Kjartan Fløgstad
Etter i saumane
Gyldendal, 2016
Fløgstads essaysamling har blitt heftig debattert i mediene denne våren. Debatten har særlig vært preget av Fløgstads forsøk på å ta et oppgjør med det han mener er en demonisering av arbeiderklassen. Helt konkret kom dette frem i et intervju hvor han trakk frem den franske forfatteren Édouard Louis’ roman Farvel til Eddy Belleguele og denne romanens fremstilling av arbeiderklassen. Interessant nok dekker Fløgstads omtale av denne boken en knapp side.
En fjær blir som kjent til fem høns, og resultatet ble en hissig debatt mellom de to forfatterne. I debatten var det i det hele tatt veldig tydelig at dette var et møte mellom ulike verdensbilder, mellom to ulike generasjoner: Hos Fløgstad er klassekampen den viktigste fortolkningsnøkkelen, hos Louis, og mer i tråd med den norsk medie-zeitgeist: det liberale enkeltindividets rettigheter. Sistnevnte tidsånd kan sies å dominere norsk offentlighet, og førte da også til at Louis ble heftig forsvart mot påstandene om en demonisering av arbeiderklassen.
Maktkritikk
Som tittelen på samlingen bærer bud om, skal Fløgstads essays være maktkritikk. Fløgstad lover i forordet å undersøke “korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane.” Et spørsmål er hvorvidt forfatteren faktisk gjør dette. For kritikk er det nok av: Av folk som liker klassisk musikk, operaen i Bjørvika, av historieskriving om nazismen, nedvurderingen av ulike former for kunst som visesang og tegneserier. Hvorfor er ikke Tintin å finne på Musées royaux des beaux-arts de Belgique i Brussel? Svaret hos Fløgstad er at det er “klasseherredømme”: Borgerskapets distinksjoner opprettholder skillet mellom klassene. Tegneseriekunsten er ikke verdig å bli utstilt på et klassisk museum.
De første to delene handler fremfor alt om nazisme. Ikke som et forsøk på å forstå et helhetlig fenomen, men om koblinger mellom det vagt definerte “borgerskapet” og former for kultur og vitenskap. Her beskrives det hvordan Eichmann i Buenos Aires ble tatt opp på lydbånd, og hvordan det på lydbåndene fremkommer at han greide å manipulere en hel rettssal, inkludert Hannah Arendt. Andre kjente forfattere og intellektuelle kobles til fascisme og nazisme: Gertrude Stein tilbad Vichy-regimet; Paul de Man var en ivrig nynazist før han flyktet fra Belgia.
I tredje temadel skriver Fløgstad både rikt og godt om musikk i ulike former: Fra Dylan, Robert Johnson, eller Alf Prøysen, og til det norske The Vanguards. Felles for musikken Fløgstad skriver om er igjen basert på klassekamp. Hvorfor ble en hit som Mot ukjent sted elsket av tusenvis av mennesker i Norge, men fordømt av NRKs kritikere? Igjen det samme svaret som ovenfor: Kritikerne bedrev klassekamp! Fløgstad går hardt ut mot NEST (nettverk for studier av totalitarisme og demokrati) ved UiO. Her kunne Fløgstad ha presentert kritikk av totalitarisme-perspektivet som dette nettverket representerer. Istedenfor preges denne delen av slappe personangrep. De som har fulgt med i media etter at Fløgstads bok kom ut, har nok sikkert fått med seg Bernt Hagtvets temperementsfulle respons på den da nyoppstartede debatten. Det er kanskje ikke så rart når han blir omtalt som en monoman skolegutt av Fløgstad?
Det er nettopp her mot slutten av essaysamlingen at Fløgstad kunne ha bidratt med kritikk av totalitarismeperspektivet. Det virker imidlertid som om hele kritikken hans er at dette perspektivet kun er en liberal avvisning av alt som ikke er kapitalisme. En annen måte å se det på, er å se totalitarisme-teoriene som en omfattende forskningstradisjon – som det virker som Fløgstad bare overfladisk kjenner til – som tilbyr en rekke fortolkningsrammer som det er mulig å forstå nazisme og kommunisme gjennom. Det er betegnende at Fløgstad argumenterer hardt mot Hannah Arendts verk om Adolf Eichmann, men ikke mot det skoledannende verket The Origins of Totalitarianism. Teorien hans om en sammenheng mellom borgerlige eliter og nazisme overbeviser ikke. Klesplagget han presenterer leseren med, er en rekke tøystoffer tilfeldig satt sammen, riktignok med fargerik (språklig og ideologisk) tråd.
