Med Norges nye milliardsatsing på protonterapi bygger vi en bro som er dobbelt så bred, kun for å kompensere for at den også blir halvparten så lang.
Tekst: Espen Rusten | Foto: Anne Weston
I Norge øker gjennomsnittsalderen til befolkningen. Med dette kommer en tre prosents økning av kreftdiagnoser årlig. For en billig penge må legene sørge for at pasientene ikke bare overlever, men også får et godt liv etter behandlingen. Når sykehusenes budsjetter samtidig settes under et akseptabelt nivå blir løsningen ekstra bevilgninger så snart situasjonen blir kritisk nok. Dette er
et problem for ressurskrevende og høyteknologiske behandlingsformer som strålingsterapi, der maskiner blir utdaterte fort og dyre investeringer må gjøres der vi trenger dem mest. Det kan være fristende å spare, men som oftest blir det kostbart å utsette ting vi allikevel må gjøre. Spesielt om vi setter opp
strategien for en hel nasjon.
Hvor presist kan vi stråle?
I Norge vil vi ha en mer effektiv behandling av kreft, men hva skal vi velge?
Strålebehandling er en delikat og sammensatt prosess der kreftsvulsten brennes bort med stråling. Vil vi behandle med stråling må vi først ta bilder av kroppens indre som vi kan sikte etter. Fra disse bildene beregner vi hvor mye skade som kan gjøres på svulsten uten å skade resten av kroppen for mye.
Deretter henter vi en strålingskanon, en vi virkelig stoler på at treffer rett, og så bruker vi lasere til å plassere pasienten med millimeterpresisjon. Jo mer presis utrustningen er, jo mer kan vi fyre løs på svulsten uten frykt for å treffe feil, men økt presisjon hjelper lite om strålingen er for svak for å drepe cellene. Da
trenger vi heller å lade opp med kraftigere stråling.
En strålende løsning
Dagens strålebehandling bruker hovedsakelig fotonstråling. Fotonstråling er en strålingstype som er ganske billig, men ikke så presis. En relativt stor del
av stålingen treffer andre deler av kroppen, og denne ekstra strålingsbelastningen har bieffekter. For eldre pasienter vil ikke dette ha mye å si for livskvaliteten, men for barn har man lenge søkt etter mer treffsikre behandlingsformer som proton- eller karbonterapi som er mer skånsomme og dermed kan gi barna bedre liv i alle årene de har igjen.
Fire milliarder kroner brukes på en oppgradering av maskiner vi fremdeles ikke kjenner behovet for.
Protonterapi er billigst, men en ulempe med proton- og fotonstråler er at de gir begrensede skader til kreftcellene, som ofte får tid til å reparere seg og fortsette å vokse om ikke flere stråler treffer samtidig. På den andre siden er karbonkjerner mye tyngre, og den massive skaden som oppstår når de stopper er hinsides reparasjon. Karbonterapi kan dermed behandle svulster som hverken protoner eller fotoner biter på, samtidig som presisjonen deres begrenser skadevirkningen av behandlingen på samme måte som protonene.
Man hopper lengst med fart
I Norge vil vi ha en mer effektiv behandling av kreft, men hva skal vi velge? Isteden for å bygge et stort framtidsrettet anlegg for kombinert proton- og karbonterapi, valgte Helse- og omsorgsdepartementet å bygge fire protonanlegg i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Kapasiteten til fire sentere er langt over antallet krefttilfeller hos barn, så anleggene kommer hovedsakelig til å behandle voksne. Dessverre tar det lang tid før man ser endringer i lang tidseffekter og fordelene for voksne er fremdeles usikre. Fire milliarder brukes dermed på en oppgradering av maskiner vi fremdeles ikke kjenner behovet for og som har begrensede forskningsmuligheter.
Tiden vil vise om karbonkjerner blir viktige innen stråleterapi, og om protoner kommer til å erstatte fotoner. Uansett er ikke stråleterapi en behandlingsform som kommer å forsvinne de kommende årene, den kommer snarere å øke. Jeg oppfordrer derfor Helse- og omsorgsdepartementet å revurdere vedtaket om fire protonanlegg og gi et klart signal om hvor mye resurser vi forventer å bruke de kommende årene. Legg pengene på et felles karbon- og protonanlegg, og utvid heller kapasiteten i takt med framveksten av fagmiljø og nye behandlingsteknikker. Da blir ikke bare behandlingen tilpasset pasienten, men også behandlingstilbudet tilpasset landet.
Espen Rusten er stipendiat på fysisk institutt ved Universitetet i Oslo og skriver om avansert bildebehandling for strålebehandling.
