Brasilianere pensjonerer seg når de er mellom 52 og 54 år gamle. Mangel på reformer og redusert konkurransedyktighet truer med å stoppe fremgangen i landet, skriver Martin Bugge i Argument #3.
Komfort koster
Er Brasil i ferd med å gå i en økonomisk felle?
Av Martin M. Bugge
De siste ti årene har Brasils økonomi sust av gårde. Kinas etterspørsel etter jernmalm, soyabønner og olje har gitt den brasilianske eksportsektoren et skikkelig løft. Den innenlandske økonomien har også blitt betraktelig styrket. Luiz Inácio Lula de Silva, Brasils tidligere president, bidro under sin presidentperiode til at minstelønnen økte med 62 %. I tillegg har offentlige og private lønninger steget kraftig. Dette har gitt befolkningen mer å rutte med, og etterspørselen etter varer produsert for det nasjonale markedet har skutt i været.
På grunn av finanskrisen har investorer fra vesten vært veldig ivrige etter å investere i Brasil. [pullquote]Offentlig styrte prosjekter tar lang tid å få gjennomført i Brasil; av de 109 prosjektene som er planlagt i forbindelse med de olympiske lekene i 2016 har kun 19 blitt påbegynt. [/pullquote]Avkastningen er ofte høyere her enn i vesten, som i lengre tid har stagnert. Pengeflyten inn i Brasil har vært så omfattende at myndighetene har måttet innføre restriksjoner, særlig på kortsiktige spekulative investeringer som truer med å overopphete økonomien. Brasils politiske økonomi er preget av en sterk stat som i stor grad er aktiv i det økonomiske markedet. Brasils modell ligner litt på den norske når det gjelder statens engasjement og fokus på sosial politikk. Men der Norge er en liten, åpen eksportnasjon, er Brasil svært proteksjonistisk og har et veldig stort innenlandsmarked.
Full stopp
[toggle title=»Fakta: Brasiliansk økonomi»]- Arbeidsledighet: 5.5 %.
- BNP vekst 2012: 0,9 %.
- Estimert vekstrate i 2013: 3,6 og 4% i 2014.
- Ifølge Transparancy International 2012 liste over verdens reneste land i forhold til korrupsjon i offentlig sektor ligger Brasil på 69. plass av 174 land.
- Ifølge verdensbankens ”Ease of Doing Business” rangering i 2011 kom Brazil på 126 plass av 183 land. Et fall fra 120 plass i 2010.[/toggle]
I 2012 stoppet veksten i Brasil opp, helt uventet. Landets mange strukturelle problemer (råvareavhengighet og høye lønnskostnader) viste sitt stygge ansikt. Ifølge Banco Bilbao Vizcaya Argentaria (BBVA) vokste BNP kun med 0,9 % i 2012, sjokkerende lavt for et middelsinntektsland. Fallet i den økonomiske veksten var hovedsakelig forårsaket av verdensøkonomiens reduserte etterspørsel etter produktene Brasil selger. Aktiviteten i bedrifter stoppet opp. Før den økonomiske nedgangen ble også rentene på lån økt, noe som førte til at det ble mindre attraktivt å konsumere. Husholdninger valgte derfor heller å betale ned på lånene sine. Dette har redusert etterspørselen også i innenlandsøkonomien. Til tross for det dårlige året i 2012 holdt arbeidsledigheten seg historisk lav. Det er fordi arbeidslovene i Brasil er veldig strenge; det å si opp en arbeider er ofte dyrere enn å la henne fortsette å jobbe. Grunnen til at den økonomiske veksten nå er i gang igjen er at rentene på lån har blitt redusert, derfor har effektene beskrevet ovenfor blitt reversert. Samtidig har eksportsektoren opplevd økt etterspørsel på varene sine. Mesteparten av Brasils oljefond (med samme design som statens pensjonsfond utland) ble også brukt for å stimulere økonomien I 2012.
The Brazilian cost
“The Brazilian cost” er et utrykk som har dukket opp for å beskriver den høye kostnaden som eksisterer ved å gjøre business i Brasil. Infrastruktur som veier, havner, flyplasser og tog er noe av det viktigste et land kan investere i fordi det gjør det lettere for varer, tjenester og personer å reise rundt i landet og til utlandet. I Brasil er for eksempel havnene altfor små, som resulterer i at varer blir stående på kaien i mange dager. Dette taper både produsent og konsument på. Varen blir kanskje ødelagt av å stå for lenge, eller konsumenten som har bestilt en gravemaskin må vente lengre før hun kan starte prosjektet sitt. Rio de Janeiro, hvor OL skal holdes, er også i verdenstoppen når det gjelder lange bilkøer. Dette svekker flyten av mennesker og deres evne til å bruke tid effektivt.
Kun 20 % av brasiliansk BNP går til infrastruktur. Til sammenligning investerer Kina 50% (dette er av de fleste økonomer regnet for å være litt for høyt). Myndighetene har ikke hatt midler til å bygge ut infrastruktur, og har vært skeptiske til å la private aktører ta seg av det. Dette endret seg noe i august 2012, da det ble vedtatt at prosjekter som angår infrastruktur skulle legges ut på anbud og gis til de private aktørene som kan tilby konsumentene lavest brukskostnader. [pullquote]Tidligere har det måttet kriser til for å få til dyptgripende reformer[/pullquote]Offentlig styrte prosjekter tar lang tid å få gjennomført i Brasil; av de 109 prosjektene som er planlagt i forbindelse med de olympiske lekene i 2016 har kun 19 blitt påbegynt. Det er likevel forventninger om at de private infrastrukturinvesteringene skal få hjulene til å rulle igjen etter at økonomien stagnerte i 2012.
