Tema

Kjønnsbedraget

11/05/2015

Hvis kjønn ikke sitter mellom beina, hvor sitter det da?

Tekst: Live Skartveit | Illustrasjon: Sandra Blikås

Petter har fått napp. Dritdeilig dame! Tar med seg dama hjem fra byen, og det er da sjokket inntreffer. Det viser seg nemlig at Petter ikke har fått med seg dame. Det er egentlig en mann!

Denne fremstillingen er sannsynligvis ikke helt ukjent. Vi har alle hørt historier om menn som får med seg kvinner hjem, som viser seg å være menn. Vi har sett dem gjenfortalt i tv-serier, lest morsomme artikler, hørt anekdoter. I en kommentar i Aftenposten 13. februar i år, med det klingende navnet «Om slaktere og dirty business – og at ingen liker å bli lurt» forteller Joacim Lund handler om hvordan en venn av ham ringte politiet fordi han oppdaget at «en heit dame» han hadde med hjem «egentlig var mann». I Lunds kommentar blir denne historien trukket som en parallell til matindustrien som lurer folk til å tro at de er små, tradisjonelle gårder, mens de egentlig er store industribedrifter. Løgnen og lureriet blir automatisk koblet til det å ikke opplyse om hva slags kjønnsorganer man har.

Det viser seg at Petter ikke har fått med seg en dame. Det er egentlig en mann!

Det finnes utallige slike eksempler fra populærkulturen. I den franske filmen Tomboy, blir lille Mickäel, eller Laure som barnet ble døpt, dratt foran vennene iført kjole og tvunget til å unnskylde for å ha «gitt seg ut for» å være gutt, altså å ha ført de andre bak lyset. I House of Lies vies en hel episode til at gutta forsøker å finne ut hvorvidt en av de andre har ligget med en kvinne som egentlig viste seg å være mann. I Transamerica ser man en kvinne på desperat reise gjennom Amerika for å få operert underlivet – for da å bli «ekte kvinne».

Slike historier er gjerne folks første møte med transpersoner, og da særlig transkvinner. For folk flest er denne fremstillingen en harmløs kilde til humor, til forvirring, eller kanskje til og med avsky. For de av oss som er transkjønnede, blir de noe mindre trivelig.

Naturlig forvirring

En transperson er en person som ikke identifiserer seg med det kjønnet de ble gitt ved fødsel. Det kan være barn kjønnet som jenter ved fødsel som vokser opp til å bli menn, altså transmenn, eller guttebarn som egentlig er kvinner, altså transkvinner. I tillegg er det folk som ikke faller innenfor den binære kjønnsforståelsen, altså ikke-binære. Cis-personer, derimot, er mennesker som identifiserer seg med det kjønnet de ble tilegnet, altså den store majoriteten av befolkningen.

Transkvinner blir framstilt som løgnere. Som menn som lurer andre menn til å tro at de er kvinner for å ligge med dem

For en del år siden, da jeg selv begynte å komme inn i et miljø hvor transpersoners rettigheter ble diskutert, var jeg lenge svært forvirret. Når man brukte ord som «transmann» – hva betød dette nøyaktig? Var det en person som var kjønnet som mann ved fødsel men som ville være kvinne? Eller var det en person kjønnet som kvinne som ville være mann? I samtaler med andre har jeg innsett at denne forvirringen er svært vanlig helt i begynnelsen. Det kan være vanskelig for folk å forstå transkjønnedes situasjon. Man må gjerne sette seg inn i et helt vokabular man ikke har tilgang til gjennom de vanlige mediene, og man må gjøre det bevisst, oppsøke det. Det er ikke noe som kommer av seg selv.

Slik har det seg også at mange ikke kommer over denne fasen med forvirring – de lærer seg aldri forskjellen mellom vil være, føler seg som, sier de er, later som og er.

Ingen liker å bli kalt løgner

Det man kanskje ikke tenker over, er hva slike historier faktisk formidler. Ett av transpersoners mange dilemmaer er å få folk til å ta dem på alvor, å få dem til å godta at de er det kjønnet de sier de er. Uttrykkene føler seg som, eller enda verre, later som, er gjengangere når vi snakker om transpersoner. Nå er det på tide at vi går bort fra dette og i stedet bruker er.

