Jeg kunne sikkert elsket boken Power of the Pussy, om jeg hadde blitt grundig lobotomert først.
Skrevet av Hilde Berteig Rustan
Rett etter jul er det alltid en form for selvhjelpshysteri i bokbransjen, folk kommer løpende i horder for å plukke opp bøker om alt fra paleodietter og mindfullness til «Ut av psykopatens grep». Ryktet i år sier at lavFODMAP er det nyeste nye; noe greier for sensitive mager og alskens intoleranse. Selv som bokhandler er jeg aldri helt inne med hva som foregår i selvhjelpshyllas mørke krok. Jeg kan innrømme det først som sist, selvhjelp og dietter i bokform har aldri vært min ting, og kommer neppe til å bli det heller. Spesielt ikke etter møtet med Power of the Pussy; boka som lover deg selvstendighet og alt du vil ha, så lenge du får en mann på kroken først ved hjelp av særdeles bakstreverske teknikker.
«If Men Are Dogs … This Is Animal Control»
Kleopatra er notorisk kjent for det, likeså Mata Hari og andre såkalte femmes fatales gjennom historien. Å bruke sitt kvinnelige kjønn for egen vinnings skyld er veien å gå, ifølge selverklærte forholdsguru Kara King, som muligens har skrevet tidenes mest mannehatende –selvpubliserte– bok noensinne. «Power of the Pussy: How to Get What You Want From Men: Love, Respect, Commitment and More…» starter lystig, med ovennevnte sitat på coveret. Menn er dyr og King kan med sin dype innsikt i mannesinnet hjelpe deg med å temme dem. Kanskje.
Noe av det påfallende med Kings bok, er hvordan hun selv stadig tar avstand fra egen tekst. Allerede før du har begynt, har du fått en advarsel om at boken har en 18-års grense på grunn av eksplisitt seksuelt innhold, at innholdet i stor grad bare er vissvass og kun ment for underholdning. Om man skal ta anmeldelser på Amazon for god fisk er det de færreste av Kings lesere/eventuelle bekjente som har tatt det hintet; det går i ymse superlativer og lovnader om at dette virkelig er en bok som har forstått det alle kvinner lurer på.
Skjøger og ektemenn
King forfekter en kjønnsekstremisme av de sjeldne, med sine skildringer av menn som hovedsakelig to ting, dumme dyr og horer. Dette er ikke engang en fri tolkning fra min side, men noe King gjentar gang på gang. Først i tidligere nevnte sitat på coveret og senere også i dette utmerkede stykke litteratur:
«I want to open you up to a whole new way of looking at men. From now on when you meet men, you are going to put them into one of two categories: He’s either potential husband material or he’s a ho.»
Spennende, en maskulinisert versjon av den klassiske hore versus madonna dikotomien! Og ikke nok med det, hun har også en serie helt bananas forslag om hvordan du kan finne din eneste ene.
Hovedsakelig er det ytre viktig, du bør trene, du bør ha gode sko, du bør barbere rumpa og særlig tissen, du må ikke bruke billige kondomer. Onlinedating er redningen for å få et lite arsenal å velge imellom, men ikke ha en epostadresse som får deg til å høres løs ut. Syng kvinnefiendtlige sanger på en mannefiendtlig måte! Og du må aldri gi oralsex til en mann, med mindre han virkelig virkelig fortjener det. Kanskje om han består det King referer til som sin «The Prince Charming test», hvor du selv skal skape en mengde kunstige situasjoner for å se om vedkommende vil redde deg. Helst med bilen sin, som han jo bør ha for å i det hele tatt kunne bli vurdert som ektemannmateriale.
«Keep the Pussy Safe»
Om det skulle finnes noe formildende med Kings bok, må det være at hennes ideal åpenbart er de sterke kvinnene som oser av selvtillit og makt, de som selv er ansvarlig for egen seksualitet. Men det feiler så totalt, når hennes verdensbilde er preget av særs unyanserte mytologier om menn og kvinner, hvor alle utenfor boksen er fullstendig utelatt og utsagn som «How often do you see women paying male hookers for sex? Never!» vitner om en uvitenhet av de sjeldne. Kvinnelig lyst er en uting, du må helst ha en 60-dagers regel (hysj, ikke si det til noen!) om kyskhet i en ny relasjon. Om du synes det er lenge, kan du enten kjøpe deg en vibrator, King kommer med tips om hvor hun har kjøpt sine egne, eller få deg en pulevenn.
Selvmotsigende sier du? Nei, nei! Du må jo holde hardt på «sparegrisen din», så det blir noe makt å hente. Når man endelig har tråklet seg gjennom tankesprangene, de riv ruskende gale påstandene og Kings svart-hvite verden, kommer man frem til et kapittel som like gjerne kunne vært døren til et barnerom, med beskjeder som «Ligg unna!» påklistret. King advarer og advarer, og sier rett ut at du ikke må finne på å lese denne seksjonen om du synes det er feil å bruke menn som «sukkerpappaer» og sponsorer. God gammeldags golddigging med andre ord. Her bakerst er det også mulighet for å fylle ut ulike lister, som «Things I Hate About Him» og «My Dream Man». Ikke ulikt innholdet i min «O’boy!» skoledagbok fra 1999. Noe som er bekymringsfullt i en bok som faktisk ble utgitt i 2012 for det jeg antar er primærmålgruppen: lett desperate kvinner over tredve.
Det sunne alternativet
Å nevne Lena Dunhams «Not that kind of Girl: A young woman tells you what she’s ”learned”» i sammenheng med dette makkverket, er nærmest blasfemisk, men Dunham representerer sammen med blant annet Caitlin Moran (How To Be a Woman), Roxane Gay (Bad Feminist) og Tina Fay (Bossypants) etter mitt syn et sunt alternativ i jungelen av bøker som skal gi deg innsikt i hvem du er og hva du kan bli. Dunhams bok er riktignok først og fremst en essaysamling med utgangspunkt i anekdoter fra Dunhams eget liv, men hennes humoristiske skildringer av sex, kropp, forhold, vennskap, familie og tjueåras ubesluttsomhet fremstår som mye mer ekte og viktig lærdom enn mannehat og tips om at du må nappe brystvortene for å være attraktiv.
I Dunhams egen tv-serie Girls sier Dunhams karakter Hannah Horvath i første episode at hun tror hun er sin generasjons stemme, i det minste en av de om ikke annet, noe boken hennes også peker mot. Kanskje ikke først og fremst for Hilde 29 år, men jeg kan garantere at Hilde 19 hadde hatt godt av en anekdote eller to, selv om hun sikkert hadde gjort de samme feilene uansett. Selvhjelpsbøker har vært og er fortsatt en gåte for meg, det er et eller annet absurd i at man skal endre seg selv radikalt med en annens vilkårlige tankesett. Hva skjedde med sunn fornuft og litt selvopplevd livserfaring? Jeg vil iallfall mye heller lese bøker om og av folk som har klart seg bra på tross av alt de ikke mestret, som har prøvd og feilet, og prøvd igjen uten masse påbud om hvordan du burde barbere deg i skrittet på veien.
