Tekst: Abdirahman Hassan | Bilde: Petras Gagilas
Lenge har jeg tenkt på hvor tause vi menn er i #Metoo-kampanjen. Itedenfor å stå på barrikadene og heie frem historiene som kommer fra kvinner og enkelte menn, har vi stort sett vært tause. Hva skyldes dette?
Bagatalliserer kampanjen
En hovedgrunn er de mange menneskene som bagatelliserer denne viktige kampanjen. De sier seg skeptiske til kampanjen, og det å synliggjøre mener de ikke er den «riktige veien» å gå. Hva foregår i hodet på disse individene? Når fokuset ditt er mer på fremgangsmåten ofre av seksuell trakassering benytter seg av, framfor trakassering i seg selv, så bør alarmen gå av. Ikke bare er det flaut å se disse undergrave en utrolig viktig kampanje om et stort samfunnsprolem, men det er også umyndiggjørende overfor ofrene som har kjent trakassering og overgrep på kroppen.
Når kvinner tar bladet fra munnen og taler høyt om vonde opplevelser, er det synd de blir møtt på den måten som forfatter og poet Najwa Zebian ble. Hun skriver følgende på Twitter. «#Metoo. Og jeg fikk skylden for det. Jeg ble bedt om å ikke snakke om det. Jeg ble fortalt at det ikke var så ille. Jeg ble bedt å komme meg over det.». Det er synd og skam at enkelte mennesker møter ofre for seksuell trakassering med mistenkeliggjøring, latterliggjøring, tvil og skyld. Slike mennesker er en del av problemet, de er en del av en kultur som liker å dysse ned problemer fremfor å ta dem på alvor.
Bevisst på privilegier
Som en 20 år gammel mann er jeg bevisst på privilegiene jeg har som en mann. Jeg har aldri opplevd seksuell trakassering eller uønsket oppmerksomhet; aldri blitt tafset på eller blitt befølt. Men jeg vil gjerne innrømme noe. Seksuell trakassering har vært et problem som jeg ikke har visst noe særlig mye om. Jeg innså først omfanget av fenomenet da den ene venninnen etter den andre delte #metoo-hashtag på Facebook. I tillegg kommer alle ofrene for seksuell trakassering og overgrep som ikke tør å stå frem.
Å lese de mange vonde historiene gjør noe med deg som person. Tenk på dem som opplever det? På dem dette er hverdagen til? Jeg føler jeg må gjøre noe, for dette er galt. Det er ikke sånn det burde være.
Ta ansvar
Vi som aldri har opplevd seksuell trakassering må ta et ansvar. Vi må tale der andre er tause, tørre å si fra når bestekompisen kommer med sleivete kommentarer, når han gir en oppmerksomhet som tydelig er uønsket. Nei, du skal verken føle skyld eller skam for det andre menn gjør, men man kan likevel ta et tak, bidra der man kan.
Å være taus i møte med urett er som å legitimere uretten, du stiller deg bak gjerningsperson framfor offeret: du lar det skje. Ikke vær den som setter «brocode» høyere enn tryggheten og respekten for individet. Vær den som sier ifra om at sånt ikke er greit.
Abdirahman Hassan er redaksjonsleder i Argument og journalist i Universitas. Han jobber deltid som inkluderingssekretær i miljøvernorganisasjonen Natur og Ungdom, og er selverklært feminist og antirasist. Til høsten skal han begynne på studier i journalistikk ved Oslomet.
