Tekst: Birgitte Sandve | Foto: Maria Gossé
Kvinnelig maskulinitet
Oslo-baserte KUUK består av rapperne Mira Berggrav Refsum og Ragna Solbergnes, produsent og DJ Andreas Lanesjord, bassist Ole Øvstedal og perkusjonist Sahrish Abbas. Bandet fikk en god del oppmerksomhet i 2014, først i forbindelse med klubbkonserten på Blå under Øyanatt og senere under den nyoppstartede Feminalen i Trondheim. Under Feminalen åpnet utstillingen Vi driver hor, der fotograf Maria Gossé har dokumentert rapperne Mira og Ragna gjennom bilder i løpet av to måneder. Med bildene ønsker Gossé, ifølge Feminalens hjemmeside, «å dokumentere to kvinnelige artister som bryter med forventningene til hva som er akseptabelt og forventet av kvinner i musikkbransjen, og at Vi driver hor skal fremme aksept for flere måter å være kvinne på».
Tittelen på utstillingen finner vi igjen som det repeterende hooket i «Hor», låta som for alvor satte KUUK på kartet. Mens kjønnsdebatten i norsk musikkliv fremdeles preges av at det settes likhetstegn mellom det mannlige og det maskuline, undersøker jeg i denne teksten hvordan denne musikkvideoen «horer» med kjønnede og seksuelt ladede konvensjoner.
De er kvinner, de kan spillereglene,
stokker dem og spytter ut et vrengebilde.
På tampen av nittitallet rettet queer-forskeren Judith Jack Halberstam søkelyset på kvinnelig maskulinitet i sin kritikk av hvordan kjønnsidentiteter baseres på implisitte sammenhenger mellom biologisk kjønn, maskulinitet og femininitet. Halberstam satte spørsmålstegn ved de tette båndene mellom menn og maskulinitet ved å sette fokus på kvinnelig maskulinitet, et begrep som i ettertid har vært sentralt innenfor forskning på alternative kjønna identiteter. Kort sagt handler det om representasjoner av kjønna og seksuelle identiteter som overskrider binære kategorier som mann/kvinne og feminin/maskulin. Slik jeg leser KUUKs frontfigurer Mira og Ragna forhandler disse to en kvinnelig maskulinitet og utfordrer dermed de konvensjonelle oppfatningene av kjønn vi finner sterkt utbredt både i populærmusikk generelt og rapsjangeren spesielt.
Sex, sauer og videotape
Musikkvideoen til låta «Hor» åpner med det som tilsynelatende er fakta om seksuell mishandling av sauer i Norge. «I Norge blir hver fjerde sau seksuelt mishandlet i løpet av livet» står det å lese på skjermen idet vi ser en oransjehåret, naken mann som kommanderer en flokk sauer ute på et jorde. «Forskning viser at sauer er mer emosjonelle enn mennesker» forteller skjermteksten oss videre. Når det basstunge beatet setter inn på lydsporet, fanger kamera inn KUUKs frontfigurer Mira og Ragna, ridende til hest. De to kvinnene kommer sauene til unnsetning iført stars-and-stripes-mønstret badedrakt (Mira) og sports-BH og bokseshorts (Ragna) og torturerer «den orangehaarede mand» mens de rapper: «Vi driver hor!»
Sammenstillingen av vold, sex og emosjonelle dyr i videoen gjør at oppmerksomheten ledes mot det overskridende og det anormale. I det absurde scenarioet som brettes ut utfordres samtidig tradisjonelle, kjønnede maktforhold. Den «orangehaarede mand» blir avkledd i dobbel forstand: dominert av kvinner og med sladdet kjønnsorgan. Mannen kan dermed sies å bli fratatt sin kjønnede maktposisjon i møtet med rappernes harde og nådeløse holdning.
Sistas with attitude
Den amerikanske musikkforskeren Cheryl Keyes trekker frem «sistas with attitude» som en viktig kvinnetype innenfor hiphop. Både en «sista» og hennes mannlige motpart, «gangsta-rapperen», trekker på en karakter som går igjen flere steder i afrikansk-amerikansk fortellertradisjon: «the baadman».
En «baadman» kjennetegnes ved overdrivelse og eksess – materielt, voldelig og seksuelt – der kombinasjonen av språkbruk, holdninger og fremtoning innebærer en overskridelse av samfunnets normer og regler. I dette ligger en opposisjonell kraft der en marginal (svart) posisjon representerer en potensiell trussel mot samfunnets dominerende (hvite) samfunnsgruppe. Det er riktig nok kort vei fra eksess til stereotypi, og den gjentatte profileringen av mannlige macho-identiteter innenfor gangsta rap i sær har blitt sterkt kritisert for å fremme voldsforherligende og kvinnefiendtlige holdninger.
Kroppsfiksering i populærkulturen er gammelt nytt
Keyes peker på at «sistas» gjerne blir anklaget for å kopiere sine mannlige kollegaer og dermed devaluere kvinner gjennom en tilsvarende ekstrem «materialistisk, voldelig og slibrig» attityde. Samtidig ligger mye av kraften i disse kjønnede typene nettopp i en holdning som ikke lar seg kontrollere eller begrense av en underlegen posisjon. For rapmusikkens «bad sistas» blir det dermed ofte et spørsmål om hvor langt en kan dra uttrykket før man bikker over og blir nok en brikke i en stadig mer seksualisert mainstreamkultur.
