Kunst-Oslo i «The Antropocene»

Tekst: Lena Trydal | Foto: Kunstsnø i Oslomarka, Adrian Bugge. Bilde fra BOA – Billdekunsterene i Oslo og Akershus.

Det var sommeren 2018 da skogene sto i flammer, jordbruket erklærte krise og de fleste våknet i en dam av svette at selv klimafornekteren måtte innrømme: noe skjer med klimaet vårt! Jeg lærte nylig at denne epoken har fått navnet Antropocen, en epoke der menneskene endrer det globale klimaet i så stor grad at vi har blitt en geologisk kraft.

Kunsten i Antropocen
Under flyktningkrisen i 2015 skrev jeg mitt første fortvilte dagbokinnlegg om min egen posisjon som kunststudent i en verden som tilsynelatende gikk i sønder. Hvilken rolle spiller kunsten i den nye tidsalderen Antropocen? Jeg tror at kunsten faktisk har en unik rolle i en verden som endrer seg. Så lenge det finnes mennesker finnes det behov for å uttrykke seg og å reflektere over vår tilstand. Kunsten i seg selv kan ikke endre verden, men den kan utfordre hvordan vi mennesker oppfatter den. Å kunne  visuelt fremstille en klimakrise som er vanskelig å begripe gjennom statistikker, er kunstens gave. I denne bokstavelig talt brennende hete tiden for temaet Antropocen, har jeg tatt for meg fire utstillinger i Oslo i den hensikt å undersøke ulike måter å arbeide kunstnerisk med klimautfordringene.

Den fjerne katastrofen
Jeg startet undersøkelsen ved LNM – Landsforening for norske malere, med utstilling «Drivved og spøkelsesjegerne» av kunstner Apichaya Wanthiangs. Wanthiang har selv skrevet en tekst i utstillingens brosjyre om hennes fortvilelse over å være en maktesløs tilskuer av naturkatastrofer. Med bruk av bildemateriale fra flom-områder og innbilningskraft fyller kunsteren utstillingsrommet med verk som er både vakre og fortvilende. Det er ikke til å unngå å se det vakre i Wanthiangs bilder, og jeg lurer på hvorfor hun har gjort nettopp de tragiske naturkatastrofene så vakre. Jeg må likevel passe meg for å kreve at kunstneren skal være aktivist gjennom sine verk. Dessuten, er tårer og rystelse den eneste måten å forholde seg til en fjern katastrofe? I Wanthiangs bilder er naturens makt overlegen , og jeg som betrakter får beundre den, ikke uviten om at den kan utslette meg og verden jeg lever i.

Spor i Oslomarka
Adrian Bugges fotoutstilling ved B.O.A – Billedkunstnerne i Oslo og Akershus – tar sin egen tittel bokstavelig. «Inngrep» vektlegger klimaendringenes innvirkning på naturen i Norge. Der Wanthiang innbiller seg en flom langt unna, viser Bugges fotografier spor av en voksende krise i mer gjenkjennelige omgivelser. I boken How To See The World, skriver Nicholas Mirzoeff at hvis man er født etter 1985 har man aldri levd i en pre-climate-change-world. Dette forklarer kanskje hvorfor de mennesklige inngrepene som vises i Bugges fotografier ikke oppleves sjokkerende for meg. Men kanskje ville de vakt oppsikt hos en forhistorisk person? Uansett hvor Bugges bilder plasserer seg på sjokk-skalaen, viser de at det ikke lenger snakk om en fjern karastrofe. Det skjer her og nå, kun noen kilometer unna, i Oslomarka.

Utstillingen «Visning» på Nasjonalmuseet for Arkitektur viser hvordan dagens boligmarked i Oslo styres av boligutbyggernes jag etter profitt og ikke menneskes eller naturens behov. Arkitektur er kanskje det kunstneriske utrykket som setter størst spor i naturen, og som påvikrer våre daglige liv. Utstillingen «Visning» tilbyr en svært interessant vinkling på boligmarkedet relasjon til penger og makt i Oslo, og hvordan det har direkte innflytelse på befolkningens livskvalitet. Våre boforhold og naturens vern er dypt forankret i politikk. Fjerning av reguleringer gjør at sollys blir et gode for de mest ressurssterke på boligmarkedet, mens de lengre nede på den økonomiske rangstigen må bo smått og med dårlige lysforhold. «Visning» vekker et brennende engasjement i meg, en fortvilelse over klimakrisens overveldende dimensjon, og hvodan mitt engasjement føles så ubetydelig i det store bilde. Kanskje beveger den meg så mye fordi den på et vis er personlig for alle som har et sted å bo i Oslo og har en stemme i politiske valg. Mitt lands politiske situasjon, som jeg er med på å velge, former meg og mitt liv.

Humor i alvoret
Utstillingen på Tegneforbundet tematiserer ikke eksplisitt antropocen, men er en samling av politiske, satiriske A4-tegninger fra Tegneklubbens arkiv. I utstillingen finner jeg blant annet et utvalg tegninger som tar for seg klimautfordringene. Jeg merker meg spesielt tegningen «Oslo 2055», som viser Lambda – det nye Munchmuseet – under vann. I 2055 har kanskje begge polene smeltet og vannet steget med en kilometer, eller kanskje Bjørvika har sunket ned i fjorden, slik flere norske medier har skrevet at det jo gjør. Er dette konsekvensen av å prioritere kvantitet og profitt, over kvalitet? Er det en massesatsning som har gått til grunne? Vil de institusjonelle visjonene til dagens politikere vise seg å være en fiasko for miljøet?

«Oslo 2055» har også fellestrekk med Apichaya Wanthiangs bilder: Oversvømmelse av byggverk. Der Bugges fotografier viser menneslige inngrep i naturen, viser Wanthiangs bilder og tegningen Oslo 2055 naturen som nå griper tilbake! Naturen kan utslette sivilisasjoner. Den bryr seg ikke om økonomiske hierarkier, og heller ikke om bygget huser det verdenskjente maleriet Skrik. Men midt opp i disse dystopiske tankene, finnes det noe komisk over en druknende Lambda. Det herlige med Oslo 2055, og flere andre tegninger i Tegneklubbens utstilling er at jeg både ler og tar dem på alvor.

Kunstens gave
De fire utstillingene viser fire ulike måter kunst-Oslo har tilnærmet seg antropocene høsten 2018. Der Tegneklubben og Wanthiang bruker fantasien i sine utrykk, viser Bugge og Nasjonalmuseet helt konkret hvordan det står til her og nå. Hver utstilling tilbyr en unik vinkling på menneskets inngrep i naturen gjennom skjønnhet, humor, eller knusende tall og dokumentasjon av en verden i en ny geologisk tidsalder. De har til felles at de forer mitt engasjement, de får meg til å reflektere over en verden i endring og av hva antropocen egentlig innebærer. Og dét er kunstens gave: kunsten kan påvirke miljøet ved å stimulere til større bevissthet og forståelse. Kunsten konfronterer oss og forer vårt engasjement og våre refleksjoner på ulike vis.

Lena Trydal går estetiske studier ved UiO.