Tekst: Louisa Boulaziz | Illustrasjon: Aad Goudappel
De fleste økonomer er opptatt av å se på inntektsulikheten mellom personer med høyere utdanning og personer uten utdanning. Denne ulikheten har vært stabil over tid. Nyere studier peker i retning av at ulikheten har blitt større innenfor forskjellige fagretninger i akademia.
Studien jeg viser til, tar utgangspunkt i Storbritannia, men tendensene er lignende i flere OECD-land. Studien til Joanne Lindley og Steven McIntosh Growth in Within Graduate Wage Inequality: The Role of Subjects, Cognitive Skill Dispersion and Occupational Concentration (2014) viser at det er en økende forskjell i inntekten mellom studenter innenfor et gitt studium. Det vil si at innenfor et visst studium er det noen studenter som vil tjene mye mer enn resten. Dette er svært interessant, ettersom vi ser en tendens til at flere norske studenter tar master, noe som har vært oppe til debatt under merkelappen «mastersyken». Utdanningsinstitusjonene har blitt til masseuniversiteter, og videre har det blitt vanligere for flere utdanningsretninger å reklamere for seg selv, samtidig som muligheten til å ta privatutdanning etter videregående skole har økt i omfang.
«Mastersyke» på britisk
I artikkelen som omfatter studenter i Storbritannia, legger Lindley og McIntosh frem tre teorier som kan forklare den økende forskjellen mellom inntekter innenfor samme studieområde. Den første forklaringen legger vekt på at det er økende inntak av studenter, som betyr at antall studenter innenfor hvert studium øker. Dette gjør at ferdighetene til hver enkelt elev innenfor studiet varierer i mye større grad. Hvis vi tenker tilbake i tid var det kun de mest fremragende elvene som fikk ta høyere utdanning. Nå er nåløyet for å komme inn på et studium mye større, hvilket fører til at konsentrasjonen av «flinke» studenter har minket. Videre påpeker økonomene at kvaliteten på utdanningsinstitusjonene kan ha stor betydning for hva inntekten til uteksaminerte studenter vil være.
Denne teorien bortfaller, ettersom andre studier viser at kvalitetsforskjellen mellom utdanningsinstitusjoner ikke har noen sammenheng med inntektsforskjell innenfor et gitt fagområde. Den siste teorien de legger frem viser til at de fleste studier (i dag) munner ut i en rekke forskjellige jobber, og ofte vet man ikke en gang hva man blir i det man hopper på den høyere utdanningshesten. Det er ikke lenger kun én slags jobb en uteksaminert student kan forvente å få med en gitt grad. Det er blitt et bredt omfang av jobber som venter en fersk arbeidstaker som akkurat har levert fra seg masteroppgaven.
Funnene i studien viser at dersom en uteksaminert jurist, for eksempel, ikke går inn i en av de mest populære jobbene etter endt studie, resulterer det i en dårligere lønn. Tallene fra Storbritannia viser at inntektsvariansen for jusstudenter har økt med årene, samtidig har også konsentrasjonen av jobber som jusstudenter får blitt mindre, som tilsier at uteksaminerte jurister tar flere forskjellige jobber som ikke alltid er relatert til fagområdet deres. Videre viser funnene til Lindley og McIntosh at studenter som begynner å studere juss varier mer i ferdighetsnivå. Dette er noe som er gjeldende innenfor de fleste yrker eller utdanningsretninger, men variansen i ferdighetsnivået er høyest for ikke-profesjonsutdanninger. Dette kan tallfestes tilbake til karakterkravene som kreves på de forskjellige utdanningsretningene i dagens akademia, hvor det å studere medisin og psykologi krever høyere gjennomsnittskarakter fra videregående enn det å for eksempel studere språk.
Tilbud og etterspørsel
Når flere får tilgang til høyere utdanning er det ikke urimelig å spørre om etterspørselen i arbeidsmarkedet matcher tilbudssiden. På tilbudssiden er det flere personer med høyere utdanning, det vil si at det finnes flere personer å velge mellom til hver stilling i arbeidsmarkedet. Dette oversettes til at flere studenter innenfor et gitt fagområde tar jobber som ikke nødvendigvis assosieres med det man tenkte man skulle bli etter endt studium. Ettersom det er flere uteksaminerte studenter innenfor for eksempel statsvitenskap er det slik at de «beste og flinkeste» får «toppjobbene», mens resten gjerne går inn i yrker som ikke nødvendigvis krever en master i statsvitenskap. Ettersom det er stor varians i ferdighetsnivået til studenter innenfor gitt fagområde, vil arbeidsmarkedet tilpasse seg. Når høyere utdanning blir mer tilgjengelig er det ikke å se bort i fra at flere arbeidsplasser igjen øker sine kvalifikasjonskrav til enkelte stillinger. Det betyr at etterspørselssiden (i arbeidsmarkedet) vil øke sin etterspørsel etter utdannede, noen mer enn andre, for å matche ferdighetsnivået. Dette betyr at de med «minst ferdigheter» av de utdannede innenfor gitt fagområde vil måtte ta jobber med lavere inntekt.
Økonomene som gjennomførte studiet aviser derimot ikke at høyere utdanning leder til høyere inntekt uansett. Man får altså høyere inntekt av å studere enn å ikke studere, den bare fordeles ulikt i større grad enn før.
… og i Norge?
Selv om ikke alle tallene som økonomene viser til er direkte overførbare til Norge, er funnene svært interessante. Dette gjelder spesielt i forbindelse med debatten om «mastersyken», samtidig som vi ser at flere og flere tar høyere utdanning i Norge. Videre er funnene interessante for å kunne forklare forskjell i inntektsulikhet, ikke bare i Norge, men andre industrialiserte land, hvor inntoget til akademia har økt over tid. Videre vil disse funnene kunne forklare hvorfor vi ser en tendens til at en stadig større bit av det som var middelklassen i Storbritannia og USA har forflyttet seg til og under fattigdomsgrensa.
En mer høyt utdannet befolkning vil føre til høyere inntekt, men denne inntekten er ikke jevnt fordelt. Dermed må vi kanskje spørre oss selv om masseuteksaminering av studenter er bra for samfunnet som helhet – og ikke minst om det er bra for studentene? Universitetene kan ta inn et visst antall studenter på hvert studium, men disse studentene må også komme seg i jobb etterpå – og helst en relevant jobb.
Louisa Boulaziz er 22 år og studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og King´s College London. Hun er norsk-algerisk og interesserer seg for internasjonal politikk og normative spørsmål, og elsker Michel Houellebecq.
