Forskningens rykte under angrep

Tekst: Julie Nitsche Kvalvik | Foto: Pixabay

Det er ikke bare folk flest som ikke tror på forskerne i Norge. Det gjelder mange politikere også. I FrPs forrige Stortingsgruppe var det om lag en fjerdedel som ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer². FrP-nestor Carl I. Hagen uttalte dette til Dagbladet i fjor om Universitetet i Oslos senter for klimaforskning, CICERO: «Jeg anerkjenner dem ikke som eksperter. De er kjøpt og betalt. De får sin lønn fra staten og det er derfor de overdriver»³. Har det norske folk kritisk dårlig tillit til forskerne og deres arbeid?

Gjør det noe, da?

Er det egentlig et problem at mange er enige med Hagen blant Norges befolkning? Det kan det være flere grunner til. For det første hender det jo at forskerne advarer mot ting som potensielt sett kan være farlige, som når FNs klimapanel advarer mot menneskeskapte klimaendringer⁴. En konsekvens av at brede lag i befolkningen ikke tror på forskning innenfor klimafeltet kan være at de stemmer på partier som er enige med dem i det og ikke adresserer denne problemstillingen i politikken sin. Dette kan åpenbart få katastrofale konsekvenser hvis det viser seg at det overveldende flertallet blant klimaforskerne har rett.

Et annet eksempel som kanskje er nærmere den enkelte borger, er når norske helsemyndigheter anbefaler at gravide ikke røyker. Dette er basert på mye forskning som blant annet viser at røyking i svangerskapet fører til høyere risiko for dødfødsel, lav fødselsvekt⁵ og senere luftveisplager⁶, for å nevne noe. Allikevel viser Medisinsk Fødselsregister at over 2500 norske kvinner røkte i begynnelsen av svangerskapet i fjor og at nesten 1500 av dem fortsatte å røyke hele svangerskapet⁷. Spørsmålet er hvorfor disse gravide kvinnene fortsetter å røyke selv om de vet det er farlig. Er de ikke klar over hvor skadelig det er? Denne muligheten er kun til stede hvis den gravide enten ikke går til svangerskapskontroller eller at vedkommende som utfører dem ikke gjør jobben sin skikkelig, da de nasjonale retningslinjene for svangerskaps-omsorgen er svært tydelig på at røyking skal være et tema allerede på første kontroll⁸. Eller evner hun ikke å komme seg over avhengigheten og faktisk slutte? En siste mulighet er at den gravide ikke tror på hvor skadelig det er, selv om det er godt dokumentert. Her kommer manglende tillit til forskerne og legestanden inn i bildet. Er det virkelig slik at en del gravide ikke tror på de alvorlige konsekvensene for barna deres røyking under svangerskapet kan ha?

En annen åpenbar årsak til at det er skremmende å tenke på at deler av befolkningen ikke tror på den frie forskningen, er at vi faktisk bruker mange, mange penger fra statskassa, nærmere bestemt åtte milliarder i neste budsjettår⁹. Det er synd om så mye av felleskapets ressurser brukes på noe folk ikke synes er nyttig. Nå er jo selvfølgelig statsbudsjettet stort med mange poster, men dette er ikke en ubetydelig sum i den sammenheng.

Lønn – nei, det trenger vi ikke

Videre er det interessant at for eksempel Carl I. Hagen synes at det er problematisk at forskningen blir finansiert av staten, som det ble nevnt i innledningen. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at noen av de smarteste hodene blant oss vier karrieren til forskning hvis ikke de både får lønn og ressurser til å utføre forskningen ordentlig. Derfor innebærer all forskningsaktivitet også rapportering så institusjonene som finansierer den i store trekk vet hva pengene går til.

Hvis vi skal gå bort fra den nåværende modellen med at forskningen i stor grad er finansiert av staten gjennom blant annet Forskningsrådet, men allikevel ønsker å ha god forskning i Norge, innebærer det at andre aktører finansierer. At EU finansierer forskningen er sammenliknbart med at staten gjør det. Å ha en svært stor grad av industriforskning, kan derimot være problematisk. Et eksempel på industrifinansiert forskning som har fått store negative konsekvenser er den amerikanske sukkerindustrien som betalte forskere for å dysse ned sammenhengen mellom et stort sukkerinntak og hjertesykdommer¹⁰. Et samfunn hvor det utelukkende er industrien som forsker, vil åpenbart føre til et ensidig fokus på innovasjon og kunnskap som kan omsettes i penger på kort sikt. Viktig forskning på de store spørsmålene, for eksempel det de gjør i CERN når de ser på hvilke partikler som faktisk finnes, vil derimot tilsidesettes. Så ekstreme synspunkter er det forhåpentligvis få som har, men konsekvensen av en veldig stor grad av industriforskning understreker hvorfor den offentlig finansierte forskningen er viktig. Det er riktig, og nødvendig, at mye av forskningen i Norge betales av staten.