Skatt i Brasil
Skattesatsene på 36 % er på nivå med de fleste europeiske land. Men de offentlige tjenestene som folket får tilbake – for eksempel i form av skole, helse og infrastruktur – er ikke i nærheten av det europeere mottar. Mye forsvinner på grunn av den offentlige forvaltningens ineffektivitet og korrupsjon
Tidligere president Lula da Silva sørget i løpet av sin presidentperiode (2003-2010) for en dobling i offentlige ansattes lønn samt en stor økning i minstelønnen. Tilsynelatende er høyere minstelønn et ubetinget gode for samfunnet og den enkelte arbeider. Så enkelt er det imidlertid ikke. Dersom det hadde vært slik at de som mottar minstelønn produserer mer per time enn tidligere (økt produktivitet) så hadde en lønnsøkning vært berettiget. Når derimot produktivitet har stått på stedet hvil eller falt, mens man samtidig har et høyt kostnadsproblem (pga dårlig infrastruktur, høye lønninger og rød teip) så er det veldig negativt også for de som mottar minstelønn. På lengre sikt vil det kunne føre til at flere bedrifter må legge ned fordi det er for dyrt å produsere. Da ender de opp som arbeidsløse. infrastruktur – er ikke i nærheten av det europeere mottar. Mye forsvinner på grunn av den offentlige forvaltningens ineffektivitet og korrupsjon.
Pensjon
[toggle title=»Fakta: Pensjonssystemet i Brasil»]
- Den gjennomsnittlige pensjonsalderen i Brazil er 54 år for menn i privat sektor og 52 år for kvinner.
- Til sammenligning var gjennomsnittlig pensjonsalder i Norge 64,9 år i 2011.
- Bernardo Queiroz ved Federal University of Minas Gerais har undersøkt hva som vil skje med pensjonsregningen dersom ingenting gjøres. Ifølge ham vil lønnskattene som går til pensjon måtte økes fra 32% i dag (høyere enn alle G7 land utenom Italia) til utrolige 86 % i 2050.
- Pensjonsutbetalingene er blant verdens mest generøse. Full pensjon erstatter 75% av den gjennomsnittlige månedsinntekten du har hatt gjennom livet.[/toggle]
Brasil har en ung befolkning, men pensjonsregningen er på størrelse med et land truffet av eldrebølgen (se faktaboks). Fabio Giambiagi, økonom i Brasils nasjonale utviklingsbank, har uttalt at Brasils pensjonsordning er «absolutely the most generous in the world. The economy of Brazil is very different from Greece’s. But in terms of retirement rules, we are worse». Selv hvis man pensjonerer seg i tidlig 50 års-alderen får man en redusert, men likevel generøs pensjon. Derfor velger mange å gjøre nettopp det.
Fagforeningene i Brasil har ikke uttrykt noe ønske om å endre pensjonssystemet. Dette til tross for at det er fagforeningenes yngre medlemmer som betaler for de gamles pensjon, uten mulighet for å kunne få like god velferd når de selv blir pensjonister – nettopp fordi budsjettet kommer til å sprekke før eller senere. Radikale reformer er derfor nødvendige.
Radikale reformer
I et forsøk på å øke konkurranseevnen har sentralbanken redusert styringsrenten (veiledende for banksektorens rentesetting), og valutaen som tidligere var altfor sterk har blitt svekket. Dette har hjulpet, men løser ikke Brasils strukturelle problemer med dårlig infrastruktur, høye lønninger og en ineffektiv statlig sektor. [pullquote align=»right»]På lengre sikt vil det kunne føre til at flere bedrifter må legge ned fordi det er for dyrt å produsere. [/pullquote]Tidligere har det måttet kriser til for å få til dyptgripende reformer. I 1999, da Brasil slet med å betale sin utenlandsgjeld, gjennomførte de omfattende reformer – blant annet av pensjonssystemet som da utrolig nok var enda mer generøst. For å løse problemet med pensjonssystemet må man få en større del av befolkningen til å betale pensjon, gjøre pensjonsordningen mindre generøs og gjøre det mindre attraktivt å pensjonere seg tidlig, særlig for friske personer.
Når det gjelder «the Brazilian cost» er det avgjørende å redusere veksten i lønninger og øke produktiviteten i industrien for at utviklingen skal være bærekraftig. Dersom Brasil fortsetter som nå risikerer de at de statlige finansene vil gå kraftig i minus, industri legges ned og man vil måtte gjøre kraftige og plutselige kutt i pensjon og lønn, akkurat som i Hellas. Det er bedre å vise måtehold nå enn å måtte gjennomføre drastiske tiltak ved en eventuell krise (som man fikk en smakebit av i 2012). Sjefen I Renault-Nissan Brasil har uttalt: «It is cheaper to import steel made in South Korea from Brazilian iron ore than to buy it locally». Andre land i regionen, som Mexico, hvor de har klart å holde lønnsnivået nede, kan fort bli et mer attraktivt sted å investere.
Om skribenten: Martin Bugge (f. 1989) studerer statsvitenskap ved Universitet i Oslo.
