Den universelle Baldwin

07/05/2018

Tekst: Regine Lundevall Bergersen | Foto: Filmweb

De siste årene har det vært en økt interesse for den amerikanske forfatteren James Baldwins forfatterskap. Stadig nye generasjoner oppdager hans talent, et talent som ifølge forfatter Jesmyn Ward kan gi trøst, forståelse og kanskje også en følelse av håp i en tid der meningsløse politiskytinger av forsvarsløse unge svarte stadig forekommer, uten at det skjer større endringer. Wards bok om dette temaet, titulert The Fire This Time, ble utgitt i 2016, og er inspirert av Baldwins nå ikoniske essaysamling The Fire Next Time fra 1962. Ta-Nehisi Coates, forfatter av Between the World and Me, også inspirert av Baldwin, ble av Toni Morrison kalt «en James Baldwin for vår tid». Baldwins betydning for USAs svarte befolkning ble så enda tydeligere sementert gjennom Raoul Pecks Oscar-nominerte dokumentar I Am Not Your Negro, også utgitt i 2016.

Det som fremkommer av samtlige av disse Baldwin-inspirerte verkene er den endeløse inspirasjonen og betydningen Baldwin har hatt for flere påfølgende generasjoner av svarte amerikanere, som ser en skuffende menge likheter mellom samfunnet Baldwin beskrev frem til sin død i 1987 og samfunnet i dag. Baldwins sakprosa er og vil trolig alltid være en ærlig, sterk og – dessverre – tidsaktuell observasjon av rasesituasjonen i USA. Likevel er det ett moment som virker å være noe tilsidesatt i Baldwin-oppstandelsen de siste årene – nemlig Baldwins fiksjon, og denne forglemmelsen vil jeg derfor se nærmere på i denne artikkelen. Baldwins fiksjon har nemlig en unik evne til å beskrive, forstå og formidle ikke bare den svarte mannens opplevelse, men også særlig fascinerende den hvite manns erfaring. Å trekke frem Baldwins betydning som en hovedsakelig svart forfatter – eventuelt en svart og/eller homofil forfatter – er unektelig viktig, men også udiskutabelt begrensende.

Å gå forbi kategoriene

Baldwins aktualitet og betydning også i dag kommer like mye til syne gjennom hans fiksjon, som makter å gå forbi disse identitetskategoriene alle – inklusivt Baldwins forleggere – ønsket å putte ham i. Det kanskje beste eksempelet på denne begrensningen oppdaget jeg gjennom å møte meg selv i døren. I mine tidlige dager på Blindern leste jeg Baldwins Giovanni’s Room i emnet «Homotextuality». Ung og naiv hadde jeg bare lest romanen uten å lese om forfatteren på forhånd, og da jeg senere innså at Baldwin var svart, ble jeg overrasket – og så overrasket over min overraskelse. Hvorfor hadde jeg automatisk gått ut i fra at forfatteren var hvit? Var det fordi romanen kun inneholdt hvite karakterer, og det råder en stereotypi at svarte forfattere alltid skriver svarte karakterer? Dette øyeblikket ble for meg en åpenbaring, og jeg satt enormt stor pris på min egen naivitet og den prøven jeg ble utsatt for av å lese Giovanni’s Room.

Det hører dog med til romanens historie at den brakte med seg ikke bare én kontrovers, men to. Baldwins forleggere nektet å utgi en roman som omhandlet homofili, og ønsket at Baldwin skulle endre hovedkarakteren Davids kjærlighetsinteresse, Giovanni, og skrive ham om til en kvinne. Heldigvis nektet Baldwin, og fant noen andre som publiserte manuset som det var. Samtidig var det regelrett uhørt at han ikke skulle oppfylle sin rolle som «den nye svarte stemmen» etter den suksessfulle debuten Go Tell It on the Mountain. Det viser at Baldwin allerede som ung og fremadstormende forfatter nektet å la seg begrense; han kunne lett ha inntatt den ventende rollen, men han ville ikke bli bundet til å være kun en svart forfatter. Baldwins talent var universelt.

