Tekst: Endre Ugelstad Aas | Foto: Charles Baudelaire fotografert av Étienne Carjat i 1863.
«Livet er som et sykehus hvor hver eneste pasient er besatt av trangen til å skifte seng. Den ene vil gjerne lide foran ovnen, en annen tror han vil blir friskere fremme ved vinduet. Jeg tror at jeg alltid ville få det godt der hvor jeg ikke er, og dette spørsmålet om å flytte diskuterer jeg ustanselig med min sjel.» (Charles Baudelaire, «Anywhere Out of the World»)
For pasienten finnes det bare to veier ut av et sykehus: Helbredelsen eller døden. Sykehuset er følgelig et sted hvor man aldri kan slå seg til ro; man er alltid en gjest, alltid på gjennomreise. I Charles Baudelaires prosadikt «Anywhere Out of the World» blir sykehuset sågar et bilde på tilværelsen. Dikteren skriver seg inn i en kunstnerisk tradisjon som streber mot å finne en metafor som kan tegne et bilde av menneskelivet i all sin helhet og fylde og beskriver en samtale mellom en dikter og hans sjel. Dikter-jeget er rammet av en indre uro, og i jakten på helbredelse og forsoning tar han med seg sin sjel på en imaginær reise mot stadig mer ekstreme destinasjoner; en reise som ender på Nordpolen, hvor sjelen endelig utbryter at ingen på jorden kan tilby den forsoningen han søker.
To aspekter ved diktet er umiddelbart påfallende. For det første dreier det seg om en indre dialog mellom jeg-et og hans sjel. Sjelen trer følgelig frem som et eget subjekt med en grad av dypere erkjennelse som jeg-et rådfører seg med, og reisen er i så måte imaginær. For det andre leter jeg-et etter en utvei fra sykehuset, og dermed reises spørsmålet om søknen i dypeste forstand er en vei ut av denne verdenen (døden) eller en form for helbredelse (livet)? Til slutt må vi også stille spørsmålet om hvorfor Baudelaire bruker denne metaforen i første omgang. Kan sykehusmetaforen betraktes som et bilde på den moderne fremmedfølelsen vi gjerne anser Baudelaire for å være den første til å beskrive? Kan det moderne menneskets fortvilelse og fremmedgjøring sammenlignes med den rastløse fortvilelsen vi finner hos en sykehuspasient?
Fortvilelsen
«Anywhere Out of the World» var trolig et av Baudelaires senere arbeider, og kom ut i samlingen Spleen de Paris (1869). Baudelaires siste leveår var alt annet enn harmoniske: Sykdom og økonomiske problemer sendte dikteren ned i en avgrunn han beskriver i sine Dagbøker: «Både åndelig og fysisk har jeg alltid hatt en fornemmelse av avgrunn. Ikke bare søvnens avgrunn, men også handlingens, drømmens, erindringens, begjærets, sorgens, angerens, skjønnhetens […] avgrunn».[1]
Følelsen av total fortvilelse og apati er noe vi gjenfinner i «Anywhere…». Svært interessant er det også at den engelske tittelen er hentet fra Thomas Hoods dikt «The Bridge of Sighs» (1844), som handler om en ung, hjemløs jente som begår selvmord. Særlig hjemløshetsmotivet er viktig: «Where was her home?» spør dikteren, og konkluderer: «Home she had none». Videre spiller dødsdriften en sentral rolle hos Hood:
«the black flowing river
mad from life´s history
glad to death´s mistery
swifted to be hurl´d
anywhere, any where out of the world»[2].
Det er altså rom for å hevde at Baudelaire både henter motiver fra den romantiske poesien og blant personlige erfaringer for å sette ord på den fortvilelsen som kommer til uttrykk i diktet.
Sykehuset og reisen
Diktet innledes altså med påstanden om at livet er som et sykehus, som nevnt et sted hvor man utelukkende er på gjennomreise. Her bør det nevnes at det franske ordet «Hôpital», med røtter i det latinske hospitalis, ved siden av å bety «gjeste»-(hus) kan avledes av hostis: «fremmed, fiende» (Caprona 2013: 1384). Etymologisk kan vi altså spore en dobbeltbetydning i form av gjestfrihet og fiendtlighet. Dette elementet forsvinner i en oversettelse av Tore Stubberud.
Videre er det et sted hvor pasienten er bundet i en gitt tidsperiode. Bevegelsesfriheten er dermed begrenset, og bundetheten beskrives som en indre uro, man «er besatt av trangen til å skifte seng». Selv om ovnens varme kan tilby en kort tilstand av fysisk velbehag, og vinduet et håpefullt glimt av verden utenfor, er pasienten likevel bundet til sengen. Mulighetene for befrielse beror kun på illusjoner, som pasient ligger ens eneste mulighet for helbredelse i overskridelsen av sykdommen eller døden. Hvor ligger så dikterens vei ut av sykesengen? Finnes det en utvei?
