Yahya Hassan utga YAHYA HASSAN: DIGTE i 2013, og fikk umiddelbart uvanlig mye oppmerksomhet til lyrikkdebutant å være. Det kan til en viss grad skyldes det provokative innholdet, samt at han bare var atten år da boka ble utgitt. Dette uten å undervurdere dens poetiske kvalitet. Hassan er dansk med palestinske foreldre, og skildrer en problematisk oppvekst i et innvandrermiljø i Århus. Diktene omhandler samfunnsaktuelle og tabubelagte temaer som familievold, kriminalitet, religion og rasisme.
Poetisk provokasjon
Boken har blitt omtalt som Hassans oppgjør med sin egen far og islam som begge blir fremstilt med en hensynsløs autoritetskarakteristikk. Den bidrar også til en stadig mer eksperimentell sammensmeltning mellom kunst og virkelighet. Dikterjegets navn er det samme som forfatterens, og navnet er en del av tittelen.
Atten år gamle Yahya Hassan kom inn på scenen ikledd skuddsikker vest under en sort genser. Så begynte han å lese.
Forfatteren leste fra debutboka på markeringen av Morsmålsdagen på Litteraturhuset i Oslo i fjor. I kjølvannet av oppmerksomheten rundt ham var det noen, hovedsakelig fra det muslimske miljøet, som kritiserte bokas innhold og spesielt dens fremstilling av arabisk kultur. Han mottok flere drapstrusler og kunne ikke lenger oppholde seg i miljøet der han vokste opp. Dette bidro til en spent stemning under og omkring opplesningen. Politiet stod oppstilt i uniform og med biler utenfor bygningen. Inne i lokalet stod politifolkene og livvakter ved dørene. Atten år gamle Yahya Hassan kom inn på scenen ikledd skuddsikker vest under en sort genser. Så begynte han å lese.
Ett dikt – to verk
Diktene er gjennomgående skrevet i versaler – store bokstaver, altså caps lock – og med manglende tegnsetting. Poesien får et preg av volum som i utgangspunktet ikke finnes i skriften. Vi opplever at diktene ropes mot oss. Diktsamlingen og opplesningen inneholder begge de samme ordene. Likevel kan det sies at disse er to ulike verk ved at opplevelsen av dem er så grunnleggende forskjellige. Den mest elementære forskjellen er at ordet i lesingen er visuelt og materielt, mens det i en fremføring er auditivt og abstrakt. I tillegg spiller dikteren selv en større rolle i fremføringen – han styrer fremførelsen og er fysisk tilstede.
De to måtene må heller betraktes som to ulike forekomster av et dikt, og er dermed to forskjellige verk.
Overført erfaring
Litteraturforsker Walter Benjamin er skeptisk til den isolerte lesingen og fremmer heller den kollektive opplevelsen som preger en fortellersituasjon. Det muntlige er for ham mer autentisk enn skriften, fordi skriften lagrer noe én gang for alle mens det muntlige må aktivt holdes i live. Dikt kan leses flere ganger. Leseren kan stoppe opp og begynne på nytt, noe som ikke lar seg gjøre i en opplesning. Lytterens konsentrasjon må i større grad være skjerpet på grunn av en manglende kontroll over verket, og det er dette Benjamin mener skjer i en fortellersituasjon. Lytteren må projisere seg selv inn i historien og la fortellerens erfaringer overføres til seg selv. Kun slik kan erfaringen ivaretas. I Hassans opplesning kan det sies at han overførte sin erfaring som utsatt over på publikum, siden vi alle befant oss inne i et godt beskyttet rom. Sikkerheten rundt arrangementet forsterket følelsen av å være truet.
Hassans erfaringer tilhører nå også lytterne.
I Hassans sted
Bernstein legger vekt på stemmens tilstedeværelse i opplesningen. Stemmen til den som leser finnes på en spesifikk plass til en spesifikk tid. Sikkerhetselementene var ikke bare for Hassans skyld, men også for alle som kom for å se på. Mange mennesker på et sted, med en provokatør i sentrum, kan være et terrormål. Publikum ble innlemmet i Hassans virkelighetssituasjon ved å behøve beskyttelse. Dette utfordrer den tradisjonelle karakteristikken av skreven og fremført poesi, i og med at denne kunstdiskursen i stor grad er både auditiv og visuell. Betrakterne handler ikke direkte, men de deltar i et fellesskap og en erfaring. Hassans erfaring tilhører nå også lytterne.
Karoline Henanger er masterstudent i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, og redaksjonsmedlem i BokTorsdag, Kulturutvalget.
