Tekst: Ola Mile Bruland
Møster!s nye skive, When you cut into the presence, serverer Kjetil Møster på sax, Hans Magnus Ryan fra Motorpsycho på gitar, Nicolai Eilertsen fra Elephant9 på bass og Kenneth Kapstad fra Grand General på trommer. Enda albumet øser over av snåle effekter kan man ikke overse råskapen det lager å spille uten keys. Jeg håper dette inspirerer mange til å kaste synthen. Møster! og kompani er en organisk besetning sånn sett, og makter ikke bare å gi liv til tonene, men å være selve livet i dem.
Fri?
I denne omgang har Møster! trappa ned frijazzen noe. Musikken er nokså arrangert og riffete, men gir rom for noen frie og kreative innslag fra instrumentalistene. Det er om slike lyttinger det kan være interessant å tenke at selv møysommelig arrangert musikk kan oppleves som fri, eller impulsiv. Sånn er det med When you cut into the presence. Åpningskuttet, Nebula and Red Giant, innleder et spennende spill med lytteren. Det er slettes ikke anstrengende å lytte til.
Det høres ut som om de omformer hverandres ideer underveis og tester hverandre litt, som da man lekte mann og kone som barn, og den andre plutselig bestemte seg for å bli hund.
Over de første frasene faller instrumentene inn i tur og orden etter hverandre, og i enden av hver frase sitter vi igjen med en akkord. Det høres ut som om akkordene produseres litt tilfeldig alt etter de enkeltes kreative initiativ. Det høres ut som om de omformer hverandres ideer underveis og tester hverandre litt, som da man lekte mann og kone som barn, og den andre plutselig bestemte seg for å bli hund. Det er litt provoserende, men man får jo forholde seg til det at man ikke er alene i leken. Jeg får samtidig følelsen av at langt ifra så mye er improvisert hos Møster!. Mens akkordene i åpningen kjennes ganske rare og uforløsende, lander de med aktsomhet en forløsende akkord to ganger i løpet av det første minuttet. Musikerne lar denne harmonien klinge ekstra lenge. Dette er opplagt ikke flaks fra bandets side. Men det oppleves jo kanskje som litt flaks.
Ingen oppdaget kruttet
Skiva er god sånn sett: den er både fri og arrangert, og kan lyttes til i både frijazzparameter og progrockparameter. Kanskje det er av den grunn at nesten alle omtaler snakker om vill eksperimentering. Om ikke plata blir mistenkt for å være selve jazzens transcendens. Jeg synes man tar litt hardt i om denne plata. Mange synes å finne den utilgjengelig og konfronterende på en eller annen måte: ”Presser kjente formater og materialer til bristepunktet”, skriver Peter Larsen i Bergens Tidene. ”Så grenseoverskridende at det blir meningsløst å snakke om sjanger”, skriver Universitas. Sensasjonsmakeri. Jeg garanterer at musikken ikke er så hardcore som det blir fremstilt. When you cut into the presence er bare en plate som gir valgfrihet i lyttinga. Den benytter seg av både frijazzens og progrockens goder. Det er en fantastisk lyttererfaring bare å høre kommunikasjonen instrumentene imellom, akkurat som det er digg bare å høre noen uvanlige og utspekulerte akkordprogresjoner eller blåserriff, eller skeive groover.
Skeivheten gjør det helt uproblematisk å slenge med huet til alle slagene
Digg og vanskelig
En skeiv groove oppstår når en rytme makter å være dansbar over ujevne slag. Siden groove opptar meg fremfor alt må jeg påpeke at plata nesten alltid bare er litt skeiv. Noe som bare forstyrrer litt, og definitivt ikke nok til å sette foten helt ut. Skeivheten gjør det helt uproblematisk å slenge med huet til alle slagene. Groovene hos Møster! er deilig på den måten. Man blir selvtilfreds. Det er ikke å undervurdere følelsen det gir å mestre en skeiv groove.
Forsiktig og harvete
Journey er en flott og fullendt komposisjon som leverer den ene harmonien finere enn den andre, men det er også spennende bare å lytte til Møster! og Ryans raffinerte spill. De spiller sårt og forsiktig, og knallhardt og harvete på én gang. Det skal sies å gjelde albumet forøvrig og er vel det uttrykket som jeg synes er mest benevnende for denne musikken. Denne rocken er ikke så forbaska hormonell, akkurat som jazzen her ikke er helt overmoden. Kanskje den egentlig best kan beskrives som både veldig vulgær og veldig måteholden.
Ola Mile Bruland er masterstudent på allmenn litteraturvitenskap og basser i progrockbandet Actionfredag.
