Tekst: Louisa Boulaziz | Foto: John Salvino
I forrige utgave av Argument skrev jeg om hvordan teknologi og frihandel påvirker arbeidsmarkedet. Spesielt i USA er frihandel grunnen til at en rekke sektorer flyttes til andre land og legger igjen en høy arbeidsledighetsprosent. Teknologien påvirker videre arbeidsmarkedet: kun servicemedarbeidere og høyt utdannete får plass. Jobbene som tilhørte middelklassen, og som gav en middels god inntekt, er spist opp av automatisering. Dette har ført til at sysselsetting skjer enten i lavinntektsyrker eller i høyinntektsyrker, mens mellominntektsjobbene er blitt maskinerte.
Inntektslikhet er lurt
I The Populist Explosion skriver John B. Judis at mistet USA 2,4 millioner arbeidsplasser fra 1999 til 2011. Videre henviser han til en rapport fra Det amerikanske handelsdepartementet som sier at multinasjonale amerikanske firmaer kuttet i amerikansk arbeidskraft med 2,9 millioner i løpet av 2000-tallet. På samme tid skapte de 2,4 millioner arbeidsplasser i utlandet.
De jobbene som er på bunnen av inntektsfordelingen er jobber som ennå ikke er blitt spist opp av teknologi: Det er jobber som trenger mennesker, som for eksempel bartendere, baristaer, sikkerhetsvakter, gartnere, osv. Ettersom samfunnet nå består av to klasser, og siden vi trenger begge «gruppene», er det på tide å øke minstelønnen, slik at de som jobber med service kan få utbytte av sine egne tjenester. Det vil si å ha råd til å leve et verdig liv, og kunne benytte seg av de tjenestene de selv tilbyr på lik linje med de som har høy inntekt.
Videre er et samfunn med mindre inntektsulikhet, med mer likhet blant befolkningen, ofte mer demokratisk, har større tillit blant befolkningen og mellom individer på generell basis. Dessuten blir land med mindre inntektsulikhet oppfattet som bedre å bo i, noe som er et viktig argument å ta hensyn til når man argumenterer for høyere lønn. Men dersom man skal øke minstelønnen, hvor kommer pengene fra? Hvem får mindre når andre får mer?
Høyere lønn, mindre pizza
Før 1999 var Storbritannia ett av få medlemmer av OECD som ikke hadde en nasjonal minstelønn. Dermed ble den innført, og hovedårsaken var at det skulle forhindre at mennesker som arbeider skal oppleve fattigdom. Den generelle oppfatningen av det som skjer når man øker minstelønnen er at arbeidsledigheten går opp, for pengene må jo komme fra et sted. Når arbeidsgivere blir bedt om å betale mer til arbeiderne, må de kutte ned på antall ansatte, er tankerekken.
Flere økonomer har prøvd å fange opp det som skjer i markedet når minstelønnen økes, for hvem er det som egentlig betaler for inntektsøkningen? Kommer økningen av høyere produktivitet – slik at de som opplever lønnsøkning nå jobber bedre og raskere? Eller er det forbrukerne som betaler for det gjennom prisstigning, eller mindre pizza? (Ja, man pleide å si i England at «The New Minimum Wage is shrinking my pizza.») Eller er det bedriftseierne som simpelheten tar ut mindre i overskudd hvert år fordi mer av profitten går tilbake til arbeidstakerne?
En studie fra 2004 viser til at produktiviteten blant arbeiderne som nå fikk en høyere lønn økte, ettersom disse arbeiderne ble satset på. Arbeidere som nå fikk en høyere lønn grunnet minstelønnspolicyen hadde åtte prosentpoeng større sjanse for å bli sendt på jobbkurs sammenlignet med arbeidere som tjente rett over minstelønnen. Videre viser studiet at intensiteten av jobbkursene også økte i omfang – antall dager med kursing som de ansatte fikk gikk opp med ni prosentpoeng. Enkelt forklart ville altså arbeidsgiverne få mer ut av lønna de betalte arbeiderne sine, dermed sendte de arbeiderne sine på flere jobbkurs som varte enda lengre enn før, for å forsikre seg om at de virkelig fikk skvist ut alt av arbeiderne, ettersom de nå ble betalt mer. Resultatet ble at arbeiderne ble mer produktive.
Er alt blitt dyrere?
En annen måte å undersøke effekten av lønnsøkning er å se på om prisene er gått opp. I studien «Did the Minimum Wage Change Consumption Patterns?» (2007) undersøker Jonathan Wadsworth om prisen på forskjellige tjenester og produkter har gått opp etter at minstelønnen ble innført i Storbritannia. Han sammenligner altså økningen i pris før og etter minstelønnen ble innført i forskjellige sektorer som frisører og renhold. Han finner at prisene økte mer etter minstelønnen ble innført, enn før den var på plass. På en måte betyr det at folk ikke hadde mer å bruke likevel, ettersom alt ble dyrere. Videre viser Wadsworth at selv om prisen gikk opp, gikk ikke etterspørselen ned.
