Må fantasy være sjangerlitteratur?

Tekst: Helene Hansen | Foto: idreamlikecrazy

Det er ikke til å komme bort ifra at mange vil regne fantasy som en form for sjangerlitteratur. Mange vil dermed også først og fremst lese fantasy i sammenheng med litteratur i samme sjanger. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke begrensninger en slik kategorisering medfører. I lys av Hope Mirrlees’ fantasy-roman Lud-in-the-Mist vil jeg belyse hvordan sjangerlitteratur-begrepet sørger for en begrensende lesning som overser romanens modernistiske trekk og samtidig stille spørsmålet: Må fantasy være sjangerlitteratur?

«An unappreciated masterpiece»

Hope Mirrlees beskrives av Virginia Woolf som en eksentrisk og sær kvinne som på begynnelsen av 1900-tallet frekventerte Bloomsbury-gruppens samlinger. I dag er hun mest kjent for sine dikt, og særlig det modernistiske «Paris. A Poem» (1919), men hun skrev også et fåtall romaner. I 1926 publiserte hun sin første og eneste fantasy-roman. På tross av at romanen er gjenstand for gode kritikker, forsvinner den raskt fra offentlighetens sfære. Richard Wagenkneckt formulerer det slik i 1946: «Hope Mirrlees’ unappreciated masterpiece, Lud-in-the-Mist, apparently fell dead from the press in 1927». Ikke lenge etter førte en personlig tragedie til at også forfatteren trakk seg tilbake fra det offentlige livet og her slutter tilsynelatende fortellingen om Hope Mirrlees og hennes Lud-in-the-Mist.

Romanen og Mirrlees’ øvrige forfatterskap hadde et lite oppsving i popularitet på 1970-tallet som følge av at amerikanske Ballantine Books utgav en uautorisert versjon av romanen som en del av sin Adult Fantasy Series. Tross nyutgivelsen får romanen heller ikke denne gangen noen nevneverdig oppmerksomhet. Var det fordi romanen rett og slett ikke hadde høy nok litterær kvalitet? Etter min mening er det andre årsaker som ligger til grunn for denne neglisjeringen og de henger sammen med den generelle oppfatningen at fantasy er sjangerlitteratur. Slik jeg leser romanen er det ikke «bare» en fantasy-roman om Fairyland, magisk frukt, alver og husnisser, men også et stykke modernistisk litteratur, «an unappreciated masterpiece».

Det fantastiske og det hverdagslige

Sammenstillingen av det modernistiske og det overnaturlige virker ikke nødvendigvis selvsagt. Ser man derimot litt nærmere etter, er det mulig å avdekke flere møtepunkter mellom de to. Først og fremst er det klart at det hverdagslige er tilstedeværende i fantasy-litteraturen. Man kan vanskelig se for seg at det er mulig å dikte et fiktivt univers som ikke tar utgangspunkt i det virkelige. Noe mer oppsiktsvekkende er det da at dette møtepunktet også er å finne i den modernistiske litteraturen. Dette kan vi blant annet se hos kanoniserte modernister som Virginia Woolf og James Joyce, hvor hverdagsøyeblikket og det trivielle spektakulariseres i den grad at det nærmer seg det magiske og fantastiske. Denne forherligelsen av det trivielle finner sted når de hverdagslige hendelsene helt plutselig og uten forvarsel oppleves som sentrale og livsendrende. Tidvis kan disse plutselige hendelsene nærmest oppleves som en form for åpenbaring. Her møtes med andre ord den høylitterære, kanoniserte modernistiske litteraturen og den laverestående fantasy-litteraturen.

Et overnaturlig fenomen?

Hope Mirrlees’ roman befinner seg i nettopp dette spenningspunktet mellom det modernistiske og det fantastiske, det hverdagslige og det overnaturlige. Dette kommer i særlig stor grad til syne gjennom et av romanes mest sentrale og toneangivende fenomener: the Note. Romanens protagonist Nathaniel Chanticleer har siden barndommen blitt plaget av et stadig tilbakevendende opplevelse som manifesterer seg i form av en slags lyd. Første gang denne lyden opptrer i Nathaniels liv er det i tonene fra en gammel lutt. Denne hendelsen forandrer Nathaniels liv.

He was never again the same man. For years that note was the apex of his nightly dreams; (…) For instance, he might dream that his old nurse was baking an apple on the fire in her own cosy room, and as he watched it simmer and sizzle she would look at him with a strange smile, a smile such as he had never seen on her face in his waking hours, and say ‘But, of course, you know it isn’t really the apple. It’s the Note.

Ved første lesning kan fenomenet oppleves som noe overnaturlig, noe som ikke tilhører vår virkelighet. Det gis imidlertid aldri noen overnaturlig forklaring på hva the Note er og leseren kan dermed ikke være sikker på at fenomenet ikke er virkelig. Slik jeg forstår the Note samsvarer det med T. S. Elliots tanker om det objektivt korrelatet, som et litterært uttrykk for en subjektiv opplevelse. I essayet «Hamlet and his problems» fra 1920 skriver Elliot at den eneste måten en kan uttrykke følelser gjennom kunsten, er ved å finne et objektivt korrelat som vekker en umiddelbar følelse hos leseren: «In other words, a set of objects, a situation, a chain of events which shall be the formula of that particular emotion». Dette beskriver noe av grunnlaget for det modernistiske prosjektet, hvor forfattere ønsket å beskrive virkeligheten med utgangspunkt en subjektiv opplevelse av den.

