Den israelsk-palestinske konflikten har låst seg fast i «Oslosporet». Apartheid-analogien kan stake ut en ny vei for palestinerne, men palestinske politikere er motvillige.

Under sommerens blodige krig på Gazastripen har kritikken haglet mot Israels «apartheid»-politikk overfor palestinerne. Analogien til det rasistiske regimet i Sør-Afrika er slagkraftig, og peker mot en nyfortolkning av konflikten. Men om det er apartheid i Israel-Palestina, hvor blir det av den palestinske Nelson Mandela?

Det skumle A-ordet

USAs utenriksminister John Kerry fikk betydelig oppmerksomhet da han tidligere i år oppgitt bemerket at Israel risikerer «å bli en apartheidstat» om fredsforhandlingene skulle mislykkes. [pullquote align=left]det er slående hvor lite villige palestinske politikere er til å følge Mandelas borgerrettighetslinje[/pullquote]I 2007 hevdet sittende statsminister i Israel Ehud Olmert at «om den dag kommer hvor tostatsløsningen kollapser, og vi står overfor en sørafrikansk kamp for like stemmerettigheter (også for palestinerne i territoriene), da, så snart det skjer, er staten Israel ferdig».

Det er altså ikke bare Israel-kritikere som innrømmer at Israel-Palestina, sett som ett samlet område, kan ha likhetstrekk med det tidligere hvite styret i Sør-Afrika. Med tanke på hvor suksessfulle Nelson Mandela og partiet ANC var i sin borgerrettighetskamp mot dette systemet, er det slående hvor lite villige palestinske politikere er til å følge samme linje.

Bantustan

Apartheid i Palestina staves O-S-L-O, skrev den kjente palestinsk-amerikanske akademikeren Edward Said i forbindelse med fredsavtalen mellom Israel og PLO på 90-tallet. Said trodde på sameksistens mellom palestinere og israelere i én stat. Osloavtalens tostatsløsning ville ifølge ham splitte palestinerne og skape et apartheid-system.

De palestinske selvstyremyndighetene (PA) som på denne tiden ble etablert på deler av Vestbredden og Gaza, spilte i dette synet rollen som «bantustan»-stat. Uttrykket refererer til reservatene som i Sør-Afrika ble etablert for ulike svarte folkegrupper under apartheid. Bantustanene hadde på papiret selvstyre, men var i praksis klientstater som både økonomisk og politisk var fullstendig underlagt apartheid-staten.

Lite villige

Palestinske PA-politikere som Mahmoud Abbas snakker ofte om apartheid, men er lite villige til å følge parallellene til Sør-Afrika helt ut. [pullquote align=right]selvstyremyndighetene bidrar sterkt til å sementere situasjonen for palestinerne[/pullquote]En vesentlig årsak til dette er trolig at de selv ville havnet i den lite ærerike posisjonen som bantustanledere, med andre ord som vasaller for undertrykkeren. Nettverket av PA-politikere har sterke økonomiske interesser knyttet til den palestinske «staten». Å gå fra «statsmenn» til borgerrettighetsforkjempere virker neppe fristende for disse.

Hamas, som holder et jerngrep om Gazastripen, går på sin side imot ethvert samarbeid og kjemper for å rense Palestina for sionister. Hamas kan anklages for mye, men ikke for å være bantustanledere. Skal vi også her lete etter paralleller til det sydlige Afrika, minner Hamas’ kamp om en religiøs versjon av Robert Mugabes strategi for et Zimbabwe (tidligere Rhodesia) renset for hvite. I Zimbabwe ble utfallet en diktatorisk pariastat som står i skarp kontrast til det demokratiske og økonomisk sterke Sør-Afrika meislet ut av Mandelas ANC.

Illusorisk palestinsk stat

Vestbredden er i dag et lappeteppe av israelske bosetninger, checkpoints og «selvstyrte» palestinske områder. Gaza er en gedigen flyktningleir. I praksis er det i dag umulig å dele Israel-Palestina i to likestilte og uavhengige nasjonalstater. De palestinske selvstyremyndighetene tviholder likevel på posisjonen som en illusorisk palestinsk stat. Disse bidrar sterkt til å sementere situasjonen for palestinerne, som høyst trolig ville hatt bedre kår med fulle borgerrettigheter i en felles jødisk-arabisk stat.

 Eirik Wig Sundvall (f. 1985) har en master i historie fra Universitetet i Oslo, og er samfunnsredaktør i Argument. Teksten er hentet fra Argument #4/2014, som er å finne gratis ved de fleste studiestedene i Oslo fra mandag 11. august.