Vi kan etterprøves – men jukserne ødelegger

I dagens akademia har vi flere måter å kvalitetssjekke og etterprøve arbeidet vårt i tillegg til å benytte oss av vitenskapelige metoder når vi arbeider. De viktigste er at alle publiserte artikler gjennomgår fagfellevurdering, samt at alle seriøse tidsskrifter bruker automatisk plagiatsjekk.

Allikevel hender det at forskere blir tatt i juks, og det kan jo være en årsak til forskernes dårlige rykte og dermed lave tillit hos befolkningen. Det mest kjente eksempelet på forskningsjuks i Norge er om tannlegen Jon Sudbø som fabrikkerte store mengder pasientdata da han forsket på kreft i munnhulen. Han fikk publisert dataene sine i The Lancet, men noen av medforfatterne og de som drev databasene han hentet data fra begynte å reagere på hans bruk av nevnte pasientdatabaser¹¹. Som følge av den første avsløringen ble alle artiklene hans gjennomgått av en uavhengig kommisjon. Resultatet av dette ble at 13 av artiklene hans ble trukket tilbake, Universitetet i Oslo trakk tilbake doktorgraden hans og han mistet lisensen til å jobbe som tannlege. Saken var så stor da den sprakk i 2006 at Norge var i kontakt med nesten 100 ambassader for å forsikre at vi tok skikkelig tak i saken. Med saker som dette som får enorme medieoppslag, er det ikke rart at tilliten til forskningen kan være dårlig hos den øvrige befolkningen.

Forskerens status historisk – helt eller fiende?

Det er ikke bare på grunn av forskningsjuks at det har vært en skepsis til forskerne hos befolkningen, spesielt for et par tiår siden. På 1960- og 1970-tallet ble det et økt fokus på de potensielle negative konsekvensene av forskning i den offentlige diskursen, både internasjonalt og i Norge. Før dette hadde synet på vitenskapen vært nesten udelt positivt, på tross av at forskerne ved Los Alamos med Oppenheimer i spissen stod bak utviklingen av for eksempel atomvåpnene brukt under andre verdenskrig¹². Etter hvert ble de negative og ofte utilsiktede sidene av den store teknologiske utviklingen i forrige århundre mer synlige. For det første var det et økende fokus på kjemikalieutslipp i naturen, hvor Rachel Carson med «Silent Spring» i 1962 var blant de første til å sette dagsorden¹³. Carson var spesielt bekymret for de negative effektene blant annet plantevernmidler kunne ha på dyrelivet. Med Vietnamkrigen på 1970-tallet kom også den aktive bruken av kjemiske våpen, og etter Tsjernobylulykken i 1986 fikk verden bevis på at selv uskyldig bruk av kjernekraft kan være farlig. Selv om det ofte har vært industrien som har vært skyldig i de store utslippene, så er det oftest forskere som utvikler teknologien. Et eksempel på en aktuell miljøvernproblemstilling i dag som vi ikke har full oversikt over alvorligheten av er utslipp av nanosølvpartikler¹⁴. Her har forskningen funnet ut at de har antibakterielle egenskaper, men industrien putter dem blant annet i vaskemaskiner, gymsokker og håndklær.  Som med mye annen teknologisk utvikling er det forskerne som står bak denne også, og det er forståelig, og kanskje også litt sunt, at folk er litt skeptisk til om forskning og forskere er grunnleggende gode.

Tillitsbygging – snakke sammen

En ting forskere kan gjøre for å folk flest mindre skeptiske til forskning, er å snakke om arbeidet sitt til folk flest. Noen av de viktigste hensiktene med forskningsformidling er  å opplyse samfunnsdebatten, gi forskningen legitimitet med tanke på hvor ressurskrevende den er og også å rekruttere nye studenter og forskere¹⁵. I en artikkel fra i høst av Audun Farbrot, en av de få forskningsformidlingsguruene i Norge, hevder han at forskere ikke evner å skrive til og snakke med folk utenfor sitt eget fagfelt og at tilliten til dem derfor synker¹⁶. Det er kanskje ikke så rart at folk ikke har tillit til noen de ikke veit eller forstår hva holder på med. Ut i fra dette følger det også at forskerne må bruke tid på formidling til offentligheten hvis de skal opprettholde tillit og troverdighet hos befolkningen. En del forskere hevder også at de ikke har tid til formidling, selv om det strengt tatt er en del av arbeidsoppgavene deres som universitetsansatt.