Hvem er arbeiderklassen?
Fløgstad legger vekt på sine erfaringer som forfatter med bakgrunn i arbeiderklassen. Dette gir han en helt særegen erfaringshorisont å stille opp med i forhold til andre norske forfattere. Da er det synd at han er så skråsikker på hva denne klassen – hvis den kan kalles det i dag – er. Fløgstad har et lite nyansert bilde på den gruppen som han identifiserer seg sterkest med. Og fremfor alt sitter jeg igjen med spørsmålet om hvem han mener at denne gruppen er i vår egen samtid. Han forsvarer egne tanker og skriverier mot en rekke forfattere som har kritisert han for klasseromantisering, som Knausgård.
Det er tydelig at Fløgstad her, med sin hardt oppnådde etos fra ekte erfaringer, tror at han sitter på definisjonsmakten til både det å kunne beskrive og forstå arbeiderklassen. Det var i høyeste grad dette som kom til uttrykk når forfatteren kritiserte Édouard Louis, ja, i det hele tatt fornektet at den yngre franske forfatteren kunne beskrive en side av arbeiderklassen. Et eksempel på det er å finne i Morgenbladets podkast 5. mai under et intervju med Fløgstad, hvor en dogmatisk forståelse av klassebegrepet kommer til uttrykk. Igjen og igjen avviser forfatteren Fløgstad muligheten av en annen beskrivelse av arbeiderklassen enn den han selv definerer.
Ikke bare arbeidernes århundre
Det tyvende århundre presenteres allerede på forsiden som arbeidernes århundre. Det fungerer godt som et slagord i et narrativ preget av et ensidig fokus på arbeiderklassen (som preger Fløgstads ideologi, men ikke essaysamlingen), men det var som kjent langt flere grupper som i løpet av århundret utfordret det bestående, og etter mange år med kamp endte opp med utvidede rettigheter på bekostning av det Fløgstad ser på som makteliten da og nå.
Arbeiderbevegelsen kan ikke gis æren for at andre adskilte grupperinger kjempet politisk for sine rettigheter – og fikk gjennomslag i det norske demokrati. Kvinnekampen hadde lite med klassekamp å gjøre, og den organiserte kvinnebevegelsen var like gammel som den begynnende arbeiderbevegelsen. Med historikeren Finn Olstads ord så var vårt forrige århundre heller Frihetens århundre fremfor arbeidernes århundre. At venstresiden siden har tatt opp ulike grupperingers identitetspolitikk som en selvfølgelig del av egen politikk, er noe annet.
Essays i brytning
I flere av essayene kommenterer Fløgstad samtiden, som han selvfølgelig er krtisk til. Bildet han skildrer er av en post-kritisk tid, som han kaller det. Den dogmatiske historieforståelsen brytes mot den frie essayistiske stilen i boka, som er preget av et rikt og underholdende språk: Fløgstad skriver kreativt, med rike ordspill og stor kunnskap og «funfacts», som eksempelvis det at filosofen Ludwig Wittgenstein ikke bare var glad i, men elsket krim!
Men Fløgstad har neppe skrevet denne samlingen for å vise frem morsomme fakta om filosofers lesevaner, men fordi han mener at de eksemplene han trekker frem, faktisk viser at nazismen var et resultat av klassekamp. Her bidrar Fløgstad med spredte, men interessante fakta, men som ikke er nok til å reise et overbevisende teoretisk rekkverk. Faktaene blir for tilfeldige og for løst sammensatt. At Hitler fant innpass i borgerlige kretser, viser ingenting om en større klassemessig sammensvergelse. Alt dette gjør at essaysamlingen absolutt er lesverdig, men det hjelper å være bevisst på skjemaet som Fløgstad ønsker at bitene skal passe inn i, for forfatteren tar seg også store friheter i sin kritikk av totalitarisme. Det han presenterer er ikke på langt nær nok til å forklare nazismen.
Carl Løvstad (f.1990), er adjunkt og skriver master i historie ved UiO.