Kampen mot virkelighetens bur

Få steder kommer denne universaliteten mer til syne enn i hans roman Another Country (1963). Mer enn noe annet viser han her hvordan hans brede persongalleri kjennetegnes av ett fellestrekk: streben. Streben etter å passe inn, å «finne seg selv», å ha mot til å være den man er og ikke minst å ha mot til å finne og leve med ekte og moden kjærlighet. Boka viser hvordan samtlige av karakterene, alle påvirket av deres felles venn Rufus’ selvmord, vikles inn i en kaotisk kjærlighetsfloke. Her blir de tvunget til å konfrontere både sine indre demoner og de ytre strukturelle hindringene som former livene deres, enten de vil det eller ikke. Særlig Baldwins innlevelse i karakterene Vivaldo og Eric – begge hvite menn, begge enten homofile eller bifile – viser Baldwins grunnleggende forståelse av menneskelige kvaler, med en overraskende empatisk fremstilling av den hvite mannens streben med den giftige maskuliniteten som rådet (og fortsatt råder).

Særlig de to begrepene «cage of reality» og «preservation of innocence», fremsatt i Baldwins sakprosa, kan brukes til å vise hvor godt han forsto menneskets universelle streben, og videre hvordan den har vært taklet særlig av hvite menn. Begrepet «cage of reality» – virkelighetens bur – ble brukt i essayet «Everybody’s Protest Novel», og lyder: «We take our shape, it is true, within and against that cage of reality bequeathed us at our birth; and yet it is precisely through our dependence on this reality that we are most endlessly betrayed». Slik jeg leser sitatet, og finner det synlig i hans fiksjon, mener Baldwin at vi er uten sjanse til å slippe unna virkelighetens bur. Vi er født inn i en virkelighet som er skapt før oss og som vil fortsette etter oss. Men det vi kan gjøre er å bli denne virkeligheten bevisst, og det er nettopp her Baldwin stiller oss til veggs.

Ivareta en falsk uskyld

Ingen kan klandres for å bli født inn i et system som, slik vi ser eksemplifisert i Baldwins bøker, setter den hvite heterofile mann over svarte, kvinner, og homofile. Den hvite heterofile mann gjør ikke noe galt i å inneha denne rollen i seg selv. Men det neste begrepet som Baldwin trekker frem – «preservation of innocence», fra essayet med samme tittel – fremhever den forsettlige opprettholdelsen av en falsk uskyld som er den eneste måten den hvite mann kan klare å leve sitt liv komfortabelt i virkelighetens bur. For på et gitt tidspunkt modnes man, og i denne prosessen kan man ikke unngå å få øynene opp for den situasjonen man befinner seg i – og hvilken urettferdig maktposisjon man befinner seg i som hvit mann. Det er greit å være uskyldig opp til det punktet hvor virkeligheten inntreffer, men å kunstig forfekte denne uskylden er det største sviket og det mest umoralske man kan gjøre som menneske. Det kan sammenlignes med det å si at man er «fargeblind» og ikke ser hudfarger: karakterene som har denne holdningen blir ikke pent portrettert av Baldwin.

Der er altså viktig å trekke frem nøyaktig hvor bred og universell Baldwins fiksjon er, også for disse nye generasjonene som blir gjort kjent med ham i dag. Det vil være et stort tap om han nok en gang blir forsøkt puttet inn i en boks, kun basert på hans samfunnskritiske sakprosa. Baldwin kjente til – kanskje bedre enn de fleste – den makten fiksjonen har, og den mer nyanserte og indirekte livsforståelsen som kommer til syne gjennom den bør ikke overses. Gjennom fiksjonen har man en innfallsvinkel som kan være lettere å fordøye for individer som kan kjenne seg igjen i tematikken med å forfekte en stadig mer kunstig uskyld. Likevel holder Baldwin seg for god til å vifte en moralsk pekefinger: få forfattere var mer forståelsesfull for den allment vanskelige menneskelige tilværelsen enn han.

Faktaboks: James Baldwin

Amerikansk forfatter (1924-1987).
Særlig kjent for essaysamlingene The Fire Next Time (1962) og Notes of a Native Son (1955), om å være svart i USA.
Romanen Giovanni’s Room (1956) skapte kontroverser både ved å omhandle homofili samt å kun inneholde hvite karakterer.
Forlot USA i 1948, levde størsteparten av livet sitt i Sør-Frankrike og Istanbul; kjent for å ha sagt at han ikke følte seg amerikansk før han forlot USA.