Hugo Chávez er død. Venezuelas president døde av kreft 5. mars, 58 år gammel. I siste utgave av Argument, som utkom for bare en liten uke siden, skrev historiestudent Eirik Wig Sundvall om mannen som noen kalte despot, andre demokratiens redning. Sundvall skriver om hva som ville skje hvis Chávez døde nå – et spørsmål som med ett har blitt enda mer aktuelt.
Venezuela etter Chávez – av Eirik Wig Sundvall
Mens Hugo Chávez behandles for livstruende kreft på Cuba, står politikken i Venezuela på stand-by. Dette viser hvor knyttet statsstyret i Venezuela er blitt til presidentens person. Få ledere er så elsket og hatet som Hugo Chávez. Hvis Chávez dør nå, vil arven etter ham trolig bli like kontroversiell som presidenten selv.
Despot?
I 2009 ble dommeren María Lourdes Afiuni fengslet etter å ha avsagt det som ble oppfattet som en ufordelaktig dom for regjeringen. Hun sitter i 2013 fremdeles i husarrest uten lov og dom. Dette og andre eksempler på fengsling av personer anklaget for å være «fiender av revolusjonen», er blitt skarpt kritisert av blant andre FN og Amnesty International. Under styret til Hugo Chávez har en rekke formelle demokratiske institusjoner og rettigheter blitt sterkt utfordret. Chávez blir av sine motstandere fremstilt som en despot, som har trukket Venezuela lenger og lenger inn i en autokratisk hengemyr. Økonomien står i stampe med rundt 20 prosent inflasjon årlig, og nesten all økonomisk vekst er knyttet til inntektene fra den altoverskyggende oljesektoren. Stadig flere høyt utdannede venezuelanere flytter fra landet, som følge av svært begrensede karrieremuligheter. Kritikere mener oljerikdommen blir sløst vekk uten tanke på bærekraftighet. Chávez, som tilsynelatende ser seg som en personifisering av folkeviljen, har generelt vist lite forståelse for kritikk fra sitt eget folk. Opposisjonelle blir av regjeringen demonisert som lakeier for utenlandsk imperialisme. Etter 14 år ved makten har presidenten aldri deltatt i en åpen politisk debatt med opposisjonelle politikere.
Demokrat?
Tilhengere av Hugo Chávez fnyser av kritikken. Chávez representerer en dypere og mer sosial form for demokrati, hevder de, mens de gamle demokratiske institusjonene fungerte som et dekke for elitenes korrupte klientnettverk. Misnøyen med det politiske systemet som eksisterte før Chávez kom til makten, må ikke undervurderes. På tross av enorme oljeinntekter var inntektsforskjellene dype og fattigdommen stor. Avstanden mellom politikernes høytsvevende løfter og den korrupte praksisen, ble av venezuelanere generelt oppfattet som himmelvid. Majoriteten følte seg oversett av de etablerte politiske elitene. Det var denne sterke misnøyen som førte Chávez til makten, og som har holdt ham der siden. Presidenten har svekket de tradisjonelle elitenes makt og dette blir han hyllet for. I dag føler mange venezuelanere seg politisk representert for første gang. Under Chávez er det etablert lokale folkeråd, «Consejos Communales», i slummene. Disse rådene, hvor beslutningene tas etter demokratiske prosesser, men som har sterke økonomiske avhengighetsbånd til Chávez-regjeringen, blir av tilhengere hyllet som hjørnesteiner i et utvidet demokrati.
Oljepopulisme
Kritikernes ankepunkt mot presidentens sosiale reformer er at de er basert på en rekordhøy oljepris, som har holdt seg stabil under Chávez´ regjeringstid. Prosjektene er nesten utelukkende knyttet til inntektene fra oljeeksporten. Programmene er dermed svært sårbare for fall i oljeprisen. Korrupsjonen har ikke forsvunnet, men antatt nye former. Statlige ressurser tappes fremdeles i stor skala av enkeltpersoner og nettverk med forbindelser til statsapparatet. Men det viktigste for mange venezuelanere er at pengestrømmen har skiftet retning. En langt større del av landets oljeinntekter ender i dag hos upriviligerte deler av befolkningen, ofte i form av direkte subsidier til hverdagslige nødvendigheter som mat og husholdningsartikler. Det er også blitt satset stort på helse og grunnleggende utdanning. Cubanske leger og lærere har strømmet til Venezuela, i en byttehandel hvor Cuba har mottatt store mengder petroleum i betaling. At politikerne kjøper politisk lojalitet med statens oljeinntekter har vært et karakteristisk trekk ved Venezuelas politikk i moderne tid. Chávez´ sosiale programmer kan ses fra samme synsvinkel. Store pengestrømmer fra oljefeltene havner i slummene; ved valg går stemmene til Hugo Chávez. Det gjenstår å se om «petroleumssosialismen» vil kunne sikre en bærekraftig utvikling i det lange løp, eller om det er «fisk til folket».
En ny Juan Perón?
Mange har påpekt likheten mellom Venezuela under Hugo Chávez og Argentina under Juan Perón på 1940- og 50-tallet. Perón ble i likhet med Chávez hyllet som en mann av folket, som steg frem fra de militæres rekker for å bringe velstand til de ubemidlede massene. Perón nøt, sammen med sin kanskje vel så kjente kone Evita, en enorm popularitet i Argentina. Peróns tid som president var preget av dype sosiale reformer, stigende politiske konflikter og en presidentmakt med stadig sterkere autoritære trekk. Etter at Evita tapte for kreften 1952 og Juan ble avsatt av militæret i 1955, har personkulten rundt dem vokst videre. Mye kan sies om «peronisme» som bevegelse og personkult, men et aspekt ved arven etter Perón kan ikke overses: Mange argentinerne følte seg for første gang involvert og representert i det politiske liv. Parallellen til dagens Venezuela er tydelig.
Deltakerdemokrati
Flere generasjoner senere føler mange argentinere fremdeles et tett identitetsbånd til peronistpartiet, til tross for at store deler av den etablerte ideologien for lengst er skiftet ut. Det er ikke tilfeldig at den sittende presidenten i Argentina, Cristina Fernández de Kirchner, representerer peronistpartiet. Forfølger vi rekken av paralleller mellom Perón og Chávez videre, er det nærliggende å tenke at deltakerelementet i Hugo Chávez´ Venezuela vil leve videre etter at lederen forsvinner. På tross av at Chávez fra mange hold blir skarpt kritisert for sine autoritære tilbøyeligheter, er venezuelanerne blant nasjonene i Latin-Amerika med mest positivt syn på demokratiet i eget land. Deltakelsen i det politiske liv er større enn noen gang. Fremtiden vil vise om Chávez´ sosiale reformer er bærekraftige. Men uavhengig av slike betraktninger er det et ubestridelig faktum at upriviligerte grupper i samfunnet er blitt politiske subjekter på en helt ny måte. Dette kan vise seg å være den sterkeste arven etter Hugo Chávez.