Subjektiv virkelighetsoppfattelse

Etter at the Note først har blitt introdusert for leseren, bruker Mirrlees dette fenomenet som et topos hun stadig vender tilbake til. Dermed knytter hun det fiktive universet sammen og det blir nærmest umulig å skille det overnaturlige fra det virkelige. Dette gjøres ved at det hersker en tvil rundt hvorvidt hendelser kan sies å være overnaturlige eller om de kan forklares som en form for illusjon eller synsbedrag. Tvilen blir særlig tydelig når Nathaniels opplevelse av the Note sammenliknes med lengselen mot Fairyland, det mytiske landet hvor både alver og enhjørninger finnes. Lengselen mot Fairyland er tilsynelatende noe som ligger latent i alle mennesker og som vekkes til live når man spiser en form for forhekset frukt. I begynnelsen av romanen kan det virke som om Nathaniels sønn, Ranulph, har spist av denne frukten og blitt forhekset. Når Ranulph betror seg til faren og forteller om sitt turbulente og vanskelige følelsesliv, kan ikke Nathaniel annet enn å relatere sønnens opplevelser til sine egne.

He [Nathaniel] had no need now to ask his son for explanations. He knew so well both that sense of emptiness, that drawing in of the senses (like the antennæ of some creature when danger is no longer imminent, but there), so that the physical world vanishes, while you yourself at once swell out to fill its place, and at the same time shrink to a millionth part of your former bulk, turning into a mere organ of suffering without thought and without emotion […]

Gjennom sammenstillingen av Ranulph og Nathaniels opplevelser utelukkes muligheten for at the Note og lengselen mot Fairyland er overnaturlig ettersom det viser seg at Nathaniel verken har spist forhekset frukt eller tilbragt tid i Fairyland. «The sense of emptiness, that drawing in of the senses» er ikke et resultat av å ha blitt forhekset, det er en allmennmenneskelig tilstand og fungerer i romanen som et forsøk på å skape et objektiv korrelat som kan vekke umiddelbare følelser hos leseren. Kanskje er det forestillingen om å ha blitt forhekset som tillater Ranulph å kjenne på disse tross alt menneskelige følelsene? Svaret gis aldri og det forblir opp til leseren å vurdere om hendelsene som skildres har hendt eller ikke.

Ved en slik lesning av Lud-in-the-Mist kan leseren løfte blikket og trekke romanen ut av fantasy og sjangerlitteraturens kontekst. Dette gjør det mulig å se den i sammenheng med andre forfatterskap, verker og litterære tendenser, inkludert de som gjerne regnes for å være både intellektuelle og høykulturelle. Løsrivelsen fra sjangerlitteratur-begrepet åpner for at leseren kan legge merke til andre litterære kvaliteter ved teksten, kvaliteter som gjerne blir oversett dersom man er bundet til sjangerlitteraturens konvensjoner. Jeg vil argumentere for at Mirrlees’ roman viser hvordan fantasy ikke må være sjangerlitteratur. På tross av at fantasy i mange tilfeller følger normer og konvensjoner man kan kalle for «typiske» for sjangeren, kan man ikke utelukke muligheten for at teksten også inneholder andre og kanskje uventede elementer. Ved å tre sjangerlitteratur-begrepet ned over en fantasy-romanen risikerer man at mesterverk går tapt eller oversees, hvilket jeg tror de fleste vil være enige om at bør unngås.

Litteraturliste

• Mirrlees, Hope. 1977. Lud-in-the-Mist [1970]. Ballantine Books. New York
• Wagenknecht, Edward. 1946. «The Little Prince Rides the White Deer: Fantasy and
• Symbolism in Recent Literature» i College English. Årgang 7, nr. 8. National Council
• of Teachers of English, s. 431–437
• Eliot, T. S. 1948. «Hamlet and his Problems» i The Sacred Woods. Essays on
• Poetry and Criticism [1920]. Methuen & Co. London, s. 95–103
• Beja, Morris. 1971. Epiphany in the Modern Novel. Peter Own Limited. London
• James, Edward. 2012. «Tolkien, Lewis and the explosion of genre fantasy» i The Cambridge
• Companion to Fantasy Literature. Red. Edward James og Farah Mendlesohn.
• Cambridge University Press, s. 62–78

Hva er sjangerlitteratur?

• Generelt brukes begrepet sjangerlitteratur om litteratur som forholder seg til og følger de normer og konvensjoner som tilhører en gitt sjanger.
• Når fantasy omtales som sjangerlitteratur refereres det til hvordan den moderne fantasy-litteraturen, slik den etableres av Tolkien med hans The Lord of the Rings, inneholder visse «typiske» trekk og fenomener som for eksempel the Dark Lord, Quest og Tolkiens egne Eucastrophe.
• Populært kan man si at sjangerlitteratur-begrepet ofte brukes om det man anser som mindre intellektuell litteratur som hovedsakelig verdsettes for sin store underholdningsverdi.

Helene Hansen (f. 1992) har master i allmenn litteraturvitenskap og studerer årsenhet i nordisk ved UiO.