Professor i statsvitenskap Raino Malnes uttalte i et intervju med Universitas at ikke alle burde benytte seg av stemmeretten. Han sikter blant annet til de som velger å stemme på opposisjonsparti, hvis eneste hensikt er å stikke kjepper i hjulene på andre parti, og de som blir så opphengt i enkeltsaker at de ikke tar hensyn til det store bildet. Malnes selv ble så opprørt av Oslo bystyres forslag om nedleggelse av datterens skole at han velger å ikke stemme ved valget i år.
Ordføreren og monstermastene
Malnes er nok ikke det eneste mennesket som har svakhet for å bli opphengt i enkeltsaker. Jan Ivar Rødland, ordføreren for AP i Granvin kommune, valgte å ikke stille til gjenvalg etter at Arbeiderpartiet vedtok bygging av «monstermaster» i kommunen. Faktisk la hele APs lokallag ned sine verv som følge av hendelsen. Engasjement for hjertesaker er en god ting, og lokallaget fikk ekstra oppmerksomhet rundt saken sin, men konsekvensen av nedleggelsen er større enn én sak. Alle APs interesser vil svekkes i kommunen.
Den politiske innsikten i befolkningen er variabel. Statsviter Frank Aarebrot var inne på det i et intervju til NRK. På spørsmålet om tolvåringer er for umodne til å stemme ved valget svarte han at det samme gjelder for alle aldersgrupper.
Man kan begynne å stusse når innvandrere stemmer på partier som er mer eller mindre innvandrerfiendtlige, og fattige stemmer på partier som i liten grad jobber for sosial mobilitet.
Mediene er en del av problemet
Problemet med regjerinsslitasje illustrerer den manglende politiske forståelsen. Når velgerne bytter ut en regjering uten å endre verdisyn er det noe som skurrer. Medienes tendens til å spille på opposisjonens lag er en medvirkende årsak til fenomenet. Debattene blir nærmest en konkurranse i retorikk, og når mediene snakker om politikk fokuser de ofte på det sensasjonelle: politikere som dummer seg ut, hvem som tar skade av ny politikk og hvilke løfter regjeringspartiet ikke klarte å holde. Mediene nyanserer sjelden ved å vise at et parti i regjering må forholde seg til de andre partiene og derfor ikke har mulighet til å få gjennom all sin politikk. Resultatet blir at mange stemmer på opposisjonspartier fordi «de andre partiene bare prater og prater uten å gjøre noenting». Man kan begynne å stusse når innvandrere stemmer på partier som er mer eller mindre innvandrerfiendtlige, og fattige stemmer på partier som i liten grad jobber for sosial mobilitet. Hvis noen vil stemme imot egne interesser, fordi denne politikken vil være best for samfunnet, har de all rett til å gjøre det. Men dersom de begrunner sitt valg med at deres parti har «bein i nesa» og ønsker å «få ting gjort» mangler de en grunnleggende forståelse for politikk.
Kortsiktig tenkning skader demokratiet
Denne manglende politiske innsikten skaper flere problemer . I Morgenbladet kan man lese om hvordan mediene er i ferd med å påvirke politikken mot mindre planmessig og langsiktig arbeid, fordi det nye hurtige mediebildet straffer politikere som ikke kommenterer og engasjerer seg i de mer dagsaktuelle sakene. Tony Blair uttrykte allerede i 2007 sin frustrasjon over hvordan det økende presset gikk utover arbeidet hans. Dette hadde derimot ikke vært et stort problem dersom velgerne var reflekterte og innsiktsfulle nok til å la langsiktig politikk påvirke valget deres mer enn det mediene velger å fokusere på.
Når velgerne bytter ut en regjering uten å endre verdisyn er det noe som skurrer.
