Jeg hadde flaks. Jeg kom inn på den norske samfunnsdebattarenaen i en tid hvor Twitter gjorde avstanden mellom debattanter – det være seg en student eller en minister – kortere enn en gjennomsnitts SMS. Hvor engasjerte mennesker møttes over interesser. Hvor kunnskap, refleksjon og kritikk var delingsgull. Det var på den arenaen jeg møtte Anders Solli Sal – der han stod midt i strømmen og kjempet, med ordet som våpen og smilet som skjold, med en stemme som ga gjenklang, uten å bidra til ekkokammer.
Han var alltid redelig, alltid ryddig, og alltid hyggelig.
Aldri servil, aldri kompromitterende.
Han hadde et kritisk hode, men et varmt hjerte.
Enig i sak eller ikke – alltid en forbilledlig debattant.
Anders Solli Sal var en av typen som i en og samme kommentar fullstendig kunne avkle religion som uvitenskapelig fenomen, og samtidig få tydeliggort at mange religiøse er svært intelligente.
En type som i en av de heteste lengevarende ordskiftene som har vært i Norge de siste årene, sexkjøpsdebatten, holdt hodet kaldt nok til å rydde i samrørte begreper som menneskehandel, menneskesmugling og prostitusjon. Ved å kombinere filosofi og vitenskap viste Anders hvordan unyansert omsorg for en gruppe kunne ble en belasting for mange av de man ønsket å beskytte. Han klarte å kritisere hjelpeforsøk uten at det ble til forkleinelse den som forsøkte å hjelpe.
Anders var samtidig ikke den som bare ville korrigere urett. Han ville ut og gjøre rett. Engasjementet hans for Syria er et godt eksempel.
På vårparten 2012, mens Twitter fortsatt var stort i Norge, ble hashtagen #Norway4Syria født. Den ulmende konflikten i Syria, som snart skulle utvikle seg til fullblods borgerkrig, tente engasjementet hos alt fra empatiske sofatvitrere til Jens Stoltenberg. Men noen skilte seg ut fra strømmen av retweets og 140-tegns forferdelse. For Anders var ikke det nok.
Sammen med Sara Azmeh Rasmussen klarte han, i løpet av en knapp uke, å samle støtte fra mange store humanitære organisasjoner, inkludert Amnesty International og Norsk PEN, samt hele det norske politiske spekteret, til å avholde en fredsmarkering utenfor Nobels Fredsenter. Etter det skulle Anders skrive tekst etter tekst, tweet etter tweet, og holde trykket oppe. Også lenge etter at en viss nummenhet – forståelig og naturlig – hadde lagt seg over mange andre. Hvorfor?
For han var for fred og mot vold. Fordi han mente etiske forpliktelser strekker seg langt utover vårt lands grenser. Fordi han mente at alt hjelper:
«Alt, bortsett fra det å resignere og enten tenke at ingenting hjelper eller at noen andre heller kommer til å gjøre det.»
Engasjement og innsats hjelper alltid, mente Anders. La oss gi ham rett.
Kondolerer til venner og familie.
Les minneord fra Akesel Braanen Sterri, naturvitenskapsredaksjonen og Argumentredaksjonen.
