Tekst: Kenneth Haug | Illustrasjon: Øistein Bergli
På tross av dette, er det New Zealand som har bygd det som kommer tettest på en nordisk velferdsstat utenfor Norden. Så ble de det første forsøket på en post-velferdsstat. Nå snuser de igjen på en ny kursendring.
New Zealand ligger isolert til, og det er kanskje ikke så overraskende at det var blant de siste områdene på jorda som mennesker oppdaget. Maoriene fant ikke fram til øyene før på 1200-tallet, og da den europeiske bosetningen begynte for alvor på 1840-tallet, var fortsatt mesteparten av Sørøya folketom. New Zealand har godt jordbruksland, og ikke minst beiteland, så bosetningen gikk fort. På det meste bodde det over 70 millioner sauer i New Zealand, som ellers har omkring samme befolkning som Norge.
Det egalitære kjøttet
Den enorme mengden kjøtt nybyggerne derfor plutselig kunne produsere, var en av mange ting som raskt gjorde kolonien forlokkende for den britiske arbeiderklassen. Her kunne mennesker fra alle sosiale lag spise kjøtt daglig, noe som var utenkelig for en arbeider i England. På den andre siden av jorda kunne man også skape et samfunn uten den dypt inngrodde klassestrukturen på de britiske øyer. Dermed ble kjøttet stående som et symbol på den egalitære ånden som preget New Zealand gjennom store deler av sin historie. Øya var også ganske progressiv fra tidlig av. Man valgte en jødisk regjeringssjef i 1873 – som det første landet i den europeiske kultursfæren.
Denne «nordiske» velferdsstaten begynte man for alvor å bygge opp under depresjonen på 1930-tallet, men det var to viktige reformer som kom på plass på 1890-tallet, lenge før de ble aktuelle i Norden: stemmerett for kvinner, og retten til kollektive lønnsforhandlinger. Fra 1935 regjerte Arbeiderpartiet, og i løpet av deres 14-årige regjeringsperiode ble det innført sykepenger, gratis helsevesen, åtte timers arbeidsdag, minstelønn, enkepensjon, og et stort statlig boligbyggingsprogram. I New Zealand er statlige og kommunale boliger en- og tomannsboliger, og da man gjorde det mulig å selge dem på det private markedet på 1980-tallet, ble de svært populære, fordi de er bygd av solide materialer.
Da de borgerlige i Nasjonalpartiet kom tilbake til makten i 1949, gjorde de få endringer. Proteksjonisme, en sterk, paternalistisk velferdsstat med liten sosial ulikhet, og en nesten hyperaktiv jantelov var grunnsteinene i samfunnet i New Zealand fram til 1984. I deler av perioden hadde man også verdens høyeste levestandard, men alt annet enn en alminnelig middelklasselivsstil med to-tre barn, bil i oppkjørselen, og strikte britiske matvaner, ble sett på med den dypeste mistenksomhet. Det er dette australiere og newzealandere kaller «The Cultural Cringe» – en slags nærmest manisk tro på at utlendinger ser på landets kultur som primitiv og kolonial, som manifesterer seg i et forsøk på å skape en idealisert versjon av moderlandet Storbritannia.
Økonomisk smell og rugbyopprør
Økonomien baserte seg også på eksport til moderlandet Storbritannia – hovedsakelig av ull og melkeprodukter. Dermed gikk New Zealand på en dobbel smell i 1973. De fleste vestlige land fikk merke oljekrisen. Men da britene ble med i EU samme år, ble deres marked lukket for New Zealand. Landet havnet i en krisesituasjon, men nektet å innse det. Istedenfor forsøkte man å industrialisere i en fart, og lånte store mengder penger for å kunne opprettholde den lukkede velferdsstaten. Noen forandringer og ettergivelser ble det – butikkene fikk lov til å være åpne på lørdager (!) i 1980, til store protester fra fagforeningene.
Robert Muldoon, som ble statsminister for Nasjonalpartiet i 1975, hadde som ambisjon at han skulle «ikke skulle forlate landet i verre tilstand enn da han kom» – allerede nå var kanskje følelsen av nederlag i ferd med å bre seg. Muldoon ville være «mannen i gatas» statsminister, og var populær blant sitt partis kjernevelgere på landsbygda, men enset ikke at samfunnet rundt ham forandret seg. I 1981 prøvde han å vinne velgere ved å la det sørafrikanske rugbylandslaget, som var bannlyst de fleste steder i verden grunnet apartheid, reise på turné i landet. Resultatet ble noe i nærheten av en borgerkrig. Venstrevridde unge, samt maoriene, som hadde forholdt seg tause og holdt en slags etnisk fred i over 100 år, gjorde opprør. Vennskap ble brutt, familier splittet, og opprørspolitiet var i gatene døgnet rundt i nesten en måned. Muldoon vant valget – så vidt.
Tre år senere var det over. Muldoons posisjon i partiet var svekket, og han visste ikke lenger om han hadde parlamentsgruppa i ryggen. Etter solide doser påfyll fra sin yndlingsrådgiver Glenfiddich, snublet han ut til pressen en kveld i juni 1984 og utskrev nyvalg. Arbeiderpartiet, under sin nye, unge, karismatiske leder David Lange, tok en storseier. Få hadde en anelse om at New Zealand skulle forandre seg – for alltid.