Viktige valgomater
Hva kan vi gjøre for å løse dette problemet? Det finnes et godt hjelpemiddel for de som ikke vet hvilket parti som stemmer overens med deres verdier, nemlig valgomater. Valgomater er laget av journalister eller andre med god politisk kunnskap, presenterer mange forskjellige saker og belyser dem fra flere sider. Problemet med valgomater er at de er frivillige å gjennomføre, og de forteller deg lite om dine kunnskaper om politikk. Det er usikkert hvor mye de som tar valgomater lar dette påvirke hva de stemmer, og i tillegg er det vanskelig å vite hvor mange som tar i bruk dette tilbudet i det hele tatt. En løsning kan være å innføre et system med obligatoriske valgomater hvor stemmen din automatisk går til partiet som samsvarer med dine svar på valgomaten. Det er imidlertid noen problemer med et slikt system. Det er vanskelig å sikre objektive vinklinger av sakene som presenteres. Dette er mye makt å gi til en liten gruppe mennesker, og det kan og tenkes at det hele ville ført til en endeløs diskusjon om formuleringer hvor ingen kom til enighet.
… eller spørreskjema?
En annen løsning er å lage et spørreskjema som skal sjekke hvor godt velgeren kjenner det partiet han eller hun velger å stemme på. Kunnskapen til den som stemmer avgjør da hvor mye stemmen til denne personen skal veie. Ved å ta utgangspunkt i partienes partiprogram er vi sikret objektivitet i spørsmålene, som kan omfatte alt fra de store ideologiske sakene, som skatt og innvandring, til de mer snevre sakene, som hvorvidt kraftutbyggingen i fjordområder skal skje gjennom bygging av master eller undersjøisk kabel. For ikke å avskrekke mange fra å stemme må det gjøres lett og hurtig å vise grunnleggende forståelse, og det bør informeres tydelig om at dette fortsatt gir god stemmekraft. De store sakene bør veie tyngst, slik at selv de med en overfladisk forståelse for politikk kan få tungtveiende stemmer. Men dersom en svarer feil på de grunnleggende spørsmålene kan stemmekraften reduseres tilsvarende. Kanskje vil noen i ytterste konsekvens miste stemmeretten, men dersom velgeren forsøker å stemme mot sine egne verdier er det vel også i deres egen interesse å hindres i det?
Vanskelig i praksis
En slik ordning vil være ressurskrevende, og kan være hensiktsmessig å gjennomføre digitalt.
Dette ble faktisk forsøkt i utvalgte kommuner i 2011 og i 2013, men kommunaldepartementet valgte å ikke gjennomføre flere forsøk grunnet politisk uenighet. Mange politikere og IT-eksperter mener sikkerheten ikke er god nok, og risikoen for feil i datasystemene og hackerangrep er for stor. En annen kritikk av stemming over internett er at stemmegivningen flyttes inn i en privat sfære som ikke kan kontrolleres.
Kanskje vil noen i ytterste konsekvens miste stemmeretten, men dersom velgeren forsøker å stemme mot sine egne verdier er det vel også i deres interesse å hindres i det?
Et kriterium for selvstendig og upåvirket stemming er opplevelsen av at stemmingen er privat. Det kan ikke sikres dersom noen kan kikke over skulderen din mens du stemmer. I ytterste konsekvens åpnes det for at enkeltpersoner styrer stemmegivningen til en hel husholdning. En foreslått løsning på dette problemet er å tilby stemming ved et valglokale som overstyrer stemmen en ga hjemmefra. En mulig løsning på det digitale sikkerhetsproblemet er analoge maskiner som lager punchcards en leverer med stemmeseddelen. Maskinen kan bestå av svarknapper mens spørreskjemaet er papirbasert, slik at det lett kan byttes ut eller oppdateres.
Et etisk og rettslig problem
Selv om vi klarer å overvinne de praktiske utfordringene, vil et system som forskjellsbehandler stemmer uunngåelig møte hard kritikk, ikke bare innad i Norge. Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) har tidligere kritisert Norge for å forskjellsbehandle stemmer ved å vekte disse geografisk, og vil nok reagere dersom Norge forsøker å innføre en så radikal ordning. For at et slik system skal kunne innføres må hensikten og resonnementet bak tydeliggjøres. Selv mener jeg dette vil være et hensiktsmessig og mer rettferdig system enn vi har i dag. Dersom vi fant en god måte å innføre et slikt system på ville det vært interessant å se hvordan det påvirket valgresultatet. Da vil også tolvåringer kunne stemme ved valget uten problem.
Jonas Øren (f. 1989) studerer biologi ved institutt for biovitenskap.
