På Kunstnernes hus ble det i slutten av januar arrangert Off The Page 2016 – musikkfestivalen uten musikk. Der publikum kanskje hadde håpet på utforskende og kritiske samtaler om musikk ble vi vitne til en bransjeintern og til tider intetsigende, men hyggelig stuesamtale mellom musikere, anmeldere og musikkinteresserte som noe motsigende praktiserer ideen om at musikk er best når man ikke snakker om den.
Musikalske unnvikelser
Første post på programmet var en samtale mellom Sidsel Endresen og musikkanmelder Audun Vinger. Et behagelig møte, men storparten av tiden ble brukt til å snakke om Endresens karriere, hennes samarbeidspartnere (spennende samarbeid for øvrig), men der samtalen åpnet for en faktisk diskusjon av hennes utrolig interessante musikalske virksomhet svingte Vinger unna. Da Vinger fremsatte for publikum at Endresen ikke ønsket at man skulle se hennes forskjellige utgivelser som musikalske stilbrudd, fordi deres tilblivelse og utgivelse ikke samsvarte kronologisk, var det som en konstatering av faktum, ikke en døråpner for diskusjon. Når det heller ikke ble åpnet for spørsmål fra salen på de to første postene skapte det en noe monoton start på dette arrangementet, til ulempe for publikum.
Når en musikkfestival avstår fra å spille musikk til fordel for å snakke om den, bør musikken være sentral i samtalen, ellers blir det hele et påskudd for koseprat om personlige erfaringer foran publikum. Det slår meg at festivalen ikke hadde et ønske om å snakke om musikk som musikk – om hva musikken kan, bør eller skal være, strebe etter og ikke minst hvordan snakke om den. Den åpne og vidtrekkende promoteringen i forkant stod heller ikke i stil til et arrangement som vender seg innover og bakover snarere en utover og fremover.
Det slår meg at festivalen ikke hadde et ønske om å snakke om musikk som musikk – om hva musikken kan, bør eller skal være, strebe etter og ikke minst hvordan snakke om den.
Tidvis spennende
Programmet tok seg imidlertid veldig opp utover dagen. De små forelesningene fungerte godt , selv om de med fordel kunne porsjoneres litt jevnt utover festivalen.Tanja Ornings 30-minutters forelesning om musikerens forhold til partituret var utrolig interessant da den stilte den musikalske arrangeringen av det deskriptive partituret opp mot et standard notebasert partitur. Det hadde imidlertid vært spennende om disse nedslagene i musikkverden kunne bli dratt inn i en større diskusjon. Samtalen med Matthew Collin, om bruk av musikk for politisk endring, og innlegget til David Keenan, om postindustriell ekstremmusikk og kultur, fungerte godt da disse på hver sin måte forsøkte å kommunisere et poeng ved musikkens påvirkningskraft. Og det er definitivt her festivalen fungerer best: Der den har et helt konkret punkt den snakker ut ifra, og har noe den forsøker å utforske.
Videre utover kvelden ble det riktig så god stemning på Kunstnernes Hus, særlig da Lina Lapelyté, Paal Nilssen-Love og Gylve Fenriz Nagell delte sine musikalske åpenbaringer: En herlig sammensetning av vidt ulike musikere med forskjellige tanker om sine store møter med musikken. Likevel er kanskje denne samtalen betegnende for hele festivalen: en hyggelig samtale mellom musikkverdenens profiler, litt for ofte vendt mot hverandre snarere enn mot musikken.
Sigrid Albert Rikheim er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og faglitterær ansvarlig i Litteraturtidsskriftet Lasso.