Langes regjering fant ut i siste liten at landets valuta var i ferd med å kollapse – streng regulering hadde ført til at den var kraftig overpriset, og det ga finansminister Roger Douglas – nyliberaler av rang – muligheten til å ta initiativet i innenrikspolitikken. Dokumentaren Revolution New Zealand (1996) forklarer i detalj hva slags absurde reguleringer Douglas prøvde å få bukt med: For eksempel måtte man ha tillatelse fra jernbaneselskapet for å frakte gods mellom byer med lastebil. Det fantes et eget råd som bestemte i detalj hvilke forbruksvarer landet skulle importere hvert år. Ville man abonnere på et utenlandsk tidsskrift, trengte man tillatelse direkte fra nasjonalbanken. Og nå var altså hele systemet i ferd med å falle sammen.
Liberalisering
Douglas grep initiativet. Valutaen ble devaluert og fikk flyte fritt på verdensmarkedet, subsidier til landbruk og industri forsvant nesten over natta, reguleringene ble avskaffet, og alt dette skjedde raskere enn i resten av den vestlige verdens nyliberale revolusjon. Landet hadde også mest å reformere. Revolusjonen fikk en liten brems da Douglas fikk fyken som finansminister i 1988. Lange hadde forstått at Arbeiderpartiet var i ferd med å miste kontakten med sin egen kjerne, men det reddet dem ikke fra et enormt valgnederlag i 1990. Revolusjonen fortsatte nå under Nasjonalpartiet, og gikk løs på områder Arbeiderpartiet ikke hadde turt å røre ennå. Sosiale ytelser, utdanning og helsevesenet ble kuttet og delprivatisert.
Nasjonalpartiet overlevde valget i 1993 med knapp margin, og det var på et par underforståtte betingelser: Reformene ble stoppet opp, og valgsystemet ble forandret. Man skulle ikke lenger holde seg til det tradisjonelle britiske flertallssystemet, men heller innføre et system som åpnet for flere partier. New Zealands revolusjon var over – men samfunnet var forandret for alltid. Fra å være en av verdens mest gjennomregulerte velferdsstater, fikk landet en av de mest åpne økonomiene på kloden og den første post-velferdsstaten. Regjeringene siden 1990-tallet har gjort mindre justeringer, men New Zealand har fortsatt en av verdens høyeste levestandarder – og kanskje den største økonomiske ulikheten i den vestlige verden utenfor USA. Landbruket er gjennomliberalisert, mange bønder måtte finne seg et annet yrke – men bøndene som er igjen, mener å ha det bedre, og står fortsatt for landets viktigste eksportprodukter.
Særegen atompolitikk
Det gjensto én ingrediens for å gjøre New Zealand til en helt unik stat, og den sto David Lange for i sin periode som statsminister. Siden andre verdenskrig hadde landets utenrikspolitikk basert seg på ANZUS-alliansen med Australia og USA. Lange satte en støkk i amerikanerne og Ronald Reagan ved å erklære at skip som var bygd for å frakte atomvåpen ikke skulle kunne anløpe i newzealandske havner. Dette betydde i praksis nesten hele den amerikanske marinen. USA sendte utenriksministeren halve verden rundt for å prate fornuft inn i oppkomlingene fra Oseania. David Lange ble også invitert til Oxford Union for å debattere med amerikanske evangeliske kristne om temaet.
Til stor fortvilelse for resten av regjeringen valgte han å ta turen – og vant debatten knusende overlegent. Til gjengjeld ble New Zealand offer for et av de groveste tilfellene av statsterrorisme i verdenshistorien, da Greenpeace-skipet Rainbow Warrior ble bombet av franske etterretningsagenter i 1985. Skipet lå til kai i Auckland, og skulle ut for å protestere mot franske prøvesprengninger lenger nord. Om noe, overbeviste dette newzealanderne om at de fulgte rett kurs. I dag er New Zealand gode venner med USA og Australia igjen, men atompolitikken står: Ingen skip eller fly som evner å bære eller avfyre atomvåpen får bruke New Zealand som mellomstopp.
I skrivende stund pågår det en komplisert regjeringsdannelse på New Zealand, som det gjør her. Landets høyrepopulister, NZ First, ligger på vippen og tar imot frierier fra både Nasjonalpartiet og Arbeiderpartiet. Men ellers er fortsatt Norges geografiske motpol nettopp det det har vært siden andre verdenskrig: et slags speilbilde av Norge som tar ting litt lenger. Begge land har fem millioner innbyggere strødd utover et fjellrikt landskap. Begge fører en radikal utenrikspolitikk – Norge nekter innstendig å slutte seg til EU, New Zealand nekter å slutte seg til atomkappløpet. Fram til 1980-tallet var både Norge og New Zealand gjennomregulerte velferdsstater, men New Zealand tok det noen skritt lenger. Nå har pendelen snudd andre veien. Vil nordmannen vite hvordan Norge kommer til å se ut om 20 år, kanskje han kan se i speilet og ta en titt på utviklingen i New Zealand. Og vil kiwien vite hvordan hans eget hjemland vil se ut, vel, kanskje han kan rette blikket mot dette merkelige landet langt der oppe mot nord, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord.
Kenneth Haug (f. 1994) er journalist i Vårt Land og later som han studerer portugisisk på UiO.