En respons på denne tendensen finner vi i Missy Elliot låt «She’s a bitch» fra 1999, der hun aktivt tar i bruk den nedsettende benevnelsen «bitch» på en måte som gir ordet ny mening. Ordet «bitch» dreier dermed retning fra å være koblet mannlig misogyni til å bli et uttrykk for kontroll fra et kvinnelig ståsted. Elliot trekker veksler på elementer assosiert med mannlige macho-identiteter og dette åpner for at hun kan tilegne seg rollen som en maskulin «bad sista». I artikuleringen av outrert seksualitet er det nærliggende å lese Mira og Ragna inn i en «sistas with attitude»-tradisjon. Samtidig står KUUKs frontfigurer langt fra Missy Elliot i sin artikulering av kvinnelig maskulinitet. De gjør som flere av deres mannlige kolleger har gjort før: tar hiphopen med på tur ut i bygda.
Bygde-rap
De seksuelle og kjønnede overskridelsene vi blir presentert for i «Hor» henger nøye sammen med hvordan lydsporet strukturerer det vi ser. Mens videoens narrativ utfolder seg i et pittoresk naturlandskap, kjennetegnes musikken av industrielle lyder og produserte beats som befester låten innenfor technoinspirert hiphop.
I sammenstillingen mellom lyd og bilde kolliderer det rurale og det urbane og tvinger oss til å ta aktivt stilling til det vi ser og det vi hører. KUUK etablerer sitt uttrykk i forlengelsen av det Øyvind Holen beskriver som bygde-rap, representert ved navn som Tungtvann, Side Brok og Jaa9 & OnklP. Her danner bygdestereotypier omdreiningspunktet for en marginal posisjonering – forstått som geografisk og kulturelt perifer i en norsk kontekst – som samtidig er tydelig forkankret i hiphopens urbane estetikk. Når Ragna rapper «æ kjæm fra gøy på landet» og Mira slenger med leppa i linja «pule, drikke, runke/livet er en jævla fest» plukker de opp elementer fra denne outrerte utkantstilen, samtidig som de bringer inn en ny stemme: de er kvinner, de kan spillereglene, stokker dem og spytter ut et vrengebilde.
Mira og Ragnas lek med hiphopens machokultur kan forstås som en dekonstruksjon av kjønnede identiteter
Hooklinja «Vi driver hor!» illustrerer hvordan dette spillet utfolder seg musikalsk ved at vokalen veksler mellom det lyse, spinkle og flytende og det rå og attakkerende. Kontrasten i det vi hører understøttes av det vi ser i sammenstillingen mellom Miras påtatt feminine gester og Ragnas gjennomgående fysiske røffhet. Motsetningspar etableres og spilles ut mot hverandre med en lekenhet som gjør at vi blir oppmerksomme på rommet i mellom. I dette rommet befinner det seg kjønnsidentiteter og kulturelle tilhørigheter som ikke så lett lar seg kategorisere i binære motsetningsforhold. Dette underbygger inntrykket jeg får av at videoen inngår i et større, kjønnskritisk prosjekt.
Du skal hore mye…
«Jeg blir sint fordi jeg er kvinne. Og fordi jeg som kvinne alltid vil bli vurdert ut fra utseende,» skriver Mira Berggrav Refsum i en kommentar i Dagbladet (25.07.2013). Kommentaren minner oss på at likestillingsprosjektet i det norske samfunnet er en pågående prosess som ikke kan tas for gitt. Refsum inngår i den lange rekken av norske kvinnelige musikere som først og fremst blir vurdert ut fra utseende. Kroppsfiksering i populærkulturen er gammelt nytt. Det som er forfriskende nytt, er at dette innspillet i den pågående norske likestillingsdebatten kommer fra en kvinnelig rapper som gjerne tyr til ekstreme hiphopklisjeer for å ta tilbake eierskapet til sin egen kropp.
Mira og Ragnas lek med hiphopens machokultur kan forstås som en dekonstruksjon av kjønnede identiteter fra et sjangerspesifikt perspektiv. Ved å stille kjønnede rapkonvensjoner opp mot hverandre inntar KUUK en holdning som tvinger frem spørsmål om fremstilling av kvinnekroppen, nakenhet og seksualitet i populærkulturen. Rapperne gestalter en kvinnelig maskulinitet som krever plass og utfordrer ideen om maskulinitet som ensbetydende med mannlig. Norsk rap har fått KUUK i maskineriet. Forhåpentligvis åpner dette opp for at flere kvinner tar plass og røsker tak i den seigliva mannsdominansen i denne stadig ekspanderende sjangeren i norsk musikkliv.
Birgitte Sandve er musikkforsker med doktorgrad fra Institutt for musikkvitenskap, UiO. Stipendiat på forskingsprosjektet «Populærmusikk og kjønn i en transkulturell kontekst» (2011-2014). Forsker på identitetspolitikk og spørsmål om tilhørighet i norsk rap.
