Vitenskapsformidling er kjempeviktig. Andreas Wahl pleier å klare dette med glans, og forventningene våre var derfor skyhøye da NRK lanserte det nye programmet ”Med livet som innsats”. Denne vinteren skal Wahl vise den norske befolkning at naturlovene er så sikre at du kan risikere livet for dem. Vi er blitt lovet at han skal bli skutt på, satt fyr på, og slippes fra 14 meters høyde. Dette er et spennende og actionfylt konsept, og vi elsker formidling som får oss til å kjenne vitenskapen på kroppen. Men hva er resultatet?
Mye drama, lite formidling
Første episode gikk på NRK søndag 3. januar, og handlet om – ja, hva handlet den om, egentlig? Wahl begynte med en demonstrasjon med en kopp som er festet i enden av en tråd. Tråden henger over en blyant, og en mynt er festet i den andre enden som motvekt. Han slipper koppen, men den stoppes midt i fallet fordi mynten snurrer rundt og rundt blyanten slik at tauet fester seg. Han er så sikker på naturlovene bak dette fenomenet at han er villig til å spille koppens rolle i enden av et tau som ikke er bundet fast, og dermed risikere å falle 14 meter ned. Men hvilke naturlover forsøker han egentlig å illustrere for oss – ”med livet som innsats”? Gravitasjon, friksjon og sentrifugalkraft nevnes i noen av samtalene mellom Wahl og medhjelperne hans, men begrepene blir aldri forklart. Et annet problem er forsøkene på metaforiske forklaringer, som når kunstløpere, månen og døgnets lengde trekkes inn. For metaforene forblir metaforer, og knyttes ikke direkte til eksperimentet som skal utføres. Det blir dessuten bare forvirrende når forklaringen brukes som ”voiceover” til en scene der Wahl av mystiske grunner er på langreise med en mannekengdokke.
Programmet er fullt av billige triks og overtydelig dramaturgi som skal øke spenningen. For eksempel mislykkes noen av de første testene, og vekten raser i bakken. Dette skal antagelig demonstrere hvilken skjebne Wahl kan møte hvis ikke alt går etter planen. Han spør seg bekymret hvorfor eksperimentet ikke fungerer, og lurer på om det kan ha noe å gjøre med lengden på tauet, formen på røret eller tyngdeforholdet mellom vekten og motvekten. Det er lite realistisk at en fysiker ikke har tenkt på dette på forhånd. Enda verre er det at han ikke forklarer for seerne hvorfor noen av disse elementene spiller en rolle. Hvorfor må tyngdeforholdet mellom vekt og motvekt være 14 til én? Og hvorfor tester han bare tyngdeforholdet, uten å diskutere hvordan de andre aspektene spiller inn?
Vi ønsker oss illustrasjoner, animasjoner og gode forklaringer. I stedet får vi en halvtime med planlegging av en stuntscene, mens fysikken bak blir stående uforklart.
Historien om et rør
Dette er ikke vitenskapsformidling. Vi ønsker oss illustrasjoner, animasjoner og gode forklaringer. I stedet får vi en halvtime med planlegging av en stuntscene, mens fysikken bak blir stående uforklart. Wahl trenger et rør for å utføre eksperimentet, og vi får følge røret fra bestilling til gjennomføring. Programmet byr på detaljer om hvor langt røret må være, hvor tykt det må være, at det må tåle mye vekt, at det må festes noe på enden av røret slik at tauet ikke sklir av, og så videre. Når røret endelig skal henges opp (hvorfor på Svalbard?) gjøres det et stort poeng ut av at liften som skal løfte røret er 20 cm for kort. De må derfor legge en pall oppå liften for at røret skal nå opp til stålbjelken den skal festes i. Høres det kjedelig ut? Vi fikk mer. Røret må jo også festes, og opphenget blir diskutert i det vide og det brede.
Når røret er på plass, er det tid for en test. En mannekengdokke på 105 kg festes i den ene enden av tauet, og en motvekt i den andre. Tauet slippes, og mannekengdokka raser mot bakken. Heldigvis snurrer motvekten rundt og rundt røret slik at tauet fester seg, og dokka stanser før den knuses i asfalten. Wahl puster lettet ut. Men historien om røret er ikke ferdig ennå. Wahl begynner nemlig å bekymre seg for at det vibrerer kraftig, og er redd for at det skal falle ned. En av medhjelperne hans påpeker at det er kjempestore sentrifugalkrefter som påvirker røret når motvekten svinger rundt. Wahl nikker, og sier at han egentlig er veldig glad for denne sentrifugalkraften, for det er jo den som skal redde livet hans. Men hva i all verden er sentrifugalkraft? Hvorfor er det viktig, og hvordan klarer en svingende kettlebell å hindre ham i å rase ned i bakken? Hvor raskt faller han, egentlig, og hvor raskt bremses farten hans? Dette er interessante spørsmål, men de besvares aldri. Og det er vel strengt tatt sentripetalkraften som skal bevises, ikke sentrifugalkraften? Det er lov å gjøre feil, men ikke når man bedriver vitenskapsformidling.
Spoiler alert
Selvfølgelig stemmer fysikken, selvfølgelig fungerer eksperimentet, og selvfølgelig raser ikke Wahl i døden. Han overlever, og programmet avsluttes med at han henger og dingler i røret mens han roper at han er rusa på fysikk. Dessverre smitter ikke rusen over på oss, for vi har ikke fått forklart fysikken bak eksperimentet. Vi forventet mer etter Folkeopplysningen, der han forklarte kompliserte fenomener på en grundig og tydelig måte. Det er ikke vitenskapsformidling å gjøre kule stunts basert på eksperimenter fra fysikken. Poenget med formidling må være å forklare denne fysikken, som Wahl legger livet sitt i hendene på, slik at vi kan forstå den. Etter første episode har vi lært mye om å henge opp rør. Vi håper vi kan lære litt om fysikk i de neste.
Nina Hagen Kaldhol studerer lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Anders K. Krabberød er doktor i biologi og ansatt som postdoc ved CIME, Universitetet i Oslo.