En bevegelse som satt forskerne, spesielt klimaforskerne, på dagsorden i fjor er March for Science som fant sted på Earth Day, 22. april. Marsjen hadde over en million deltagere globalt, også i Norge, og kom primært som en motreaksjon på Trump-administrasjonens forskningspolitikk, spesielt i klimaspørsmål. Administrasjonen har ønsket å fryse allerede innvilgede midler til forskning på menneskeskapte klimaendringer, trekke USA fra Parisavtalen og generelt kuttet forskningsstøtte. En del amerikanske forskere har også fått munnkurv mot å snakke om det de forsker på til media. Aksjonen var et godt eksempel på at om situasjonen blir prekær nok, så tar forskerne til motmæle og klarer å mobilisere godt. Spørsmålet er hvor mye den jevne borger egentlig fikk med seg av denne aksjonen for fri, uavhengig forskning. Uansett er det bedre at forskerne sier ifra enn at de stilltiende samtykker til horribel forskningspolitikk uavhengig av farge på regjeringen. Når tilstandene er så ille som de er i USA nå, har den jevne forsker rett og slett ikke råd til å stå på sidelinjen og se på. Dessverre finnes slike syn på klimaforskning også i Norge. Vi forskere må stå sammen.

Kilder:

1. Klette, E.T. and T.S. Elnan. Ny undersøkelse: Nesten halvparten av nordmenn stoler ikke på forskning. 2017  21/12-17; Available from: https://www.aftenposten.no/kultur/i/zaJaq/Ny-undersokelse-Nesten-halvparten-av-nordmenn-stoler-ikke-pa-forskning.
2. Stavrum, G. Syv Frp-ere på Stortinget tror ikke på menneskeskapte klimaendringer. 2016  20/12-17; Available from: https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/syv-frp-ere-pa-stortinget-tror-ikke-pa-menneskeskapte-klimaendringer/3423294007.html.
3. Bergsaker, T. and A.A. Kristiansen. Carl I. Hagen om Norges fremste klimaeksperter: – Jeg anerkjenner dem ikke som eksperter. De er kjøpt og betalt. 2017  cited 20/12-17; Available from: https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-anerkjenner-dem-ikke-som-eksperter-de-er-kjopt-og-betalt/66557133.
4. Field, C.B., et al., IPCC, 2014: Summary for policymakers, in Climate Change 2014: Impacts,Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. 2014.
5. Butler, N.R., H. Goldstein, and E.M. Ross, Cigarette Smoking in Pregnancy: Its Influence on Birth Weight and Perinatal Mortality. British Medical Journal, 1972. 2(5806): p. 127-130.
6. Gilliland, F.D., Y.F. Li, and J.M. Peters, Effects of Maternal Smoking during Pregnancy and Environmental Tobacco Smoke on Asthma and Wheezing in Children. 2001. 163(2): p. 429-436.
7. Folkehelseinstituttet. Medisinsk fødselsregister.  cited 2017 08/11; Available from: http://statistikkbank.fhi.no/mfr/.
8. Helsedirektoratet, Retningslinjer for svangerskapsomsorgen. 2005.
9. Prop. 1 S, (2017 –2018), Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak), D.K. Kunnskapsdepartementet, Editor. 2017.
10. Kearns, C.E., L.A. Schmidt, and S.A. Glantz, Sugar industry and coronary heart disease research: A historical analysis of internal industry documents. JAMA Internal Medicine, 2016. 176(11): p. 1680-1685.
11. Sudbø, J., et al., RETRACTED: Non-steroidal anti-inflammatory drugs and the risk of oral cancer: a nested case-control study. The Lancet. 366(9494): p. 1359-1366.
12. Rossenfeld, C. The Manhattan Project: Making the Atomic Bomb. 2015  21/12-17; Available from: http://www.atomicarchive.com/History/mp/p4s27.shtml.
13. Lear, L.J., Rachel Carson’s “Silent Spring”. Environmental History Review, 1993. 17(2): p. 23-48.
14. Farmen, E., et al., Acute and sub-lethal effects in juvenile Atlantic salmon exposed to low µg/L concentrations of Ag nanoparticles. Aquatic Toxicology, 2012. 108(Supplement C): p. 78-84.
15. Farbrot, A. Forskningsformidling -til hvem og hvorfor? 2010  cited 2017 1/12; Available from: https://www.magma.no/forskningsformidling-til-hvem-og-hvorfor.
16. Farbrot, A. Tre grep for økt tillit til forskning. 2017  cited 2017 1/12; Available from: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/tre-grep-for-%C3%B8kt-tillit-til-forskning-1.1045960.

Julie Nitsche Kvalvik er tidligere naturvitenskapsredaktør i Argument og jobber nå som stipendiat ved Senter for Materialvitenskap og nanoteknologi ved Universitetet i Oslo.