Tekst: Maria Hammerstrøm | Illustrasjon: SpaceX
Etter et halvt år i rommet, omgitt av mørke, nærmer romskipet seg den røde planeten. Seks astronauter venter på å bli de første til å sette fotavtrykk i det røde marsstøvet under den rosa marshimmelen. Året er 2024. Astronautene skal ikke bare sette sine fotavtrykk på Mars – de skal bygge seg et hjem der.
Reisemål: Mars
Mars er den fjerde planeten i rekken fra Solen. Den er det neste – og eneste – naturlige reisemålet for oss etter Månen. Allerede på 1960-tallet begynte USA og Russland å utforske muligheten for å sende mennesker til Mars. Foreløpig har det bare skjedd på film.
I motsetning til de andre himmellegemene i solsystemet, er reisetiden til Mars akseptabel for mennesker, og miljøet der er noenlunde gjestmildt overfor oss. Men hvorfor tar vi oss egentlig bryet med å sende mennesker til en rød rustklump 200 millioner kilometer unna?
En truet art
En global katastrofe kan inntreffe. Klimaendringer, kjernefysisk krig eller et sammenstøt med en jordnær asteroide kan utrydde oss. Da vil det ikke lenger finnes mennesker i universet. All kunnskapen vi har tilegnet oss vil gå tapt. Historien vi har vært gjennom vil bli glemt. Bygningene vi har reist vil bli utjevnet. Det vil ikke være noen spor av oss igjen. Vi kunne like godt aldri ha eksistert. For å unngå å møte samme skjebne som dinosaurene, må vi bli en såkalt interplanetarisk art og bosette oss på flere planeter.
I møtet med Mars er det uunngåelig at tankene vender tilbake til jordkloden. Skulle det skje noe katastrofalt med Jorden, vil de seks astronautene være de eneste som overlever. De er backup-menneskene.
En bedre jordklode
Reisen til Mars har krevd årevis med planlegging og ressurser. Ny teknologi og nye metoder er blitt utviklet for å få det til. Planen om å kolonisere Mars har pushet oss til våre grenser fordi vi har møtt utfordringer vi aldri før har møtt.
Gjennom romfartshistorien har vi gang på gang sett at romteknologi har forbedret livet på Jorda – såkalte «spin-offs» – gjennom nyvinninger innen robotikk, helse, transport, sikkerhet og informasjonsteknologi, industriproduksjon, energi og miljø, og vanlige forbruksartikler. Romteknologi gjennomsyrer samfunnet vårt. Det å realisere en bemannet ferd til Mars innebærer innovasjon som vi ikke kan å forestille oss den fremtidige nytteverdien av.
Et utfordrende mål
Siden 1965 har flere titalls romfartøy besøkt Mars. Mars er den mest utforskede planeten i solsystemet etter Jorden, men den har vært et utfordrende mål. Vi har mistet romfartøy underveis, bommet på planeten og krasjlandet. Men vi blir stadig flinkere.
Den store avstanden til Mars byr på utfordringer for bemannet romferd. Når et romskip befinner seg ved Mars, vil det være for langt unna til at astronautene kan hentes tilbake eller få tilsendt livsnødvendige reservedeler dersom det skulle oppstå problemer. Det vil dessuten ta lang tid å sende et signal til Jorden – alt fra 4 til 24 minutter, avhengig av avstanden mellom Jorden og Mars – og like lang tid å motta et svar. Dersom astronautene får et tidssensitivt problem, kan de ikke ringe Jorden og be om råd. De er så godt som alene der ute.
Astronautene som er på vei til Mars, er innforstått med at ferden er risikabel. All romferd innebærer en vesentlig risiko. To år i forveien av astronautenes ankomst, har forsyninger og utstyr blitt plassert både i bane rundt Mars og ved landingsstedet. Det blir et sikkerhetsnett.
Strålingstrussel
Verdensrommet er fullt av kosmisk stråling. På Jorden skjermer det globale magnetfeltet oss. På reisen til Mars har ikke astronautene denne beskyttelsen, og heller ikke når de har ankommer Mars, siden Mars har ikke et magnetfelt. En rundtur til Mars utsetter astronautene for strålingsdoser som er hundre ganger høyere enn på Jorden. Denne strålingen øker sannsynligheten for kreft, kan skade DNA-et og hjernen, og svekke immunsystemet.
