Island er Nordens annerledesland. Hva ellers skulle det være, når det ligger nesten 1000 kilometer unna nærmeste nabo? Når vi leser om islandsk kultur, leser vi om en herlig blanding av tradisjonell overtro og kompromissløs liberalisme og modernisme: Nesten halvparten av islendingene tror fortsatt på alver, og byggeprosjekter planlegges slik at de unngår å forstyrre dem. Nasjonalsangen er en salme. Imens synger islandske feminister om Næs í rassinn («næs» tilsvarer engelsk «nice», resten kan du finne ut selv), og Piratpartiet ligger an til å bli landets største parti etter neste Alþingsvalg. Hvordan passer Piratpartiet inn i blandingen?
Ustabil økonomi
Historien begynner ikke med Panama Papers-skandalen, som felte statsminister Sigmundur Davið Gunnlaugsson. Den begynner heller ikke med finanskrisen i 2008-09. Skal vi komme til selve roten ved problemet, må vi tilbake til en tid der partiets talsperson, Birgitta Jónsdóttir, bare var en alminnelig elev i mengden ved en eller annen barneskole i Reykjavik. På 70- og 80-tallet var Island et land i nesten konstante økonomiske vanskeligheter. Landets økonomi formes av geografien: Isolerte Island må importere en mengde basisvarer, og er derfor nesten automatisk et høykostland. Dette har også drevet islendingene til kreative selvforsyningsforsøk, selv om det ikke stemmer at landet er Europas største bananprodusent. Dessuten bor det bare 330 000 mennesker på sagaøya, hvilket fører til at økonomien er ekstra sårbar overfor eksterne svingninger. Når børsen i New York nyser, kan Norge få influensa. Island, derimot, risikerer mer seriøse sykdommer. På 70-tallet fikk Island derfor merke de økonomiske vanskene ekstra godt – inflasjon på over 50% var normen, og landet måtte revaluere valutaen (praktisk talt starte på nytt) i 1982.
Liberalisering som løsning?
Først på 90-tallet roet ting seg, og under statsminister Davið Oddsson gjennomførte landet enorme liberalistiske strukturreformer. Med kraftig deregulering og liberalisering overførte man landets økonomiske tyngdepunkt fra fiskeri til finans. Islendingene nøt en kraftig økonomisk opptur på 90- og 2000-tallet, og nyliberale økonomer og ideologer fra hele verden valfartet til sagaøya for å ta inn erfaringene fra det nye frihetsparadiset. Islandske banker ekspanderte utenlands, og begrepet «finansvikinger» ble født. Resten av historien kjenner vi til: korthuset falt med et brak i 2008.
Landet ble det første store offeret for finanskrisen, i det bankvesenet kollapset og større stater på kontinentet ville ha pengene sine. Storbritannia og statsminister Gordon Brown tok til og med i bruk antiterrorlovgivning for å fryse penger landets forbrukere og bedrifter hadde til gode i islandske Landsbanki – den ultimate ydmykelsen for den stakkars sagaøya. Rasende islendinger demonstrerte med slagord som «Helvítis fokking fokk!»; regjeringen falt. Da hundrevis av islendinger sto på ferjekaia i Seyðisfjörður for å rekke siste båt til kontinentet før vinterstenging, framstilte internasjonale medier det nærmest som en moderne Noahs ark. Mange måtte sette igjen bilene sine på kaia, fordi bankene hadde tatt dem som pant. Så gikk landet under radaren en periode.
Gjeld og kompispolitikk
Da de dukket opp igjen, var tydeligvis mye på stell – landet fikk i gang turismen og industrien, tok opp kampen mot de internasjonale kreditorene, og begynte å foreta forandringer i det politiske systemet. Og så kom Panama Paperssjokket: statsministeren måtte gå av, og islendingene reagerte med sinne. Hvorfor var de fortsatt så rasende? Svaret kan finnes i et sitat fra boka «Frihet, likhet, Island» av Mímir Kristjánsson, journalist i Klassekampen og Norges favorittislending:
«Hvis krisa på Island er over, er det fint om noen snart er så snille å fortelle det til islendingene.»
