En dag bestemmer du deg for å ta det store steget. Spontant vandrer du inn i en av Oslos bakgater, ser deg litt omkring, og finner en tatoveringsartist. Etter en del venting og ubehag er det et ferskt blekkavtrykk på armen din – akkurat slik du ønsket deg. Tatovøren opplyser om at han dessverre ikke tar kort. Irritert må du lete etter en minibank for å ta ut tilstrekkelig mengde av de idiotiske papirsedlene. Synd tatovøren er så langt bak i tiden. Jaja, tenker du – det var da tross alt ganske billig.
Sorte penger
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor finansmyndighetene ønsker å få stadig større deler av økonomien over i digitale transaksjoner. Når en bedrift i Norge ikke vil ta kort, er det vanligvis en veldig enkel grunn til det: de ønsker ikke at transaksjonen skal spores. Slik kan de skjule deler av omsetningen, og dermed betale mindre i skatt. Kontanter er en viktig del av den svarte økonomien. Før var det lite å gjøre med den saken, fordi kontanter var den eneste reelle måten å betale mindre summer på. I dag finnes det mange alternativer – som kort og mobilbetaling. Vi bruker færre kontanter, og det er lettere å se at alle gjør opp for seg. Dette er selvfølgelig positivt – men mister vi noe på veien?
Rett til kontantbetaling
Hvor lenge er det til du kan betale med kort hos tatovøren – og når vil du måtte betale med kort? Norsk lov krever fortsatt at butikker, restauranter og andre tar imot kontant betaling. I våre nærmeste naboland finnes det snart intet tilsvarende regelverk. I Sverige har det aldri vært en rett å betale kontant. Danmark følger nå i samme spor. I første omgang skal retten til kontant betaling avskaffes for klesbutikker, restauranter, bensinstasjoner og andre som stort sett får betalt med kort. Til gjengjeld vil dagligvarebutikker, apoteker, helsepersonell og postkontor fortsatt være kontantpliktige – for å hjelpe eldre og andre som ikke har erfaring med kortbruk. Nettopp situasjonen til eldre løftes av motstanderne av vedtaket. Det er allerede langt færre bankfilialer i samfunnet enn det var ti år tilbake, og dermed færre muligheter for å ta ut kontanter uten bruk av kort. I tillegg er mange tjenester blitt flyttet over til nettbank, som fortoner seg som et minefelt for mange eldre. Kortterminaler er blitt billigere, og dermed er det enklere for mindre organisasjoner å ta imot kort.
Med mikrofinans mot fattigdom
Det er ikke bare i de nordiske landene at bruk av kontanter er på vikende front. Siden begynnelsen av 2000-tallet har FN hatt som mål å øke tilgangen til banktjenester i utviklingsland – såkalt «financial inclusion». På bare de siste tre årene har over 700 millioner mennesker åpnet bankkonti for første gang. De har fått muligheten til å ta opp små lån for å utvide virksomheten sin, og overføre pengesummer over mobiltelefon. Financial inclusion er blitt et av de viktigste tiltakene mot fattigdom. Fordelene er åpenbare. En kenyansk migrantarbeider i Nairobi trenger ikke lenger å bære med seg kontantene han har tjent når han skal hjem til familiegården. Istedenfor kan han bare sende en tekstmelding, og overføre pengene til familien. Fortsatt gjenstår det mange hundre millioner mennesker som ikke har tilgang til formelle banktjenester, men det er flere som kommer inn i systemet hver dag. Arbeidet for å få folk over til det formelle banksystemet er av interesse for både FN og de nasjonale myndighetene, fordi det gjør det lettere å beregne skatter og sørge for finansiell sikkerhet for befolkningen.
