Jeg er nærmere tredve, enn tjue. På papiret. I realiteten føler jeg meg nærmere halvparten. Jeg har akkurat runda voksenlivet; fått et livslangt medlemskap i gjeldsslaveklubben og kjøpt min aller første leilighet, men fremdeles føler jeg meg som den usikre 15-åringen som sitter og klør seg i hodet. Hun som vil forstå så mye, men skjønner veldig lite. Jeg skjønner knapt hva det var jeg signerte på i banken, et papir som plutselig ble til fire vegger og et tak som folkeregisteret sier står i mitt navn. Jeg har tatt opp lån. Jeg skjønner ikke hvordan renter holder seg flytende, jeg skjønner ikke når man skal binde renta, jeg har jo ikke engang skaffet tau? Må man ha tau? Jeg har et enkeltmannsforetak, men det er alt annet enn enkelt, jeg skjønner ikke hvordan man angir seg selv riktig på Altinn fra år til år, og jeg skjønner åpenbart ikke engelsk – det språket jeg lærte i grunnskolen var så dårlig at sensor i min første engelske eksamen på universitetet stemplet den med bokstaven D.
Ikke til forkleinelse for algebra og blokkfløyte, men det er mye jeg lærte på grunnskolen som jeg aldri har fått bruk for igjen. Jeg kunne ønske at jeg heller hadde lært om boliglån, renter, enkeltmannsforetak og selvangivelse, lenge før jeg entret voksenlivet. At jeg fikk på meg en rustning som gjorde meg i stand til å møte verden som den er. Hverdagslivet. Helt grunnleggende ting som gjennom hele oppveksten bare har blitt tatt hånd om eller ”skjedd av seg selv”, fordi de o’ store voksne kunne absolutt alt, men plutselig er du voksen selv – og kan ingen verdens ting, og jeg lurer på hvor i all verden mamma lærte alle kunstene sine fra? Jeg så aldri at hun bandt renter med et tau, så jeg antar det går fint uten.
Blokkfløyte-versjonen av Lisa gikk til skolen går som et sørgelig refreng til alt jeg nå forventes av samfunnet å kunne, men som aldri noen lærte meg. Jeg kunne ønske jeg lærte å skrive akademisk engelsk, hvordan jeg skulle navigere i leiemarkedet – for da jeg prøvde meg på egenhånd ble jeg spist levende av en bolighai. Hva har man rett på, krav på, hvordan skal kontrakten se ut, hva skal man egentlig se etter på visning? Og apropos visning – jeg ga mitt første bud i sommer, og megleren gapskrattet og trodde jeg hadde tastet feil. Hvordan byr man på en drømmebolig uten å fremstå som en vits, og uten å by over egen evne? Når skal man begynne å tenke på pensjon, og hvordan skal man spare – hva i all verden er fond, er ikke aksjer noe man legger inn hos det motsatte kjønn, og holder det ikke bare med en vanlig konto i banken, eller sedler i madrassen? Hjelper det å binde sedlene i tau, eller blir ikke det det samme? Og burde ikke egentlig hver og en av oss vite jussen og pugge paragrafene som slår inn når noen mot din vilje sprer bilder av deg på nett?
Jeg syns det er fascinerende, at vi slippes ut av grunnskolen i en alder av nitten år og fra det første steget vi tar utenfor gjerdene forventes det at vi skal sanke voksenpoeng i hundre og helvete. Voksenlivet – vær så god. Klar deg selv. Egen leilighet. Egen bil. Har bare råd til bruktbil, men hvordan vet man at bruktbilen er god? Hva skal man se etter? Hvordan vet man at en leiekontrakt på leiligheta di er en lovlig en? Skal du eie eller leie, og hva lønner seg når? Vi skal klare så innmari mye på en gang, mestre alle kriker og kroker av et hverdagsliv – vi skal runde hele voksenlivet, og ingen forklarer oss hvordan. For det var viktigere med algebra og blokkfløyte, og få frem gjennom sure toner at Lisa gikk til skolen. En skole som ikke forberedte henne på voksenlivet, i hvert fall. Hvorfor kan vi ikke heller lære om ting som angår oss alle på den andre siden av vitnemålet? Hadde ikke det vært bedre – for ALLE?
Marie Brudevold studerer medievitenskap ved UiO og jobber som sosiale medier-intern hos Gjensidige. Blogger på supermarie.net
