Om det er en professors opparbeidede latskap, mangel på konkurranse eller fakultetets stolthet som forringer studentenes læringsmiljø er vanskelig å si. Uansett hva årsaken er så er det på tide at ledelsen tar kontroll over kvalitetssikringen av undervisningen ved UiO. Fremst i forelesningssalen står professoren og snakker til forsamlingen. På skjermen over dukker bildet av en gammeldags floppy-disk opp. «Oops! Denne forelesningen har jeg ikke oppdatert på sikkert ti år. Haha, bare overse denne sliden når dere leser til eksamen», stotrer professoren frem mens han flirer det hele bort. TI ÅR? I hvilket annet yrke aksepteres det av arbeidsgiver at informasjonen man jobber med ikke oppdateres på ti år? Dersom du jobber i hvilken som helst annen bransje, ville du vært kalt inn på teppet hos sjefen dersom du til stadighet presenterte gammel informasjon.
Nå kan det være at du kanskje tenker at dette er et engangstilfelle. At en gammel slide har sneket seg inn i årets forelesningsmateriale. Slik er det dessverre ikke. Etter å ha snakket med studenter som har tatt dette faget ved et tidligere tidspunkt, kan det bekreftes at nøyaktig samme slide har blitt brukt år etter år. Det er snakk om utdatert informasjon på power points fra begynnelsen av 2000-tallet. Dette er hverdagen i mange forelesningssaler rundt på UiOs forskjellige campus. Nå er ikke min plan å henge ut ett spesifikt kurs, eller en spesifikk foreleser. Nei, mine ambisjoner er mye større. Jeg vil komme latskapen og mangelen på respekt for studentene til livs. Det er på langt nær alle forelesere ved UiO som avgir en aura av «jeg driter i studentene», men det er mange nok til at det påvirker læringsmiljø, lærevilje og mengden kunnskap som befestes i studentene. Ettersom jeg har brukt seks av mine beste år på å studere ved to av Universitetet i Oslos fakulteter mener jeg at jeg har nok tyngde til å si at dette er et gjennomgående problem her ved Universitetet.
Når utdanning blir utdatering
Gjennom min tid ved UiO har jeg kommet i kontakt med mange forelesere og professorer. Det som slår meg er at det er de nyansatte og de eksterne foreleserne som oftest legger mer innsats i studentenes læring. De er entusiastiske, de har informasjon som er up to date, og de ser alvoret i skikkelig fomidlingsteknikk. En stor andel av «de gamle ringrevene» som er ansatt for å utdanne morgendagens forskere, ledere, lærere og samfunnsborgere, virker som de har grodd fast i gammel lærdom. Kanskje er deres posisjon er så godt befestet at de nå føler de kan lene seg tilbake på laurbærene og cruise gjennom forelesningene. Mange av de foreleserne jeg har hatt med å gjøre har virket som de er mest opptatt av å komme seg kjapt gjennom den pålagte undervisningen, slik at de kan komme seg tilbake til det de liker best å gjøre: sine egne ting.
Studentene svømmer motstrøms med hendene bundet på ryggen
Det murres blant studentene. «Jeg forstår ikke pensum», «Hva snakket de om i forelesning i dag? Jeg forstod ingenting.». Studentene oppfordres å delta på underveisevalueringer for å forbedre kursene. Hva hjelper det for den uheldige studenten som sliter seg gjennom nettopp dette semesteret? Lovnader om at det kommer forbedringer neste år er en mager trøst når man sliter nå. Når tidligere studenter i tillegg bekrefter at de samme problemene i undervisningen er blitt innrapportert år etter år, uten at det er blitt foretatt endringer, føles lovnaden om forbedring som direkte løgn og et slag i ansiktet.
Fakultetene er satt til å kvalitetssikre sin egen studiekvalitet. Snakk om å sette reven til å passe hønsehuset. Kan det være latskap, mangel på ressurser, feil fokus? Kanskje det er så drøyt at det er ønsket om å vise til at alt er på stell i vårt lille hus her på Blindern, som fører til endringsvegring. Karakter- og resultatjag prioriteres over studentenes læring. Dette er ikke noe nytt. Mattelærerkjendis Håvard Tjora skrev i dagbladet den 8.november om hvordan kunnskapsdepartementets fokus på studiepoeng vil kunne straffe norske skoleelever. Dyktige lærere kan på sikt miste retten til å undervise på grunn av manglende fordypning. Det er nemlig slik at studiepoeng og evnen til å formidle nødvendigvis ikke henger sammen. Vi trenger ikke bare faglig dyktige folk, vi trenger dyktige fagformidlere!
De sier at man kan ikke lære en gammel hund nye kunster
Kanskje ordtaket kan modifiseres til; man kan ikke lære en gammel ringrev å forelese på nytt. I mine øyne burde denne reven kanskje få slippe å lide seg gjennom den samme forelesningsrekken for n-te gang og slippe til en valp. Dersom de helst vil sitte nedgravd i papirene sine uten kontakt med studenter burde disse professorene bli ekskludert fra å undervise. Å påtvinge en umotivert foreleser å bruke tiden sin på studentene, forringer studentens læring og de endelige resultatene. Det hjelper ikke om professoren er dyktig i faget om evnen til å lære bort og inspirere er fraværende. Kjære foreleser. Dersom du ikke er villig til å forandre deg, fornye deg, forbedre deg. Da er det på tide å finne et nytt beite. Slippe til en ny generasjon av formidlere. De som ønsker å lære bort, inspirere og utdanne.
Joe Kristoffer Partyka er utdannet biolog og avtroppende temaredaktør i argument.
