Tekst: Kenneth Haug | Illustrasjon: Wikimedia Commons
Det begynte med noe ganske banalt. Det var vanskelige tider i Israel på 70-tallet. Krig mot de arabiske nabolandene, et problematisk forhold til begge verdens supermakter, og korrupsjonsskandaler preget landet. Men regjeringskoalisjonen, som besto av Arbeiderpartiet og en rekke partier som representerte ortodokse jøder (haredim), var stabil – i hvert fall fram til en desemberdag i 1976. På selve Sabbaten – jødenes hviledag, kjent som lørdag i resten av verden – tok det israelske flyvåpenet (IAF) imot fire F-15-jagerfly fra den amerikanske fabrikanten. Det lille partiet Agudat Yisrael syntes dette var et så alvorlig brudd at de kom med mistillitsforslag, og de andre ortodokse partiene så seg nødt til å avstå.
Dermed overlevde regjeringen for så vidt rent parlamentarisk sett, men statsminister Yitzhak Rabin innså at situasjonen var uholdbar. Han valgte å utskrive nyvalg, som høyrepartiet Likud og dets leder Menachem Begin vant. På valgnatten ropte TV-programleder Haim Yavin «HaMahapakh!» – «revolusjon!». For første gang var Arbeiderpartiet kastet fra regjeringskontorene i Israel – men det hadde skjedd et enda viktigere skifte: De ortodokse partiene hadde hoppet av alliansen med venstresiden. Israel begynte en sakte transformasjon.
Verdikamp
I dag pågår det en dragkamp i israelsk politikk som er vanskelig å forstå ut ifra et internasjonalt statsvitenskapelig perspektiv. Spørsmålet dreier seg om hvilke verdier den israelske staten skal basere seg på, eller rettere sagt i hvilken rekkefølge. På den ene siden står statsminister Benjamin Netanyahu og hans allianse av høyrepartier og ortodokse grupper. Tross at Bibi (Netanyahus kallenavn) ikke er særlig religiøs selv, ønsker han at Israel skal definere seg først og fremst som en jødisk stat, deretter som demokratisk.
På motsatt side står partier som Arbeiderpartiet og Yesh Atid. Deres velgere er stort sett sekulære, fra den urbane middelklassen – en velgergruppe som også står overfor store utfordringer, grunnet høye levekostnader og den gryende kulturkonflikten mellom dem og andre grupper. Samtidig som de opplever å havne i den samme klemma som middelklassen gjør i de fleste vestlige land, krydres altså det hele av en ekstra konfliktlinje som handler om Israels identitet – og om forskjellsbehandling og segregering. I denne sammenhengen er det viktig å forstå at «sekulær» ikke betyr «ateistisk eller agnostisk». 80% av israelske jøder tror på Gud, men mange av dem foretrekker å la religion være et privatspørsmål.
Parallellsamfunn
Israel er nemlig et svært segregert samfunn, mye takket være en feilslått idealisme fra statens grunnleggere på 40-tallet. David Ben Gurion og hans allierte anså det som nødvendig å lokke til seg ortodokse og ultraortodokse jøder. Disse hadde stort sett valgt å holde seg borte fra Israel, fordi de først ville vende tilbake til samme tid som Messias. En serie avgjørelser bygd på både kompromiss og idealisme overtalte mange av dem til å dra til Israel: ultraortodokse jøder var de eneste jødiske borgerne som fikk fritak fra militærtjeneste.
Israel fikk aldri noen fellesskole, slik de fleste europeiske landene bygde opp. Isteden lot man hver religiøse gruppe bygge opp sitt eget skolesystem, og innførte aldri en nasjonal læreplan. Barn i flere ulike grupper slipper attpåtil unna undervisning i kjernefag som engelsk og matematikk. Israelske barn vokser opp i sine egne bobler som består av kun én gruppe, enten det er sekulære jøder, konservative jøder, arabere, de mange slagene ortodokse jøder, eller andre. Så møter de folk fra andre grupper i militæret (unntatt gruppene som har fritak), og kanskje i arbeidslivet.
Men de lever fortsatt i segregerte nabolag, i segregerte byer – ofte bor ulike grupper i sine egne byer. 85% av befolkningen i den mellomstore byen Bnei Brak er haredim, mens befolkningen i Tel Aviv noen kilometer vestover er sekulær og svært heterogen. Bnei Brak har kjønnssegregerte butikker og bussholdeplasser, nekter å tillate nakenhet på reklameskilter, og har et eget helautomatisert vann- og avløpssystem til bruk på sabbaten, mens i Tel Aviv går homofile par sammen nedover stranda som i enhver vestlig storby. Ikke minst – Bnei Brak er blant de fattigste byene i Israel, Tel Aviv er den rikeste.
