er i samsvar med vår samtids moral. Vi henger oss opp i ord, formuleringer og passasjer der verket virker krenkende. Og i prosessen overser vi ofte blindt det tidløse.

Det som forener disse to tilnærminger, som begge vekker folket fra dets slummer og skaper debatt, er at vi ikke prater om kunstens selv. Vi diskuterer politiske spørsmål, vi debatterer om kunsten er moralsk grenseoverskridende, kort sagt prater vi om alt annet enn kunsten innhold. Kunst må ha et annet formål enn å skape debatt, den må ikke redusseres til et redskap for å fremme den offentlige diskursen. Dens verdi ligger et annet sted.

§ 4 Den faktiske verdi
En stor kunstopplevelse veves inn i vårt livsstoff, den flettes inn i vår forståelse av verden; det er en måte å hanske med det ubehagelige, det uforklarlige – det er en utdannelse av sjelen, utvider vår forståelse av menneskelige muligheter og får oss til å se verden, oss selv, våre relasjoner, i et nytt lys.

Dette er en ikke en verdi som forsvinner, dette er ikke en kvalitet som er forankret i provokasjon av samtiden. Kunst står ikke meningsløst alene uten en offentlig samtale, tvert imot, dens nødvendighet oppstår i lyse museumshaller og i mørke lesekroker. Vi ser menneskelig tragedie og komedie utfolde seg på Bruegels burleske lerret og i Tizians religiøse motiver. Vi ser oss selv der. Vi leser støvete romaner som en gang var ville, og som nå virker temmet til stuerene husdyr, en servil dekorasjon – men om du tar bindet ut av hylla og børster av støvet, finner du noe mellom permene fullpakket av innsikt, noe lysende fullt av liv.

2014-00-argument-byline-logo-small