Tekst: Martin Moland | Illustrasjon: Pete Lambert/Flickr
Tilhengerne av Brexit, eller britisk uttredelse fra EU, la seg i trygg forvissing om at slaget var tapt. I løpet av natten snudde allikevel stemningen totalt, og Nigel Farage, Michael Gove og andre prominente Brexit-tilhengere våknet morgenen 24. juni til en helt ny virkelighet. For første gang siden 1973 er britene i en situasjon der de ikke lenger er fullverdige, helhjertede medlemmer av Den Europeiske Union.
Dette gir en stor grad av usikkerhet for både britisk økonomi og politikk. Et godt eksempel på dette er at en tredjedel av britiske bedrifter, ifølge en undersøkelse gjort av Bank of England, frykter at Brexit vil få negative konsekvenser for britisk økonomi. Dette kan forklares både gjennom særbritiske årsaker, og som et resultat av en tendens man ser i hele det europeiske samarbeidet. Når en ser nærmere på disse, er det særlig sistnevnte tendens som gjør at europeiske ledere nå må handle.
En særlig britisk skepsis
Selv om det finnes mange delforklaringer på det sjokkerende folkeavstemningsresultatet, er en viktig forklaring at skepsisen til Brussel fra britisk side har vært stor i hele unionens historie. Slik Charles de Gaulle sa det allerede i 1963, i forbindelse med at han la ned veto mot britisk medlemskap i det som da het EEC, er britenes historie preget av deres geografiske status som en øystat, et mektig samvelde og en forholdsvis renhårig historie under Den andre verdenskrig. Dette markerer en klar kontrast, på alle punkter, til det kontinentale Europa.
I tillegg til dette har britene i det store og det hele gjort det bedre økonomisk enn veldig mange andre europeiske land, med økonomiske systemer som britene opplever som mindre fleksible og endringsklare enn sitt eget. Dette viser at det kan finnes gode grunner, først og fremst forankret i britisk historie og økonomi, til å forklare Brexit med utgangspunkt i særbritiske forhold.
Den europeiske tendensen
Imidlertid skal en ikke grave dypt ned i den EU-finansierte meningsmålingen Eurobarometer før det viser seg at det man kan tenke på som en veldig britisk tendens, i realiteten er et ledd i et større bilde. I vårt skandinaviske naboland Danmark gikk nettostøtten til EU fra +36 prosent i 2007 til +2 i 2012. I den samme perioden vokste prosentandelen franskmenn som i liten grad stolte på EU fra 41 til 56.
Det er denne bølgen av økende euroskeptisisme Marine Le Pen og andre høyrepopulister nå forsøker å ri. Det man først og fremst forsøker å utnytte, er en følelse av avmakt og avstand mange europeere føler i møtet med et komplisert flernivåsystem i Brussel. At systemet med deling av makt mellom nasjonale og overnasjonale myndigheter på mange måter har vist seg tannløst i møtet med alvorlige kriser, som finanskrisen EU har lidd under i snart et tiår, gjør ikke denne situasjonen noe bedre.
De to valgene
Slik Gerda Falkner påpeker, er en rådende oppfatning av det politiske systemet i EU at nasjonalstatene handler på en måte som er i deres interesse, uten at de samtidig handler på vegne av en felles, europeisk helhet. Samtidig blir de aller fleste beslutninger, fortsatt ifølge Falkner, utvannet som en følge av at man frykter å nedstemme de landene som åpenbart er i et mindretall. I stedet for å komme med klare politiske retningslinjer, som kan være effektive, men samtidig kontroversielle, velger man i stedet en utvannet løsning som samtidig appellerer til alle eller ingen.
Dette er ingen farbar løsning over tid. EU trenger å gjøre et konkret valg: Vil man gi makten tilbake til medlemslandene, slik at hvert land kan velge selv, uavhengig av hva som er i det europeiske fellesskapets interesse? Eller vil man ha reell europeisk styring, med de mulighetene dette skaper for at andre land, som Storbritannia, kan føle seg så tråkket på at de søker sin egen Brexit?
Alternativ én
Om EU-lederne velger det første alternativet, å returnere makten til medlemslandene, risikerer EU-politikerne å forspille en sjanse til å skape en mer politisk relevant union.
Et slikt system, der medlemsstatene igjen får makten til å definere hvor langt EU-systemet skal gå, vil på mange vis innebære en retur til det EU man så før både Maastricht- og Lisboa-traktatene, der i særdeleshet Europaparlamentet blir lite annet enn en diskusjonsklubb valgt som en følge av valg velgere bryr seg lite om. Samtidig betyr det en retur til et EU mange trodde man forlot etter at østeuropeiske land ble nedstemt i spørsmålet om relokalisering av flyktninger. Det er et EU der det er de som vil ha det minst omfattende samarbeidet bestemmer hvor hardt gasspedalen skal trykkes ned.
Dette vil erodere selve grunnlaget for EU-samarbeidet, ved at et mindre politisk mangfoldig EU, med mulighet for å treffe effektive tiltak på stadig flere politiske områder, vil bli et mindre interessant EU. Det faktum at man fortsatt har problemer som best løses på et overnasjonalt nivå, gjør det samtidig vanskeligere å se for seg at dette kan være en særlig god løsning.
Negative eksternaliteter, altså at et lands politiske løsning på et problem kan skape uforutsette problemer for andre land, taler for at en fortsatt trenger noen som kan koordinere politikken på en måte som fungerer for hele fellesskapet, ikke bare de mektigste landene. Samtidig vil en mer konkret vurdering av hva som bør høre til på EU-nivå kunne styrke unionens legitimitet.
Alternativ to
Det andre alternativet, som foretrekkes av blant andre EU-kommisjonspresident Jean-Claude Juncker, er å sikre større makt til det europeiske nivået. Ja, så langt har Juncker gått, at han i en tale 16.juli pekte på Brexit som en mulighet for mer eurosamarbeid. Dette vil kunne være en fordel, fordi muligheten for å koordinere politikk på områder som påvirker ulike land styrkes.
Samtidig er det å gi mer makt til Brussel å gi EUs borgere noe de eksplisitt har bedt om mindre av. Konsekvensen, på lengre sikt, kan bli alt fra større euroskepsis til en fransk folkeavstemning om fortsatt medlemskap som det ultimate krisescenario.
Klare svar
Det finnes ikke noen enkel løsning for EU-lederne når veivalget skal tas. Det som derimot er sikkert, er at EUs svar på Brexit-utfordringen må være klart og tydelig. EU overlever ikke seksti nye år med halvkvedede ønsker om reform. Historien har vist at et stadig mer globalisert verdenssamfunn krever stadig mer globaliserte løsninger. Dette gjelder for både transnasjonale kapitalstrømmer og flyktningkriser som utfordrer lands interne og finansielle sikkerhet.
Da er det vanskelig å se for seg at mindre samarbeid vil være løsningen på framtidens utfordringer.
Martin Moland (f.1990) studerer til en mastergrad i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har en bachelorgrad i Europastudier fra samme institusjon.