Forskere er i tillegg bekymret for at den langvarige vektløse ferden til Mars kan påvirke kroppens evne til å beskytte seg selv mot sykdommer. Kombinert med at bakterier blir mer smittsomme og mer antibiotikaresistente i vektløs tilstand, har man en potensielt farlig situasjon. Vektløshet påvirker også beintetthet, muskelmasse, blodsirkulasjon, syn og mer – alt til det verre.
En bosetning på Mars
Når de seks astronautene lander på Mars, skal de legge grunnsteinene for en permanent base på den røde planeten. Deretter er planen å sende flere romskip med last og mennesker slik at kolonien kan vokse til flere hundre tusener eller millioner av beboere.
En permanent bosetning på Mars er avhengig av «in situ-ressursutnyttelse» – å utnytte ressursene der man er. Et romskip kan ikke pakkes fullt med alt som noen gang kan tenkes å være nyttig på Mars. Det ville blitt for mye å ta med seg. Mars har heldigvis litt av hvert å by på. Vi kan produsere vann, drivstoff, solceller, metaller og byggematerialer fra materialene som allerede finnes der. Ved hjelp av små kolonier av bakterier og alger skal det være mulig å produsere oksygen lokalt, slik at en fremtidig bosetning kan produsere luft å puste i, fremfor å ta det med seg fra Jorden.
En jordlignende planet
Selv om vi tror at Mars skal ha lignet på Jorden i fortiden, ligner den ikke noe særlig nå lenger. Overflaten på Mars minner om et vidstrakt, dødt ørkenlandskap. Det siste steget i en kolonisering vil derfor være å terraforme planeten, som betyr ‘å gjøre jordlignende’. Dette innebære å gjøre om klimaet slik at Mars etter hvert får grønne skoger, blå hav, magnetfelt og en atmosfære vi kan puste i. Det høres fullstendig urealistisk ut å skulle gjøre om Mars til en jordlignende planet. Kanskje er det umulig. Men det hindrer oss ikke i å prøve.
Tre utfordringer
For å terraforme Mars, er det tre store, sammenkoblede utfordringer som må løses: Bygge opp et beskyttende magnetfelt og en atmosfære, samt øke temperaturen, slik at marspolene kan smelte og bli til hav. De to siste punktene kan vi oppnå ved å slippe ut drivhusgasser. Dette er jo noe vi allerede er skikkelig gode på! Men det finnes ingen industri på Mars, så foreløpig er den eneste løsningen å ta det med seg slike stoffer fra andre steder. Dette vil ikke være enkelt å gjennomføre.
Et kunstig magnetfelt kan muligens lages ved å plassere en sterk magnet i et bestemt punkt i bane rundt Mars. Dette skal lede solvindene vekk fra planeten, for å forhindre at solvinder blåser bort atmosfæren som skal forsøkes å bygges opp, samt beskytte kolonien mot farlig stråling.
Fremtidsutsiktene
Både offentlige romfartsbyråer og private aktører har luftet ambisjoner og planer om å sende mennesker til Mars. Amerikanske NASA har historisk sett vært mest aktive på Mars med rovere og romfartøy. Nå konsentrerer NASA seg om å trene seg opp og teste ut utstyr gjennom romferder til Månen, før de skal legge ut på en bemannet ferd til Mars en gang innen 2037. Andre romfartsnasjoner ser for seg tilsvarende eller senere tidspunkt. Det kommersielle romfartsselskapet SpaceX har derimot mer ambisiøse fremtidsplaner.
Drømmen om Mars
Året er 2024. Alt har gått etter planen for SpaceX som bringer de første menneskene til Mars. Astronautene ser den røde planeten tydelig nå. Disse astronautene skal ikke bare plante et flagg og reise tilbake til Jorden. Disse astronautene vil sannsynligvis aldri besøke Jorden igjen. Mars er deres nye hjem.
Det er like før det skjer nå. Romskipet Heart of Gold setter i gang landingsprosedyrene. Det er en stor dag for menneskeheten. Kanskje vil hele jordkloden stanse opp mens astronautene tar de første skrittene på Mars. Kanskje er dette noe menneskeheten kan samles om? Kanskje forstår vi bedre at vi er små i et stort univers, og at vi må klare oss best mulig sammen på Jorden? At vi kan få til fantastiske ting sammen og at fremtiden er full av muligheter?
Maria Hammerstrøm (f. 1987) ble nylig ferdig med en mastergrad i astrofysikk ved UiO. Hun blogger om verdensrommet på www.astromaria.no og syns vi alle trenger litt mer astronomi i hverdagen.
