Det råder en holdning i norsk kulturliv om at litteratur har blitt kjedelig og til en viss grad utilstrekkelig. Produsenten og utgivelsesplattformen for lydboksingler Ferdigsnakka illustrerer dette for oss på en god måte: «Det hele startet som et sukk over høytopplesningen. Hvorfor er det slik at man kan gå på konsert og ha det gøy eller bli berørt, mens man ofte står igjen som et langt gjesp etter en litteraturkveld?» Lydboksingelen hvor Rune Christiansen leser «En kort tids kretsløp» fremstår som en unnskyldning, en panikkbefengt tilgjengeliggjøring av en tekst. Hippe beats og inspirerende lydlandskap setter ikke teksten på prøve, men gir i beste fall Christiansen en liten snurr på barten. Det er overhodet ikke snakk om en fusjon av former: Teksten er skrevet før musikken blir tilføyd. Den er et skriftlig forelegg, intendert for å bli lest, skjønt kanskje også hørt, men denne lyttingen unngår ikke å kreve en lesende aktivitet som teksten ble skrevet med utgangspunkt i. Uttrykket i lydboksingelen klarer ikke å kommunisere på en måte som tar det skriftlige materialet på alvor. Musikken overdøver lesningen i en lite overveid sammenkobling av to lyttende virksomheter. Med dette markerer Ferdigsnakka en vågal påstand om både litteratur og musikk som kulturen synes velvillig å ha absorbert.
Anmelderintervjuene
En lignende bevegelse i litteraturkulturen er å finne i den tidvis opphetede debatten som har foregått denne høsten omkring litteraturkritikkens form og rolle. Blant annet har Fritt Ord delt ut midler til utforskningen av en ny litteraturkritikk. Bergens Tidende lanserte denne høsten alternative former for litteraturkritikk i regi av Silje Stavrum Norevik, blant annet i form av anmelderintervjuer. Disse anmeldelsene gir forfatteren mulighet til å forklare de spørsmål og tolkningsmuligheter teksten har å by på. Kanskje er det mangel på kritiske forfatterintervjuer som stiller verksskaper til veggs; som ikke kun bedriver kosesnakk. Men er dette litteraturkritikk? Og ikke minst: Er det en bedre form for litteraturkritikk som bibringer noe vesentlig (og kanskje undervurdert) til kulturens oppfatning av et verk?
Monoteistisk retning i litteraturkritikken
Denne formen for litteraturkritikk kan være problematisk fordi den kultiverer en form for monoteisme, en forestilling om og streben mot ett svar. Det forekommer oss å være en litteraturkritikk som uttrykker at den trenger en form for støtte eller legitimering fra forfatteren — at den ikke alene har autoritet til å behandle litteratur i sin fulle, uoversiktlige rikdom. Anmelderintervjuene setter forfatterens ansikt foran teksten, og likesom organiserer, eller rydder opp i, tekstens meningsmangfold. Betydningen blir synonym med personfremstillingen: et slags monoteistisk håp om harmonisk og enhetlig betydning.
I eksperimenteringen med litteraturens grenser og roller stilles det krav om å åpne det litterære rommet, tøye grensene for dens eksistens.
Litteraturkulturell overgivelse
La oss ha én ting klart: All behandling av litteratur og eksperimentering med dens rolle har avgjørende verdi. Med andre ord er det ingen grunn til å tro at vi kan vandre uskyldige rundt i kulturen, spleise former eller gjøre opprør mot tradisjoner, uten risiko for at vi påvirker den. Enhver samtale, fra den mest private til den offentlige, er en kulturell handling, en handling som setter spor i kunsten. Ønsker vi virkelig å sette støttehjul på litteraturen ved å sprite opp den ellers så «daffe» kunstformen, med diggbare groover eller personifisering? For nå når 2015 er over, vil vi hevde å ha vært vitne til en litteraturkulturell kapitulasjon. Målet er ikke lenger å utforske litteraturen: teste, strekke og tyne den, for å sjekke hvor mye den tåler. Problemet er ikke lenger filosofisk, men reelt idet litteraturen blir et problem: den er kjedelig i ett tilfelle, og for mangfoldig i et annet. Og slik er vi, som Ferdigsnakka, ledet inn i en slags misunnelse overfor populærmusikken, eller inn i meningssystematiserende tiltak gjennom anmelderintervjuene til BT.
En engstelig litteraturkritikk?
