#3/2016

Det som umiddelbart slår meg, er at vi var meir eksperimentelle i design. Det var eit tøffare look på den første utgava, enn det eg no ser på den siste. Den siste minner meg, unnskyld, om eit reklamemagasin. Det mangler særpreg i fysisk utforming. Og det er litt dumt. Eit blad som argument: er nettopp ein stad der ein kan eksperimentere, blant anna med design. Design er ekstremt viktig. Tøft design selger ei blekke, og det selger innhold. Dårlig design kan slå beina under saker da dei blir lite innbydande å lese. Test ut design som funker. Ikkje tenk nødvendigvis på kva andre gjer.

Vi testa rød og blå skrift, mekka på bilder og hadde eit design som var variert, veldig variert, fra sak til sak. Sjå på saken Bedrifters globale samfunnsansvar, for eksempel. Eller Straum aus luft. Saken Ravende gale kvinner: her er bildene ravende gale også. Det matcher tittel. Ravende gale i form av at dei er farga røde og blå. Det blir litt rave.

Vi var veldig opptatt av bilder og design for å dra leser inn i sakene. Noko kan nok seiast var bare kaotisk, mens anna funka og egentlig nesten forteller heile saka uten at du treng lese den. Da er bildebruken vellykka.
Bildene i nummer 3, 2016, er litt tamme. Det mangler rett og slett farge. Side 10, for eksempel. Kva har de tenkt på der? Ei dame med ein penn i munnen, har det noko med kjønnsbalanse å gjere? Ein artikkel er ein kombi av ingress, bilde, bildetekst (om det brukes) og sjølve teksten. Pang pang.

Tips: sjå over korleis de former ut blekka. Vil gjerne sjå ein tøffere look. No er eg veldig streng her, men streng må ein vere. Det er stor konkurranse om lesarar i dag og enorm fokus på utforming. Her har de litt å gå på. Pluss ved design er presentasjonen av artikler som kjem i den delen av bladet, for eksempel kultur. Ein veit kva som kjem. Ryddig og bra. Masse luft, bra! Store sitater utheva, bra! Innhold i artikler, bra greier, men det er ikkje plass her til å gå inn på alt.

Anne Viken er veterinær og forfatter. Hun er for tiden forsker ved NMU veterinærhøgskolen i veterinær samfunnsmedisin, og jobber med flere bokprosjekter.

#1/2006

Det første som slår meg er sammentreffet at utgavene som skal anmeldes, den aller første utgaven av Argument og på skrivende tidspunkt den ferskeste utgaven, begge har USA som tema. Posterboy på begge forsider er en ung mann med cowboyhatt og skjorte, og logoen har overlevd uberørt de siste ti årene. Det andre som slår meg er at jeg blir litt misunnelig på de engelske tekstene #1 2006 som #3 2016 så sårt mangler (#1 2006 har til og med fått plass til to tyske tekster!).

Det er ikke til å komme unna at utformingen på blekka har endret seg litt i løpet av ti år. Derfor er det ekstra gøy at begge forsidebilder har samme objekt – tidsforskjellen mellom de to forsidene blir på den måten tydeliggjort. Oppbyggingen av blekka har også forandret seg. Der vi i dag har fire seksjoner, var det i 2006 temaseksjon og en kombinert kultur- og samfunsseksjon. Baksidekronikken var heller ikke fast inventar på den tiden.

I den aller første lederen som ble skrevet for ti år siden, kommer visjonen rundt Argument fram klart og tydelig: Dette skal være tabloid folkeopplysning. Med uredde utsagn om Universitas, VG og Dagbladet, slår den daværende redaksjonen fast at de med Argument ønsker å endre på standarden om kunnskapsformidling, hvor hvem som skulle få ytre seg var begrenset. De ville åpne flere dører for studenter og unge forskere som har en mening, uavhengig av grad av politisk korrekthet: Det finnes politisk korrekte standarder i norsk presse for hvilke saker og vinklinger som kan kjøres eller ikke. Vi håper argument skaper andre reaksjoner enn hvorvidt folk liker fargen på fremsiden vår eller ikke. Argument ønsker politisk ukorrekte skribenter velkommen: der andre aviser går i flokk med identiske variasjoner over ett tema, ønsker argument å kjøre sine egne saker og skape egne aktualiteter.

Her ble det altså fastslått hva misjonen til dette nye magasinet skulle være, som hør og bør i en førstegangsleder. Når man kaster blikket til neste side, kan man sjekke ut en kolofon preget av høy kjendisfaktor. Arguments første artikkel er faktisk skrevet av selveste kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Den daværende 28-årige masterstudenten i statsvitenskap skrev skarpt om daværende amerikansk president George W. Bush under den antydende overskriften: George W. Bush – leninist?

At argumentskribentene er opptatte av politikk og er høyt kompetente og engasjerte mennesker er jeg godt vant med fra min tid som redaktør også. Men det slo meg ikke før nå at det faktisk ikke var noen bidrag som handlet om amerikansk politikk i #3 2016. Vi hører kanskje nok om Clinton og Trump i andre tabloider, som Universitas, VG og Dagbladet? En annen ting som er et tydelig likhetstrekk blant bidragsyterne til Argument både i #1 2006 og #3 2016 er at pennen er skarp, og skribentene har lite behov for å pakke ord og meninger inn i silkepapir. Dermed tør jeg påstå at den opprinnelige visjonen til Argument godt ivaretatt: Sammen med våre skribenter skal vi fortsette å skape egne aktualiteter.

Ida Helene Andersen er masterstudent i journalistikk ved UiO og redaktør i Argument.