Tekst: Hanna Elvira Osnes Dal, Marte Hagen | Foto: Birger Hagevold Johansen
Det er september, der er nesten tropevarme i Oslo, og på Fredrikkeplassen er det heist et sirkustelt. Inne i teltets mørke står en scene og på scenen er det plassert et stuemøblement – sofa, skinnstol, bokhylle og gulvlampe. Dette er arenaen for Litteraturfestivalen Sted.
Et glimrende studentengasjement
Inne i teltet settes programmet for dagen i gang. Publikum setter seg klare i det som i sirkusterminologien kalles manesjen, og de tre redaktørene Julia Wiedlocha (forhenværende kulturredaktør i Argument, red. anm.), Sigrid Rikheim og Ola Mile Bruland beveger seg litt nervøst rundt i lokalet for å få de siste tingene på plass, før de skal opp på scenen, som ordstyrere og konfransierer.
– Det er veldig viktig for oss at dette er noe som vi gjør selv, at vi ikke hyrer inn eksterne ordstyrere, forteller redaktør Julia Vidaloca i etterkant av festivalen.
Og nettopp dette er en tendens som går igjen gjennom hele festivalen; Dette er rent basert på studentengasjement.
Programmet går sin gang, litteraturvitenskapelige problemstillinger bringes opp på scenen og diskuteres av bidragsyterne. Sirkusteltet står støtt, og både lyd og lys utføres sømløst. Festivalen er resultatet av hard jobbing og en enorm frivillig innsats fra studentene. Det har vært viktig for redaksjonen at festivalen skal være et lavterskelarrangement, hvor alle kan delta som frivillige.
– Det finnes ekstreme ressurser i studentene som man kan benytte seg av, forteller Julia.
Festivalarrangørene ønsker at alle skal kunne føle at de kan være med i redaksjonen.
– Som studenter har vi så utrolig god mulighet til å gjøre ting om dette, og fallhøyden er så liten. Det er ingen karriere som står på spill, sier Julia engasjert.
Og man kan ikke annet enn å gi henne rett. Som student har man en ypperlig mulighet til å gjennomføre spennende prosjekter med begrensede midler, det er festivalen et godt eksempel på.
Ut av seminarrommet og inn i sirkusteltet
Festivalen har ikke bare dukket opp på Fredrikkeplassen helt uten mål og mening, den er et resultat av et knippe litteraturvitenskapsstudenter sitt ønske om å skape et bedre litterært miljø på Blindern. Her er det tydelig at de ønsker å få temaene ut av seminarrommene,og inn i den litterære offentligheten, for å igjen kunne åpne for samtale og diskusjon.
Selve ideen med festivalen startet etter en samtale med forfatter Tomas Espedal i forbindelse med tidskriftet Lasso. Espedal skrøt av det litterære miljøet i Bergen. Redaksjonen påpeker at det fort blir slik at man jobber innadvendt og mot seg selv i litteraturvitenskapsmiljøet på Blindern. Ønsket om å få et miljø på Blindern som er mer likt det i Bergen ble oppfylt i form av en litteraturfestival.
– Dette er et veldig miljøbyggende tiltak for vår del. Med en litteraturfestival ønsker vi å samle det litterære miljøet, meddeler Julia Vidaloca.
Spennende samtaler opp på scenen
Temaene som står på programmet under årets festival er heller ikke helt tilfeldige, de er i stor grad basert på emner studentene i redaksjonen har møtt på gjennom studiene – og har latt seg inspirere av. Festivalen er et glimrende tiltak for å gjøre de litterære problemstillingene mer tilgjengelige.
”Skriftspråk, oversettelighet og Yoko Tawada” er en interessant samtale mellom dikter Maryam Azimi, oversetter Magne Tørring og ordstyrer og student Marte Rømoen. Konkrete eksempler fra Azimis og Tørrings oversettelsesarbeid kaster lys over nivåer av språket vi som stort sett forholder oss til ett språk av gangen ikke tenker over. Tørring gir også en kort, men spennende innføring i radikaler – deler av ord eller skrifttegn som går igjen i en rekke andre ord eller skrifttegn som en slags grunnstein – og illustrerer hvordan disse kan by både på semantiske muligheter for diktere og semantisk hodebry for oversettere.
For samtalen «Radikal litteraturteori» har en delegasjon fra Universitetet i Bergens forskergruppe for Radikal Filosofi og Litteratur blitt fløyet inn til Oslo for å diskutere litteraturens potensiale for samfunnsendring. Litteraturen kan virke «puslete», for å bruke Kjersti Aarsteins ord, i møte med miljøkrise, krig og global kapitalisme, men kanskje kan litteratur likevel være et sted for radikal forandring? De tre forskerne er forfriskende uenige, fra Gisle Selnes’ pessimisme på vegne av enkeltmenneskets mulighet til å endre systemet, via Frode Hemlich Pedersens tro på forandring gjennom folkeopplysning, til Kjersti Aarsteins poeng om at litteraturen faktisk har effekt i enkeltsaker, og at forandring er mulig om litteraturen følges av forpliktelse og vilje til arbeid. Samtalen kutter kanskje aller dypest når Pedersen stiller det ubehagelige, men brennende viktige spørsmålet «har vi ikke tross alt nok kunnskap til å starte politisk handling nå?».