Gatas valuta
Kontantene er på virkende front i hele den vestlige verden. I USA har bankkortbruken doblet seg de siste ti årene, til tross for at vanlige folk har mindre å rutte med etter finanskrisen. Mange ser det positive i det. Finanssektoren er glade for at de må bruke mindre tid og penger på verditransport. «Tapte kontanter» er et annet problem i USA: én cent-mynten, bedre kjent som pennyen, koster 1,8 cent å produsere – men det finnes nesten ingen, utenom privatpersoner, som tar dem imot. Brusautomater, parkeringsautomater og andre nekter å akseptere «pennies» som betalingsmiddel. Dermed slutter reisen til de fleste én cent-myntene i lomma på en amerikansk forbruker, før de til slutt ramler ut på gata eller blir plassert i «penny jars» – gamle krukker som finnes i de fleste amerikanske hjem. Det anslås at flere hundre millioner dollar går tapt på grunn av de «ubrukelige» myntene. Kontanter er heller ikke spesielt hygieniske. Forskere i Dublin undersøkte i et tilfeldig utvalg av Euro-sedler – og oppdaget at samtlige inneholdt spor av kokain. Lignende undersøkelser i andre land har funnet fram til lignende resultater. De fleste mynter og sedler lever lange liv, skifter hender mange ganger, og kommer i kontakt med mange andre kontanter i lommebøker og kassaapparater. I tillegg er det ikke til å stikke under en stol at sedler og mynter gjør det lettere å unndra seg myndighetenes oppmerksomhet. Butikker, håndverkere og restauranter kan ta kontant betaling for å unngå å melde om inntektene til Skatteetaten, mens kriminelle bruker tusenlapper for å betale hverandre uten å legge igjen spor.
Kort og godt
I Norge er det først og fremst organisasjoner som NHO Finans og NHO Handel som har gått i bresjen for kontantfri handel. Forbrukerrådet åpner også for muligheten. Norges Bank ønsker ikke en avskaffelse av de fysiske pengene, og temaet er heller ikke fremmet som noe aktuelt i norsk politikk. Datatilsynet, ved kommunikasjonsdirektør Ove Skåra, har ikke store problemer med at kontanter i seg selv forsvinner:
– Vi er ikke interessert i selve sedlene og myntene, men vi er opptatt av funksjonen kontantene utfyller – anonymitet, forklarer han til Argument. Skåra mener det er både et marked og et behov for en annen type anonym betalingsløsning, i motsetning til dagens bankkort og mobilbetalinger som stort sett alltid legger igjen former for elektroniske spor. Skåras påstand er at hvis ikke noen lovlig anonym løsning blir laget, vil det alltid finnes mer lyssky løsninger. Uten en slik løsning, blir det i praksis umulig å gjøre opp for seg uten at banken din vet detaljene om transaksjonen. Vet banken, får også Skatteetaten vite. Og da kan også uvedkommende få vite det. Fremtidens bankran kommer ikke til å dreie seg om et hvelv og grupper med finlandshetter, men om elektroniske brekk der uvedkommende skaffer seg tilgang til konti og informasjon.
Futurama
Tretti år fra nå vandrer en ny ung student inn i en tatoveringssjappe i Oslo sentrum. La oss forestille oss at tatoveringer ennå ikke har gått av moten. Kanskje har motivene forandret seg, kanskje også teknologien. Det som er sikkert er at de ikke lenger vil måtte lete febrilsk etter en minibank. Kanskje taster de bare noe inn på mobilen. En melding går ut til en server i Kina, som sender den videre til en helt annen kant av verden. I løpet av et par sekunder har meldingen gått innom så mange ledd at det ikke finnes spor etter den opprinnelige mobilen, og tatovøren får betaling tikkende inn på sin egen telefon. Ikke ulikt i dag – men kanskje med den anonyme betalingsløsningen som Datatilsynet etterlyser. Får man dét på plass, er det kanskje ikke så mye å savne fra kontantenes dager.
Kenneth Haug (f. 1994) studerer statsvitenskap ved UiO, og er nettopp kommet hjem fra et semesterlangt opphold i sitt andre hjemland – USA.