«Jeg tror at jeg alltid vil få det godt der hvor jeg ikke er» utrykker jeg-et. Setningen lyder umiddelbart paradoksal. Kan man ikke ha det godt der hvor man er, kan man ikke ha det godt noen steder. Betyr dette at dikteren allerede ser for seg døden som en eneste utvei? La oss kaste et blikk på den reisen dikteren tar med sin sjel på. Han legger frem seks reisemål, men sjelen responderer ikke på noen av forslagene. De tre første er tilgjengelige destinasjoner som kan virke helbredende.
Første stopp er Lisboa, hvor den forfrosne sjelen som våkner til liv igjen som en firfisle er et tydelig bilde på den fysiologiske helbredelsen, mens marmorbygningene og mangelen på vegetasjon viser til en moderne skjønnhet, og derav et indre velbehag. Når sjelen ikke svarer, foreslår dikteren å reise til Holland, dette «lykksalige» land sjelen kjenner igjen fra maleriene. Miljøet appeller her til dikterens kunstneriske bevissthet, men heller ikke dette er tilstrekkelig for å slå seg ned.
Det tredje forslaget er den nederlandske kolonien Batavia i øst-indierne på den andre siden av jordkloden. I datidens målestokk beveger vi oss altså mot et av jordens ytterpunkter, hvor «Europas ånd» møter «den tropiske skjønnhet»[4]. Det trygge og hjemmekjære kombineres altså med det eksotiske og fremmede uten at sjelen lar seg overbevise. De tre første destinasjonene kan alle symbolisere liv, varme og skjønnhet, hvis dobbeltkarakter i form av det kjente og ukjente – som vi husker fra ordet «Hôpital» – skal virke forlokkende på sjelen.
Mot det ekstreme
Etter å ha blitt møtt med taushet tre ganger, stiller dikteren spørsmålet om sjelen er død. Dette markerer et vendepunkt i diktet – vi beveger oss bort fra helbredelsen og mot en oppløsning fra den konkrete virkeligheten. Mer presist retter bevegelsen seg mot døden, og helbredelsen synes utenfor rekkevidde: «Kanskje er du blitt så forsoffen at du bare kan gledes over det som er ondt i deg selv? Om det forholder seg slik burde vi flykte til et land som ligner Døden» [5].
Vi beveger oss nå til Tornéo, innerst i Østersjøen; mot Baltikums yttergrenser. Destinasjonene er ikke lenger varme og forlokkende, men kalde, mørke og avsidesliggende. Ei heller får noen av disse stedene noen ytterlige beskrivelse, de er bare korte mellomstasjoner på veien mot det mest ekstreme av alle steder på jorden: Nordpolen. Her er vi så langt nord at solen så vidt glimter med sitt lys, og alt liv er fraværende.
Den poetiske bildebruken fortettes nå. Ved å invitere sjelen til å «bade i mørke” foreligger muligheten til å gjemme seg bort, flykte fra virkeligheten. Samtidig er det et element av skjønnhet på dette gudsforlatte stedet, i form av nordlyset som «sender rosenrøde lysbuketter – liksom gjenskinn fra et fyrverkeri i Helvete!»[6].
At lysbukettene er rosenrøde er neppe tilfeldig; rosen er et klassisk symbol på skjønnhet, lidenskap og kjærlighet – og kan dermed antyde et siste håp i en motløshetens stund. Naturskildringen vekker også assosiasjoner til den romantiske forestillingen om det sublime, her forstått som skjønnheten i det grensesprengende og ekstreme vi finner i naturkreftene. Likevel kan ikke kunsten – det vakre – bidra til helbredelse, og flukten ut av denne verden blir eneste utvei: «Endelig blusser sjelen opp og i sin vishet roper den til meg; Hvorsomhelst! Hvorsomhelst! Bare det er ute av denne verden!»[7].
Slik lyder altså siste verselinje. Det interessante i så henseende er at dette er første og eneste gang sjelen faktisk svarer jeget. Til nå har den bare forholdt seg taus og latt seg rive med på jeg-ets imaginære eventyrferd. Hvordan skal vi så forstå sjelens endelige svar til jeget?