Dermed kan vi spørre om det er lavlønnede arbeidere som betaler for hverandres lønnsøkning? Arbeiderne som fikk minstelønn opplevde at deres tjenester og produktene de produserte gikk opp i pris. På individuell basis hadde nå hver arbeider bedre råd, men prisstigningen gjør at tallene blir enda mer komplekse og vanskelig å måle. Lønnsøkningen kan forstås som at flere nå hadde bedre råd, selv om prisene økte. Likevel er det vanskelig å måle nøyaktig om tallene går opp i opp, ettersom personlig økonomi vanskelig lar seg vanskelig måle i et samfunnsperspektiv. Dessuten er det opp til hver enkelt arbeidstaker å bruke lønna på det de vil.
Mindre overskudd
En annen økonomisk studie måler overskuddet til bedrifter som ansetter minstelønnsarbeidere og sammenligner det med bedrifter som ikke har minstelønnsarbeidere. Hensikten med dette er å kontrollere at det er den økte utbetalingen i lønn som er ansvarlig for mindre profitt, og ikke noe annet. Sammenligningsstudier hvor man kontrollerer for en rekke faktorer er mer robuste for å kunne forklare mest mulig av det vi prøver å måle. Studien til Draca med flere i «Minimum wages and firm profitability» (2006) viser at bedrifter med lavtlønnede arbeider tok ut mindre i profitt etter at minstelønnen ble innført i Storbritannia.
De konkluderer med at ”firms were making profits from paying low wages prior to the introduction of the minimum wage and that one of consequences of the introduction of the minimum wage to the UK labour market was to moderate these ’excess’ profits by channeling them back to the wages of the low wage worker.” Kanskje noe av det viktigste med minstelønnen er nettopp det: Det gjør veldig rike personer litt mindre rike, ettersom de må gi litt mer av rikdommen sin tilbake til dem som skaffer den til veie til å begynne med.
Mer lønn, mindre sysselsetting?
Slik er det ikke! Til å begynne med var veldig mange i Storbritannia skeptiske til hva minstelønnen ville gjøre med arbeidsmarkedet. Flere mente at det ville resultere i høyere arbeidsledighet. En av de mest interessante studiene på dette området viser nemlig det motsatte, at høyere lønn fører til økt sysselsetting. Riktignok er studien fra USA og ikke Storbritannia, men likevel er funnene verdt å trekke frem.
Card and Kruger (1992) gjorde en sammenlignende studie av to stater i USA: Den ene staten innførte minstelønn, mens den andre ikke gjorde det. Dermed har studien en kontrollgruppe (gruppen som ikke får høyere lønn) og en behandlingsgruppe (en gruppe som blir «behandlet» i form av høyere lønn). Økonomene målte forskjellen i begge statene ved å se på fast food-restauranter. New Jersey fikk en ny minstelønn i april 1992, mens nabostaten Pennsylvania ikke hadde noen endring i minstelønna. Det er også viktig å merke seg at disse statene er ganske like, og at kjedene som ble analysert var mer eller mindre de samme, og dermed blir resultatene til økonomene enda mer robuste.
Hovedfunnene i studiet viser at New Jersey opplevde en økning i sysselsetting etter at minstelønna gikk opp. Kanskje flere blir motivert til å jobbe dersom lønna de får er bedre enn å snylte på staten, eller gjør at de faktisk opplever en økning i levestandard?
Ikke nok! … og veien videre
De fleste vestlige land opererer med en form for minstelønn. Likevel er ikke dette godt nok når oppsamling av rikdom skjer på en urettferdig måte, på et lite knippe hender. I Storbritannia er det nemlig slik at én prosent av befolkingen eier 20 prosent av rikdommen, 10 prosent av befolkningen eier 50 prosent av rikdommen, og 50 prosent av befolkningen eier 90 prosent av rikdommen. Lignende tall finnes i flere vestlige land. Selvsagt får sosialdemokratiske land litt mer positive tall ettersom vi har en omfordelingsmekanisme som gagner befolkningen. Dette fører til et mer likt samfunn, som slår positivt ut på flere måter.
Likevel er det verdt å merke seg at endringene i arbeidsmarkedet, med teknologi og fri handel, gjør at samfunnet kanskje ikke bare trenger en høyere minstelønn, men også eventuelt borgerlønn. Flere mener at dersom man innfører en borgerlønn, vil ingen jobbe lenger, ettersom vi fjerner drivkraften og motivasjonen for å jobbe. I min neste artikkel i Argument, skriver jeg om hvorfor dette ikke er tilfelle. Følg med, og god lesning!
Anbefalt videre lesning:
- Arulampalan, Booth and Bryan (2004) ‘Training and the new minimum wage’, Economic Journal, 114, March, C87-C94.
- Card, D. and Krueger, A. (1994). Minimum wages and employment: a case study of the fast-food industry in New Jersey and Pennsylvania. American Economic Review, 84, 772-793.
- Draca, S. Machin and J. Van Reenen (2006) ‘Minimum wages and firm profitability’, Centre for Economic Performance Discussion Paper 715, February.
- Wadsworth (2007) Did the Minimum Wage Change Consumption Patterns? Report 56 to Low Pay Commission. Centre for Economic Performance Working Paper 1517, January.
Louisa Boulaziz er 22 år og studerer statsvitenskap ved Universitet i Oslo og King’s College London. Hun er norsk-algerisk og interesserer seg for internasjonal politikk og normative spørsmål, og elsker Michelle Houellebecq.