I årets program fant også en boklansering sted. Roland Barthes-antologien Å leve sammen ble introdusert av redaktør Knut Stene-Johansen etterfulgt av en samtale med noen av bidragsyterne, nemlig Kjersti Bale, Knut Ove Eliassen, Kaja Schjerven Mollerin og Frederik Tygstrup. Samtalen ble ledet av ordstyrer Niklas Bystøm Larssen. Barthes skriver om det å leve sammen og med andre.
Redaktør Knut Stene-Joansen introduserer boken, og forteller om valget av omslaget på boken, som er enkelt designet med ordene “faire signe à Paris” på hvit bakgrunn. Setningen er et utdrag fra brev skrevet av Barthes, og redaktøren forteller at valget av akkurat denne setningen er en henvisning og hyllest til byen Paris. Med dette som bakteppe starter samtalen med deltakerne, hvor de diskuterer bekrepene de hver for seg har skrevet om i antologien, henholdsvis ideorytmi, likegyldighet, mat, blomster og tilbaketrukkenhet. Det hele virker både interessant og riktig å ha på programmet i en tid hvor tanker om et sameksistens synes å stå sterkere enn på lenge.
Bro eller kløft?
I pausene fortsetter debattene mellom seteradene og i ølkøen. Festivalens temaer engasjerer, uten tvil. Men i enkelte av pausene er det også mulig å høre utsagn som «jeg tror jeg skjønte litt» og «det er mulig jeg forstod noe av det der». Og det er ikke overraskende. For til tross for et ambisiøst program og bredt spenn i vinklinger, finnes det steder hvor det skurrer for festivalen. Og skurringen kommer, ironisk nok, først og fremst fra språket. Der enkelte paneldeltakere gjør en imponerende innsats for å gjøre feltet sitt tilgjengelig for samtlige i salen, bidrar andre på scenen til at litteraturvitenskapen lukker seg fullstendig rundt seg selv og blir utilgjengelig.
At akademia har et formidlingsproblem har blitt aktualisert i det siste, blant annet gjennom Morgenbladets kåring av «Fantastiske formidlere». I kronikken «Kur mot tåkeprat» (Morgenbladet 9. september 2016) skriver PhD-stipendiat Ståle Wig og forsker Henrik H. Svensen at fem år på universitetet lærer deg «å skrive uforståelig» og at akademisk formidling er preget av «jåleri og tåkeprat». Det er tydelig at en ukultur har fått fotfeste i akademia. Resultatet er blant annet vage forelesere, unødvendig vanskelige teoritekster og studenter som ikke får grep nok om stoffet til å kunne stille seg kritiske til eller engasjere seg i fagfeltet sitt. Det er et kjempetap for det akademiske miljøet i seg selv, og det skaper kløfter mellom akademia og offentligheten.
Litteraturformidlingens fremtid
Litteraturfestivalen Sted gjør et viktig arbeid for å bygge opp en alternativ kultur innen litteraturvitenskapen, en kultur hvor studentene engasjerer seg, er kritiske, og setter dagsorden. Litteraturfestivalen har som målsetning å være en bro mellom den akademiske og offentlige samtalen om litteratur, en arena hvor litteraturinteresserte mennesker kan møtes på tvers av fagfelt og yrkestitler. Litteraturfestivalen Sted er altså en gylden mulighet for akademia å samles om og nå ut med sitt arbeid – nå er det opp til alle oss akademikere å ta denne muligheten på alvor – ikke bare på Blinderns egen litteraturfestival, men i all formidling, både innad på universitetene og utad.
For det ligger ingen virkelig prestisje i å uttrykke seg vagt eller vrient, eller i å overteoretisere litteratur. Vi må ha tillitt til at vi, som lesende mennesker, kan stå på egne bein og si verdifulle ting om litteratur. Og når vi vil ha med oss teoretiske perspektive og begreper må vi, som språkbevisste mennesker, klare å formidle dette på måter som skaper broer, ikke kløfter. Som Frode Helmich Pedersen sa da Gisle Selnes under debatten om radikal litteratur trakk inn filosofen Badious begreper uten å gi noen nærmere forklaring av dem, og Pedersen, uten hell, ba ham på vegne av «de av oss som ikke er Badiou-folk» om å formulere seg tydeligere: «Gisle, hvis du ikke kan forklare det enkelt har du ikke studert det godt nok».
Hanne Elvira Osnes Dal studerer medievitenskap ved Universitetet i Oslo.
Marte Hagen studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.