Er den nye litteraturkritikken i BT et symptom på en engstelig litteraturverden? En verden som føler at økonomien svikter, og at fremtiden er usikker? Som i et forsøk på å finne trygg grunn setter seg tettere sammen, på akkord med alle institusjoner, slik at den ikke kan angripes utenfra under noen omstendighet? En slik litteraturkritikk, som er engstelig for ikke å «bli likt» av verken forfattere eller forleggere er en litteraturkritikk som opererer i et hermetisk lukket rom, avskåret fra den politiske og kulturelle debatten. I eksperimenteringen med litteraturens grenser og roller stilles det et krav om å åpne det litterære rommet, tøye grensene for dens eksistens. Det er ikke bare forfatteren som har et ansvar for det som skapes, men også vi, som kulturskapere, kritikere og formidlere, har et ansvar for hvordan litteraturen behandles og forstås. Mangfoldets mulighetsrom avvises helt av en kultur som ønsker å forstå seg ferdig på teksten. Det unike med litteratur må være at den allerede er en forståelse; en fortolkning av virkeligheten.
Ønsker vi virkelig å sette støttehjul på litteraturen ved å sprite opp den ellers så «daffe» kunstformen med diggbare groover eller personifisering?
Ulike lytteopplevelser
I Ferdigsnakka spleises musikk og litteratur. Det som i utgangspunktet kan bli noe virkelig spennende ødelegges av holdningen som ligger i ledesetningen deres: Høytopplesingen gir ikke den samme kroppslige stimulansen som en konsertopplevelse. Det rår liten tvil om at de to lytteopplevelsene er ulike (og det på en måte som Ferdigsnakka egentlig formulerer godt). Populærmusikkens lyttermodus er groovebasert og umiddelbart, mens erfaringen av litteratur i sammenligning er en ettertenksom tilstand. Grunnsetningen Ferdigsnakka postulerer er at dette er en defekt ved litteraturen: en sjenerende egenskap som havner i scenelyset under høytopplesningen.
Løsningen blir å kommusisere den litterære lytteropplevelsen til noe som kan skape den samme fysiske euforien som musikk. Den tradisjonelle høytopplesningen er allerede en interessant behandling av det litterære uttrykket med muligheter for eksperimentering. Ferdigsnakka markerer ikke en radikal ytterlighet på dette punktet mer enn de forvandler litteraturen til musikk. Snarere forsøker de å forvandle høytlesningen til en lytteaktivitet som gir samme opplevelse som en konsert. Tempoet i Rune Christians opplesning, semantisk såvel som rytmisk, er ikke brukt aktivt, men stappet inn i en vilkårlig groove. En oppriktig fusjon kunne etterstrebet en gjensidig interaksjon mellom de ulike formene, og ikke bare dekke teksten med et musikalsk filter, som gir Hans Petter Blads «Paris» noen forløsende akkorder og en fransk musette. Teksten blir påført et tempo som ikke er dens eget, og musikken fremstår dermed som et overtramp på rytmen som allerede finnes i den oppleste litteraturen, og som muligens burde ligge til grunn for hele eksperimenteringen. I en heldig fusjon kunne forfatter og musiker skrevet lydboksinglene sammen.
Fjern støttehjulene
Kanskje vekker de nye mediene et ønske i oss om å nå ut til flere med den litterære verdens vidunderligheter. Det å sette søkelys på litteraturen gjennom nye former og plattformer bør ikke annet enn oppmuntres. Men når dette skjer på bekostning av litteraturen beveger vi oss i en retning hvor vi forsøker å frita oss selv fra ansvaret vi har som kulturskapere. Vi tramper rundt i et landskap i forsøk på å være «kulturelle» uten hensyn til at alle våre bevegelser setter spor. For bør ikke kulturens viktigste bidrag være nettopp dens kritiske holdning til verden? Vårt ønske for 2016 er derfor at vi i all diskusjon og eksperimentering med litteratur som vi har foran oss, skal ha som mål ikke å sette litteraturen i andre rekke, ikke forkle den (eller stæsje den opp), eller forsøke å snike den inn – men fjerne støttehjul og knebeskyttere, og sende både den og kritikken ut i verden: Den er stor nok til å stå alene!
Ola Mile Bruland er masterstudent på allmenn litteraturvitenskap ved UiO og redaktør i Litteraturtidsskriftet Lasso. Sigrid Albert Rikheim er masterstudent på allmenn litteraturvitenskap ved UiO, redaksjonsmedlem i Litteraturtidsskriftet Lasso og Kulturutvalgets Boktorsdag.