Island lider under det samme som mesteparten av vesten: Selv om det makroøkonomiske bildet ser bra ut, har ikke veksten nådd fram til folk flest. Kristjánsson mener det største problemet er gjeld: Den ustabile islandske krona lider under kronisk høy inflasjon, og hos den berømte pølsekiosken Bæjarins Beztu Pylsur i Reykjavik koster en pølse 420 islandske kroner, mindre enn 30 norske. Kombinert med lav lønnsvekst blir det praktisk talt umulig for mange islendinger å betale ned sine lån. Lønningene er såpass lave at mange islandske fagarbeidere mer enn gjerne tilbringer sommerferiene i Norge, der de kan tjene like mye på noen få måneder som de kan gjennom hele året på Island. I lille Reykjavik er det nok rom på Airbnb til å ta imot 10 000 turister.
Da det var valg til Alþinget i 2013, flokket folk til Framsóknarflokkurinn, som ligger et sted mellom Senterpartiet og Venstre i det politiske landskapet. Partileder Sigmundur Davíð Gunnlaugsson lovet ingen mirakler – unntatt at han skulle hjelpe islandske familier med gjelda. Bare det éne løftet var nok til å doble partiets mandatantall og gjøre Gunnlaugsson til statsminister. Tre år senere hadde det ikke skjedd mye med islendingenes gjeld, ei heller hadde tilliten til politikerne kommet tilbake. Korrupsjon på Island er kanskje uunngåelig når alle kjenner alle. I årene før finanskrisen var toppjobber og fordeler blitt delt ut i øst og vest av regjeringspolitikere til deres venner, og den allerede suspekte statsministeren «glemte» å oppgi at kona har bankkonto i et skatteparadis. Dermed gikk islendingene ut i gatene for å protestere.
Piratpartiet: Mer protest enn politikk
Imidlertid hadde Piratpartiet allerede hatt overtaket på meningsmålingene i over et år før islendinger flest assosierte Panama med noe annet enn en kanal for første gang. Det dreier seg ikke bare om deres populistiske program som blant annet lover sletting av praktisk talt all privatgjeld. Mímir Kristjánsson det slik: Piratpartiet er ikke politikere. De har noe av den samme appellen som komikeren Beppe Grillo og hans Femstjernersbevegelse i Italia, eller til og med Donald Trump i USA. Mens Gunnalugsson bedriver en merkelig kamp for å tviholde på makten, der han nekter for at han har tatt mer enn en midlertidig pause fra statsministerposten og krangler med eget parti, valgte en av Piratpartiets Alþingsrepresentanter å trekke seg midt i perioden, til fordel for sin sivile jobb som asfaltarbeider. Islendingene vil ikke bare ha nye politikere – de vil ha et nytt system.
De siste sju årene har det pågått en unik maktkamp på øya, der president Ólafur Ragnar Grímsson har valgt å spille en rolle som «folkets mann». Han la ned veto mot to ulike lovforslag som skulle få Island til å tilbakebetale gjelden sin til Storbritannia og Nederland, og gikk sammen med venstresiden i bresjen for grunnlovsforsamlingen som islendingene valgte i 2010. Grunnloven de fremmet, foreslo blant annet å gjøre landets naturressurser til offentlig eiendom, gjøre internett til en rettighet, og avskaffe den skjeve mandatfordelingen i Alþinget (i dag er distriktene overrepresentert). Men da grunnloven endelig var klar, hadde islendingene hatt valg, og det nye flertallet har satt arbeidet med å vedta grunnloven på vent. Dermed utsetter de muligheten for det som kan bli tiårets mest ekstreme systemforandring i Europa.
Endringer i horisonten
Etter Panama Papers-skandalen har Sigmundur Davið Gunnlaugssons etterfølger, Sigurður Ingi Jóhannsson, kastet kortene og lovet nyvalg i løpet av høsten. Mange islendinger er nok overrasket over at han ikke har gått tilbake på løftet ennå. I tillegg har historikeren Guðni Th. Jóhannesson blitt valgt som president – Grimsson trakk seg fra presidentvalget etter at media avslørte suspekt skattepraksis fra konas side.
Dermed kan Island i løpet av noen få måneder få ny president, ny statsminister, nytt flertall – og kanskje ny grunnlov? På 90-tallet flokket nyliberale ideologer og økonomer til Island for å se på det lille økonomiske fyrtårnet som hadde gjenoppfunnet seg selv. Om ti år tar politiske idealister kanskje den samme turen for å se på landet som gjenoppfant sitt politiske system. Én ting er i alle fall sikkert: islendinger flest synes ikke það er svo næs, og er lei av að fá það í rassinn, enten det er fra bankene eller landets politiske elite.
Kenneth Haug (f. 1994) studerer statsvitenskap og russisk ved Universitetet i Oslo.