Velferd og vestliggjøring
Det er det mange sekulære israelere som vil forandre på. Mest framtredende av dem er Yair Lapid, som dannet partiet Yesh Atid i 2012 og nå fungerer som opposisjonens leder i Israel. Yesh Atid har to hovedmål. Det første er å gjøre israelsk politikk mer «vestlig», å fjerne fokuset fra sikkerhetspolitikken som alltid dukker opp under valg, og tvinge politikerne til å fokusere mer på utdanning, helsevesen, infrastruktur, korrupsjon, og økonomisk politikk. Dette målet har de til dels oppnådd allerede, bare gjennom å eksistere. Med dem har sekulære israelere endelig fått et slags interesseparti, i hvert fall de som ikke er så bekymret for sikkerhetspolitikken.
Det andre målet til partiet blir vanskeligere å realisere: de vil avskaffe den segregeringen som er tillatt ved lov, og få på plass likestilling innen utdannings- og militærvesenet. I tillegg vil de at alle israelske borgere, også ultraortodokse, skal oppfordres til å søke jobb. I dag lever mange ultraortodokse jøder på velferdsytelser, fordi deres religiøse ledere ønsker at ultraortodokse menn skal tilbringe dagene med å studere toraen mens kvinnene skal bli hjemme og passe barna. Israelske myndigheter er villige til å tolerere dette, og gir attpåtil statsstøtte til ultraortodokse samfunn, mens muslimer og mer moderate jøder klarer seg selv.
Demografi til besvær
Ultraortodokse jøder i USA, Storbritannia og Frankrike lever også i parallellsamfunn, der problemet er at gutter tas ut av det sekulære skolevesenet i ung alder. Når de senere skal ut i arbeidslivet (i disse landene er det nemlig ikke akseptert at alle tilbringer dagene med å studere religiøse skrifter), står de uten utdannelse over barneskolenivå, og har ofte store språkproblemer. Ultraortodokse jenter i både Israel og vestlige land får gå på skolen mye lenger, fordi det ikke forventes at de skal forstå de hellige skriftene, men de får til gjengjeld heller ikke delta på arbeidsmarkedet.
For sekulære israelere er det en ekstra stor motivasjon som ligger bak målet om et integrert samfunn: demografi. Fødselsraten i Israel ligger på oppunder tre barn per kvinne, som er det høyeste tallet i OECD. Og hvem er det som «drar lasset» for denne statistikken? Ultraortodokse jøder og arabere. Der haredim kun utgjorde 5% av befolkningen i 1990, spås det at de vil utgjøre 20% om et drøyt tiår. Befolkningsvekst har tidligere vært noe man oppfordret til i Israel, grunnet frykten for arabisk invasjon. Fra 1950 til 2000 økte befolkningen fra 1,4 til 6,4 millioner – de siste 15 årene har man lagt til enda 2,1 millioner.
Veksten stammer både fra høy fødselsrate, og naturligvis fra den enorme innvandringen som har skjedd idet jøder har øynet muligheten til å komme hjem til sitt forjettede land etter nesten to årtusener. Mange av disse innvandrerne har vært sekulære, men særlig etter Sovjetunionens fall har enda flere vært ortodokse. Ikke bare plages sekulære jøder av spørsmålet om politisk innflytelse, men også av det økonomiske spørsmålet. I den israelske middelklassen foregår arbeidsdelingen på «vestlig» vis, og det er relativt vanlig at både mann og kone har fast arbeid. Men kan dette støtte opp om den israelske økonomien og velferdsstaten når det blir stadig flere utenfor arbeidsmarkedet?
Kulturkamp på hebraisk
Spørsmålet er hvor mye lenger den israelske middelklassen holder ut. Tross at landet har kommet langt og har en levestandard i verdenstoppen, føler de seg truet. Så lenge en stadig voksende andel av befolkningen ikke deltar i økonomien, og tar del i godene men ikke byrdene, vokser faren for at den israelske samfunnsmodellen ikke lenger kan støtte opp om seg selv. Så langt har mange vært villige til å akseptere at de må ofre mye for å leve i et sikkert Israel. Beleiringsmentaliteten har veid opp for høye levekostnader og segregering. Nå er det ikke lenger noen ytre fiender som truer Israels eksistens. Mange sekulære jøder føler derimot at deres viktigste kamp er den interne kulturkampen – og seierherren der er fortsatt veldig uklar.
Kenneth Haug (f. 1994) er Argument-veteran. Når han ikke prøver å finne ut av hva han skal bli når han blir stor, studerer han russisk og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
