Tekst: Marius Timmann Mjaaland | Foto: Illustrasjonsbilde, Volkan Olmez
Hun går rundt med døden i brystet. Hun er kjæresten min, og det har hun vært i mange år. En sterk kvinne, full av liv. Men det siste året har døden festet seg i en liten klump av celler, som sprer seg fra brystet til lymfeknutene, fra lymfeknutene ut i blodet, og selv om vi ikke kan se det, knapt nok kjenne det, vet vi at det foregår en kamp der inne, en kamp på liv og død. Det er sykdommen til døden som har innhentet henne.
Da hun fikk diagnosen, var det som om grunnen forsvant under føttene. Det åpnet seg en avgrunn. Og likevel var det en slags lettelse i å få stilt en diagnose, å stirre døden i hvitøyet. Og døden har bitt seg fast, men prestene i hvite frakker har funnet en kur. De sprøyter gift inn i kroppen hennes, gift som skal drepe disse cellene, som skal drepe døden i brystet.
Giften virker. Den dreper døden. Men den dreper også mye annet. Den dreper gleden over livet. Gleden over å se et annet menneskes blikk. Det er noe som slukner i blikket. Håret faller av, som på en olding. Vi beveger oss inn i dødsskyggens dal, der vi nesten ikke er i stand til å se hverandre, bak tårene. Regnet faller lett, vi er omgitt av skodde, og det er dunkelt selv om dagene er lange.
Søren Kierkegaard har skrevet en bok som heter Sygdommen til Døden (1849). Han anså den som en av sine aller viktigste. Det er en psykologisk, filosofisk og teologisk analyse av det moderne menneske, som Kierkegaard tenker er fortvilet. Fortvilelsen ligger der ikke bare på de mørke dagene, men også på de lyse, på de dagene da vi tenker at alt er vakkert og ingen ting kan skade oss. Nettopp da er fortvilelsen mest skummel, skriver han, for den er skjult, under overflaten. Den ligger der som en sykdom i selvet, en kreftsvulst i vårt forhold til oss selv. Vi våger ikke være oss selv, vi ser ikke hvor dypt dette misforholdet stikker i vårt eget selvforhold, dette at vi lukker oss selv inne i vår lykke, fremfor å innse at døden romsterer der inne, i kroppen, i sjelen, i ånden.
Kierkegaard betrakter mennesket eksistensielt, slik det er i verden, slik det møter sine omgivelser, slik det opplever sin utilstrekkelighet, slik det nekter å innse hvem det er og innrømme sin svakhet, slik det flykter fra seg selv og sin Gud. Ingen ting er så lett som å miste seg selv, skriver han. Ethvert annet tap vil man i det minste legge merke til: En arm, et bein, en kone eller fem hundre kroner. Men et selv, det mest verdifulle et menneske har, det kan det miste uten at noen legger merke til det. Dette å miste seg selv er kanskje det mest graverende som kan skje, og likevel skjer det helt stille, mens man nyter en øl eller en fredelig dag på lesesalen. Fortvilelsen kommer krypende.
Og idet fortvilelsen kommer krypende, gjelder det å lytte til kroppen, til sjelen, til det ånden har å si, skriver Kierkegaard. Fortvilelse er på mange måter en mangelsykdom, en mangel på liv og ånd. Og da kan det være en lettelse bare å få stilt diagnosen. Sykdommen til døden. Diagnosen gjør det mulig å sette inn behandling. Motgift. For Kierkegaard dreier den eneste virkelige motgiften seg om å åpne seg opp, å bli gjennomsiktig, slik at man vedstår seg sin utilstrekkelighet, sin sykdom, sin dødelige sykdom. Sin fortvilelse. Sin synd. Og motgiften handler om tilliten til en makt som er sterkere enn døden, en universell kjærlighet og «ikke bare tilværelsens meningsløshet», som Dag Solstad skriver i 17. roman, der han henter frem nettopp denne grunntanken hos Kierkegaard.
For henne som går med døden i brystet har tiden nesten stanset. Det har blitt en tid for å reflektere over døden som konkret, fysisk, sprer seg i kroppen, og som en dag skal få overtaket og få kroppen til å kollapse. Men det har også vært en tid for fortvilelse, desperat fortvilelse, for tårer, for latter, for et nesten uvirkelig håp. Håpet puster i det samme brystet der døden har bitt seg fast. Håpet er spiritus, ånd, som puster ut og inn, som en bønn om liv. Den eneste motgiften mot fortvilelsen har vært håpet. Håpet om at døden ikke får det siste ordet, og erfaringen av at det fins en slik kraft som er sterkere enn døden, en kraft som slett ikke er langt borte, den bor i kroppen, selv om den er skjult. Et mysterium.
Og vi som sitter like ved siden av og lytter, forstår at dette gjelder ikke bare henne. Det gjelder også oss. Vi er innhentet av den samme døden. Den bor i brystet, i kroppen, i livet som før eller siden skal forfalle og gå til grunne. Men ennå er det liv. Ennå er det tid. Til å lytte, til å puste, til å finne seg selv.
Marius Timmann Mjaaland er filosof og teolog.
