Folkekraft i Aftenposten

Lyden av generatorer kommer når strømmen går i Tanzania. Når FN-systemet svikter, løser bøndene strømkrisen på egen hånd – med ny teknologi i miniskala.Av Lars Kåre Grimsby

Denne artikkelen er skrevet delvis på strøm fra en dieselgenerator. Her i Morogoro, Tanzania forsvant nemlig strømmen i to hele dager på grunn av lynnedslag i forrige uke. Det er begynnelsen på regntida, og da har strømmen en tendens til å komme og gå. Tanzania opplever nå strømrasjonering og spenningskollaps. Illustrerende nok gjelder dette bare de 12 prosent av befolkningen som er knyttet til strømnettet, en gruppe jeg har den delte glede av å tilhøre.

Sol og planteoljeTilgang til energi er en forutsetning for å nå Tusenårsmålene. 2012 er erklært året for «Bærekraftig energi for alle» av Ban Ki-moon, men veien er lang til verdens fattigste er sikret strøm. Når FN-tungvekterne svikter, svarer afrikanske bønder med energisikkerhet «nedenfra». Tanzanias befolkning er nemlig iferd med å skape et mylder av desentraliserte energiløsninger. Strømproduksjonen foregår utenfor det offentlige strømnettet, gjerne til lokale formål på landsby- og husholdningsnivå, eller til og med for enkeltindivider. Solcellepanel dukker opp på hustak, og når strømmen går begynner generatorne å summe. Oppladbare LED-lommelykter påmontert solcellepanel selges gatelangs. NGOer tester ut mini-strømnett som mottar strøm fra generatorer drevet på planteolje eller batterier av solcellepanel.

 

Estomih Sawe, daglig leder i Tanzania Traditional Energy and Development Organisation, hevder i samtale med undertegnede at desentraliserte løsninger ikke bare er et midlertidig stadium i utviklingen. «Det ser ut til å være et endepunkt».Mye ligger til rette for at Tanzania og andre utviklingsland kan følge en alternativ utvikling av landets kraftsektor.Strømnett ikke for alle

I Tanzania er det stort sett bare byer ned til en viss størrelse som har strømforsyning fra det statlige kraftselskapet. Også i byene er det mange som ikke har økonomisk kapasitet til å koble seg på strømnettet. Engangsinvesteringen for å koble seg på nettet er vanskelig å svelge for folk flest. For disse husholdningene er det rimeligere å bruke solcelledrevne lamper til belysning. De har sannsynligvis ikke råd til kjøleskap og TV, og behovet for elektrisitet er derfor begrenset.

Nødløsninger til hverdags

Bare 12 prosent av befolkningen er koblet til det statlige strømnettet, og mange av disse har løsninger for å håndtere relativt usikker strømtilgang. Familier jeg har intervjuet, installerer for eksempel solcellepanel i tillegg til å være koblet til det offentlige nettet. Noen skaffer seg også aggregat for å sikre tilgang til elektrisitet under strømbrudd. Installering av alternativ strømkilde for å sikre energitilgang er en kostbar affære. Den gryende etterspørselen etter alternativer illustrerer hvor avhengige mange har blitt av elektrisitet i dagliglivet.

Bensindrevet fotball

 

Tanzanianere flest bor i grisgrendte strøk og svært få av dem har tilgang til elektrisitet fra det offentlige nettet. Det er krevende å legge strømnett i disse områdene på grunn av spredt bebyggelse, lavt forbruk og lav betalingsevne blant fattige. Selv om de ikke er koblet til strømnettet er betalingsviljen for elektrisitet stor: Etterspørselen etter elektrisitet ser ut til å ha økt med avhengigheten av ny kommunikasjonsteknologi, særlig mobiltelefon, men også TV.Det koster for eksempel 300 shilling – 10 kroner per kilowattime – å lade mobiltelefonen nesten uansett hvor man er i Tanzania. Små kiosker som lader mobiltelefoner finnes overalt. Fotball er også viktig. I små, avsidesliggende landsbyer putrer bensinaggregat som gir strøm til en TV når en spennende kamp vises.

Billigere dingser

Den økte etterspørselen etter strøm i by og land må ses i sammenheng med at tanzanianeres betalingsevne har økt sammen med en økonomisk vekst på rundt 4,5 prosent de siste årene. I tillegg til bedre økonomi har også en prisnedgang i markedet for energieffektiv teknologi hatt stor betydning. Prisen på solcelleteknologi har gått ned, det samme gjelder LED- og sparepærer. Slike dingser er nå overraskende lett tilgjengelig i store deler av landet, bare få år etter at teknologiene virkelig entret verdensmarkedet. Importørene har allerede sett potensialet for fornybar og energieffektiv teknologi som er så billig at selv fattige tanzanianere tar seg råd til å kjøpe det.

 

Solenergi til folketTidligere krevdes tilgang til strømnettet for å drive mange energikrevende oppgaver i hjem og forretning. Solcelleteknologi var, og er fortsatt for svakt til å gjøre mekaniske og oppgaver som å drive maismøller og kokeplater. Men økt energieffektivitet i ny teknologi gjør gradvis nye løsninger mulig. LED-teknologien utnytter elektrisiteten mye mer effektivt enn lyspærer, og PCer og TVer krever mindre elektrisitet enn tidligere. Dette gjør det mulig å bruke mindre solcellepanel og batteripakker for å drive dem. Og det gjør solcelleløsninger mer attraktivt for husholdninger og små forretninger.

Likner på Europa

Artig nok kan man si at den alternative utviklingsbanen vi ser omrisset av i Tanzania sammenfaller med det alternativet som for tiden diskuteres for Europa, såkalt «Smart grid». Tanken bak Smart Grid er at energisikkerheten i samfunnet som helhet kan styrkes ved å spre risikoen over strømnettet på myriader av forbrukere som samtidig er elektrisitetsprodusenter. Tilsvarende kan man tenke seg et fremtidsscenario i Tanzania hvor folk i grisgrendte strøk sørger for sin egen energisikkerhet uten å være knyttet til strømnettet, istedenfor at landets myndigheter tar saken. På denne måten sørger befolkningen for full elektrifisering og høy grad av energisikkerhet gjennom lokal energiuavhengighet.

Hvem har kontrollen?

 

Spørsmålet om kontroll er viktig. Hvordan skal man kontrollere en noenlunde rettferdig ressursfordeling i et delvis desentralisert scenario hvor utviklingen stort sett er overlatt til befolkningen selv og markedet? På besøk i Oslo ifjor høst, under konferansen «Energy for all: Financing access for the poor», gjorde Etiopias statsminister Meles Zenawi det klart at offentlig sektor må ha kontroll over landets energiutvikling. Og ikke private aktører som har som mål å maksimere egen profitt. Løsningen på dette problemet ser foreløpig ut til å gå i retning av å sikre et minimumsnivå av energi for alle gjennom å etablere dette som en lovfested rettighet. At det er en menneskerett å ha strøm får vi kanskje høre mer om i sommer under FNs miljøkonferanse Rio+20.Tanzaniansk kraftmiks

Regnet trommer ned på taket vårt i Morogoro og fyller opp landets kraftmagasin. I Tanzania fortsetter regntida ut mai, men etter tidligere år å dømme begynner man med strømrasjonering allerede om noen få måneder. Heldigvis skinner sola på den tida, og kanskje ligger det enda flere solcellepanel og glimter på takene enn det gjorde samme tid ifjor.

For i år er det året for «bærekraftig energi for alle», og nå skal FN-målene nås.