Hva kom først, musikken eller språket? Musikkens opprinnelse og evolusjonære fordeler får fortsatt biologer til å undre.

Av Valentina Lucia D’Adamo Rindal

Gjennom hele vår historie har vi mennesker hatt en sterk dragning mot musikk. Musikken er opphavet til en av de største gåtene i menneskelig adferd og dens evolusjonære aspekter har fått forskere til å undre seg siden Darwins tid. I kontrast til annen universell human adferd, har ikke musikken noen åpenbar funksjon. Kanskje er den bare en annerledes måte å formidle et budskap på?

Musikalsk etterlevning

Musikken er universell og finnes hos enhver kjent kultur, både i fortid og nåtid. Selv om temaet fortsatt er kontroversielt, er det i de fleste vitenskapelige miljøer en enighet om at det er en stor sannsynlighet for at språksystemet vårt har oppstått ved hjelp av naturlig utvalg. [pullquote align=»left»]Charles Darwin foreslo at moderne musikk er et ”etterlevning” fra en tidligere tilpasning – et musikalsk intermediært kommunikasjonssystem før språket.[/pullquote] Formodentlig ved at mer nøyaktig kommunikasjon kan ha vært med på å øke reproduksjon og overlevelsesraten for våre forfedre.

Men utover dette finnes det flust med teorier. Et forslag går ut på at musikk ikke er et resultat av tilpasning, men ganske enkelt et biprodukt. Enten av egenskaper knyttet til det auditoriske systemet eller egenskaper utviklet for å dekke andre funksjoner. Denne teorien har møtt mye motstand. Det pekes blant annet på at musikk må ha hatt en evolusjonær betydning ettersom musikken er et universelt fenomen.

Ren nytelse eller språk?

En annen teori foreslår at det er snakk om en biologisk tilpasning, for å sikre kurtise og sosial tilknytning i grupper. Videre er det spekulert i om de indre systemene våre for persepsjon og det kognitive, sanseinntrykk og tankevirksomhet, kan ha funnet nytelse og interesse i musikalsk stimuli. Rett og slett at musikk gjør hjernen glad.

De emosjonelle effektene av musikk er også sterkt debattert. Mange mener at det må ligge en nytte bak. Kan musikken kanskje være drevet av lignende lyder av større biologisk relevans, som tale eller andre former for vokalisering? Charles Darwins konklusjon var mer subtil enn en enten-eller-tankegang – han foreslo at moderne musikk er et ”etterlevning” fra en tidligere tilpasning – et musikalsk intermediært kommunikasjonssystem før språket.

Født med musikaliteten

Musikalitet er også en interessant nøtt for forskerne. Spedbarn kan legge merke til at noter blir omorganisert, men ikke oktavskift. De foretrekker harmoniske lyder og kan reagere på rytmeforandringer fra en marsj til en vals. De retter videre mer oppmerksomhet mot musikk enn mange andre stimuli. Noe som forøvrig kan skyldes likhet med andre relevante biologiske signaler som språk, men i liten grad er testet.

Foreldrenes rolle er også interessant her. Nesten alle kjente samfunn har en musikksjanger rettet mot spedbarn. Vuggesangene har konsekvente likheter i lyd og utforming. De er rolige, repetitive og med synkende tonehøyde. Kanskje bare en annen måte å snakke med barnet sitt?

Funksjonelle overlappsområder i hjernen kan gi oss innsikt i forholdet mellom språk og musikk. Det er stadig mer forskning som tyder på at det her finnes store likheter. Både språk og musikk kombinerer fonemer inn i komplekse strukturer ved hjelp av regler, og analyser av hjernen viser at områder som involverer språk og musikk ofte overlapper. Spesielt Brocas-området i hjernen trekkes frem som et bevis på en sammenheng. Det aktiveres både når vi hører språksyntaks og når det spilles upassende akkorder, som et slags kontrollsystem for musikalsk grammatikk.

Ikke bare dyrelyder

Ved å ta en kikk inn i dyreriket, kan vi forstå mer om vår musikalske adferd. Sang ser ut til å ha oppstått uavhengig av hverandre hos flere vertebratgrupper. Fugler utmerker seg som det mest fremtredende tilfellet, og deres evne til å lære nye lyder fra omgivelsene og etterligne menneskelig tale har ikke gått ubemerket hen. Minst tre grupper fugler ser ut til å ha utviklet sang separat og har fått fellesbetegnelsen sangfugler: papegøyer, spurver og kolibrier.

I senere tid har det blitt klart at flere grupper marine pattedyr også kan lære komplekse nye signaler, deriblant tannhvaler og «ekte» seler. De fleste pattedyr som har blitt testet, fra marsvin til primater, kan i noe grad kontrollere deres utgående vokale lyder. Men utover dette, har ingen andre primater enn mennesket vist tegn til å kunne lære nye komplekse lyder utover enkle modifikasjoner av deres rop.

Nye studier av gibboner i Japan viser på den andre siden at de bruker mer komplekse rop som kan minne om sang. Videre er det funnet interessant men lite utforsket adferd hos gorilla, sjimpanse og bonobo. De skaper høy lyd ved å tromme repetitivt på brystkasse og andre deler av kroppen, men også på hule gjenstander. Det er bevist at denne adferden ikke kun er for territoriell funksjon, men også brukes i lek. Før vi kan si i hvilken grad denne adferden kan vise seg å fremme sosial tilknytning eller ha en annen funksjon, trengs det mer forskning. Men adferden viser mange likheter med menneskelig tromming, og dermed menneskelig instrumental musikk, og fortjener mer detaljert analyse og empiriske studier.

Oppdagelsen med rhesusapene

Det er gjort få studier av musikkpersepsjon hos dyr. Men de studiene som er utført viser samlet at dyr kan lære å skille mellom forskjellige aspekter ved musikk, som absolutt frekvens og stigningsendring i melodier, dersom de får omfattende opplæring.

I motsetning til dyr kan spedbarn uten opplæring lettere oppfatte og kode hvordan stigninger i melodier endrer seg. Disse funnene er interessante da de antyder at det er et representasjonsmodus som finnes naturlig hos mennesket.

Forøvrig understreker forskningen hittil oppfatningen om at dyr oppfatter musikalske instrumenter ganske forskjellig fra mennesket. Kun i en studie med rhesusaper fant man et unntak. Det viste seg at tonalitet var variabelen som avgjorde om apene klarte å gjenkjenne oktavskifter. Det samme finner vi hos mennesker. Studien er interessant fordi dette indikerer at dyr er sensitive for noen trekk ved menneskelig musikkstruktur. Men også fordi det gir grunnlag for å anta at noen aspekter ved musikkpersepsjon har medfødte begrensninger. Studien gir oss også et innblikk i hvor den komparative forskningen kan lede oss. Dyresang og persepsjonsstudier kan komme til å spille en sentral rolle for forståelsen av evolusjonen av menneskeskapt musikk.

Mysteriet fortsetter

Spekulasjoner rundt musikkens mulige tilpasningsfunksjoner har vært i vinden siden Darwins tid, og vi har ingen garanti for at vi noensinne kommer til bunns i hvor musikken egentlig kommer fra. Men kanskje er dette noe av grunnen til at det engasjerer så mange? Det meste tyder på at den mystiske dragningen mot musikk har kommet for å bli. Uavhengig av hvordan det hele begynte.

 Valentina Lucia D’Adamo Rindal (f. 1986) studerer biologi ved Universitetet i Oslo, og har en særlig interesse for atferdsbiologi. Denne teksten ble opprinnelig publisert på D’Adamo Rindals egen blogg Kraakereir.