Øyeblikket og overskridelsen
Kanskje Baudelaires forestillinger om øyeblikket og overskridelsen av den konkrete virkelighet kan hjelpe oss et stykke på veien. I Kunsten og det Moderne liv operer han med to nivåer av skjønnhet: «èn evig, og én flyktig, forbigående og dynamisk», hvor den sistnevnte kan omtales som «moderniteten» [8]. Moderniteten beskrives her som «det kortvarige, det flyktige, det tilfeldige»[9], og dikterens viktigste anliggende blir følgelig å fange skjønnheten i øyeblikket, i nåtiden. Det er her man henter sin originalitet og evne til nyskapning [10]. «Anywhere out of this world» er derimot ingen øyeblikkbeskrivelse. Uroen og lengselen dikteren beskriver har ingen forankring i en konkret erfaring fra virkeligheten. Det synes ikke å være en umiddelbar følelse, situasjon eller menneskelig relasjon han beskriver.
Vi beveger oss snarere på et høyere abstraksjonsnivå: en samtale mellom dikteren og hans sjel, hvor det flyktige kan vise til dikterens indre uro. Dette kommer frem i bevegelsen fra de varme og skjønne reiseforslagene til de kalde og mørke yttergrense. Sjelen klarer aldri å slå seg til ro, den beveger seg stadig mot det mer ekstreme og usannsynlige. Men her er ingen overskridelse av den konkrete virkeligheten, verken i rusen, skjønnheten eller kunsten. Selv om jeg-et søker tilfredstillelse i sjelen ved å vise til det skjønne og vakre ved flere anledninger; «et landskap av lys og mineraler», «den tropiske skjønnhet» og nordlyset, stopper det aldri opp ved forsoningen i bildene, og uttrykker dermed i det endelige et skrikende ønske om å forlate denne verden.
At kunsten innehar, eller kan tilby en høyere form for erkjennelse i en verden som fremstår stadig mer fremmed og uhåndgripelig er et gjennomgående trekk ved modernismen som stilretning. Fortvilelsen i møtet med det moderne storbylivet, med byråkratiet og en økende institusjonalisering, kan på mange måter minne om den tilstanden av rastløshet og indre uro en sykehuspasient sitter inne med. Sykehusmotivet blir slik sett et utrykk for denne «stemningen» som var så dominerende på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet med forfattere som Kafka, Joyce, Woolf og T. S. Eliot i spissen. Den febersyke pasienten kan fantasere så mye han vil om en hypotetisk drømmekur, men den moderne verdens kalde virkelighet tilsier at den eneste kimen til helbredelse er å finne innenfor sykestuas fire vegger. Baudelaire forblir derimot en forløper for modernismen; at jeget velger å følge ungjenta i Hoods dikt inn i døden kan ikke tolkes som noe annet enn at franskmannen fortsatt står med et ben dypt plantet i romantikken, samtidig som dialogen med sjelen, den indre uroen og følelsen av å ikke høre hjemme på denne kloden peker frem mot en ny vending i kunsten.
Endre Ugelstad Aas (født 1994) er student ved masterprogrammet Europeisk Kultur, nettredaktør i Radio Nova og redaksjonsmedlem i Molo Idéhistorisk studenttidsskrift.
Litteraturliste:
Bale Kjersti. Estetikk. En innføring. Oslo: Pax, 2009. pp. 120–142.
Baudelaire, Charles. ”Anywhere out of this world”. Gjendiktet av Tore Stubberud. Gjengitt i Dikt fra antikken til vår tid: Vestens lyrikk gjennom 2700 år. Jon Haarberg og Hans H. Skei. Red. Oslo: Gyldendal, 2002. [1994. 1. Utg].
Baudelaire, Charles. ”Til Arséne Houssaye” i Prosadikt. Gjendiktet av Tore Stubberud. Oslo: Dreyer, 1981. pp.14-16.
Baudelaire, Charles. Kunsten og det moderne liv. Oversatt av Atle Kittang. Utdrag gjengitt i Klassisk litteraturteori: en antologi. Eiliv Eide m. Fl. Red. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. pp. 236–240.
Caprona, Yann De. Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Oslo: Kagge, 2013. pp. 1367–1417.
Hood, Thomas. ”The Bridge of Sighs” (1844) gjengitt i The Oxford Book of English Verse: 1250–1900. Chosen & Edited by A. T. Quiller-Couch. Oxford At the Clarendon Press, 1906. pp. 758–762.
Janss, Christian og Christian Refsum. Lyrikkens liv: innføring i diktlesning. Oslo: Universitetsforlaget 2013. 2. Opplag [2003. 1.utg.]. pp. 11–39 og 221–236.
Stubberud, Tore. ”Forord” i Charles Buadelaire. Prosadikt. Oslo: Dreyer, 1981. pp. 7-14.
1 Baudelaire 1981: 9
2 Hood 1906: 759-761
3 Caprona 2013: 1384
4 Baudelaire 2002: 203
5 Ibid.
6 Ibid.
7 Ibid.
8 Bale 2009: 124
9 Baudelaire 2007: 239
10 Bale 2009: 125