Det er ikke ofte du hører cis-kvinner som utbryter at «jøss, i dag føler jeg meg skikkelig kvinne altså!» Eller hva med cis-menn som sier «nei, mann vil jeg sannelig fortsette med å være!» Slike setninger høres fryktelig kunstige ut – altså, du er jo allerede mann, hva er vitsen med å poengtere at du vil fortsette med det? Likevel er det helt vanlig å snakke på denne måten om transpersoner. Men der føler seg som i det minste viser sympati, er det later som-retorikken som virkelig får det til å svi. Det er slik transkvinner blir framstilt som løgnere. Som menn som lurer andre menn til å tro at de er kvinner for å ligge med dem.

Kjønn eller kjønn?

Kjønnsidentitet er noe man har – kjønn er noe man er

Det som for mange er vanskelig å forstå, er at kjønn ikke er noe man føler seg som eller noe man vil være, eller noe man blir når man har fått de rette bitene på plass. Kjønnsidentitet er noe man har – kjønn er noe man er. En transperson har i like stor grad lov til å si at de er kvinne eller mann, uavhengige av hvilket kjønn de ble tildelt ved fødsel, som når cis-personer sier de er kvinne eller mann. Dette strider mot veldig manges forståelse av kjønn, nemlig at hva man har i buksa definerer kjønnsidentiteten. Kjønn er altså noe man fødes med, og ikke noe man bare kan bestemme selv. Genitalier og kjønn knyttes så tett opp mot hverandre at alle som sier noe annet automatisk blir stemplet som løgnere, eller at de rett og slett har misforstått noe fundamentalt. På engelsk unngår man noe av denne problematikken ved å bruke ordene «gender», som viser til det sosiale kjønnet eller psykologiske kjønnet, og «sex», som viser til det biologiske, altså det man har mellom beina.

Fatale konsekvenser

Bare første kvartal dette året ble minst ni transkvinner i USA myrdet

Det biologiske og medisinske, spesielt med hensyn til kjønnsorganer, har lenge hatt en svært sentral plass i behandlingen av transpersoner. I boken Norske seksualiteter tar Mühleisen og Røthing opp hvordan transpersoner blir behandlet på Rikshospitalet, og da spesielt det enorme oppmerksomheten som rettes mot å konstruere nye kjønnsorganer. Særlig legges det vekt på en historie om en kvinne som har fått vagina, til tross for at hun er aseksuell, og får smertefulle komplikasjoner etter operasjon. Det hun ikke får hjelp med, derimot, er ting som stemmeøvelser – for å høres mindre maskulin ut. Ting som genuint kunne hjelpe en person til å føle seg mer komfortabel med hvordan de presenterer seg blir tilsidesatt til fordel for å ha de «korrekte» kjønnsorganene.

For transpersoner er aldri historien om «kvinnen som egentlig var mann» veldig morsom. Historien til Lund endte relativt ufarlig. At mannen ringer politiet, som lattermildt svarer «og hva skal vi gjøre med det?», skader for så vidt ingen, – annet enn ydmykelsen det måtte påføre kvinnen. Det som derimot blir verre er hvis «kvinnen som egentlig var mann» ender opp som enda et offer på listene over hatkriminalitet. Om reaksjonen på overraskelsen skulle bli mer brutal eller voldelig. Bare første kvartal dette året ble minst ni transkvinner i USA myrdet. En rekke saker hvor unge transkvinner har begått selvmord har også nådd mediene i den siste tiden. En av de mest kjente er historien om Leela Alcorn som begikk selvmord etter lengre tid med trakassering og innesperring, begått av hennes egne foreldre.

Løsriv kjønnsidentitet fra biologien

Det er ingen tvil om at de fleste kjønnsidentiteter henger sammen med det kjønnet de ble tilegnet ved fødsel. Men det man ofte glemmer helt, er at en like stor del av vår kjønnsidentitet sitter like mye mellom ørene, som mellom beina.

Så lenge vi fortsetter å knytte kjønnsorganer så tett opp mot kjønnsidentitet, vil transpersoner fortsette å bli sett på som løgnere. Så lenge kjønnsidentitet ikke får være uavhengig av biologien, vil ikke transpersoners kjønn bli akseptert. Så lenge vi ikke klarer å kvitte oss med forestillingen om egentlig, later som eller føler seg som, vil ikke transpersoner få den respekten og støtten de fortjener.