Tekst: Henning Næss | Bilde: snl.no/nilskjær
Ja, hva ligger i navnet Nils Kjær? Det akk så alminnelige fornavnet, kontrastert av det nokså mye mindre vanlige etternavnet. Og det er nettopp det alminnelige som preger dette essayet. Temaets alminnelighet kommenteres sågar av forfatteren selv. Hadde han ikke noe viktigere å skrive om? Som for eksempel den kommende finanskrisen? Men se om essayet er så alminnelig likevel.
Kjærlighet til språkets valører
Ordene er innimellom like sjeldne som en sunken skatt, noen ord er til og med så sjeldne at jeg ikke finner dem i en fremmedordbok. Kontrasten mellom temaet og det sjeldne ordvalget, som, antar jeg, må ha vært sjeldent allerede den gang det ble skrevet, vitner om en menneske som vet å sette verdier opp mot hverandre, men fremfor alt om en person som vet å vise kjærlighet til språkets valører. Derav etternavnet. Essayet vitner også om en svunnen tid, da sigaretten ble forbrukt som nytelsesmiddel, og ikke fortolket som kreft og pestfremkallende. Forfatteren bor slik til i det geografiske landskapet fremgår det av essayet, at nye sigaretter umiddelbart ikke lar seg anskaffe. Han er som en røkende Robinson på sin ø, og nå er den aller siste sigaretten iferd med å brenne ut. Blir han desperat? Tilsynelatende ikke. Det synes å hvile en stoisk, tilbake- trukken ro over dikterens bevissthet. Han vet denne sigaretten er den aller, aller siste. Han vet at nikotinsuget meget snart vil komme til å innfinne seg. »Den er det siste av sitt dynasti», står det. Den kan ikke erstattes.
Verdien av å leve i øyeblikket
Forfatterens sinnelag er åpenbart ikke av de nevrotiske. Han synes å kunne hvile i sin bevissthet. Hans mangel på nye nytelsesmidler uten nikotinen, avføder isteden en mild, filosofisk stemning.
Han synes å skrive om verdien av å leve i øyeblikket. Han er i den milde sigarettrøykingens modus, der man assosierer lett og flyktig. Fremmedordene fremtrer i samme modus, som naturlige og lette tobakksskyer som farer forbi: «Liebhabere». «Kalebas». «Pilque».Hadde jeg sittet i samme rom som den gamle livsnyteren, ville jeg ikke fått meg til å spørre om betydningen av disse fremmedordene, men latt dem stige i rommet, trukket inn duften av dem som en passiv røyker som egentlig skulle ønske han røykte selv, og som i hemmelighet misunner den lykkelige sigarettrøykende forfatteren hans evne til å stille sine livsnyterske evne så lite skammelig til skue. Jeg ville latt dem stige og sirkle rundt mitt hode, smakt på dem, trukket dem inn i kroppen, konsonanter og vokaler, de frem- mede valørene i ordvalg og musikalitet. Plutselig fremtrer noen merkelig dagligdagse ord, men som i måten de er satt sammen på, skaper en underlig kontrasterende stemning.
En forgangen tid
«Sigarettkrise.» Hva ville man ha forbundet med et slikt ord i dag, hvis det fremtrådte med fete typer på forsiden av en av våre dags- aviser? Det er ikke godt å si. Kanskje hadde folk begynt å røyke på cafeer igjen, i ren protest? Og jeg tenker med gru på hva den gamle dikter ville ha sagt, dersom jeg fortalte ham om røykeloven. Jeg vet det ikke, men jeg tror et slikt ord ville vært selve innbegrepet av alt hva denne forfatteren ville hatet. Byråkratiet. Helsemaset. For er det ikke egentlig et politisk essay jeg nettopp har lest? «Vant til søvn, resignasjoner og Abrahamsen», står det. Jeg slår opp i et leksikon, og finner ut at Abrahamsen var norsk justisminister fra 1913-1916, handelsminister fra 1908-1910, og sosialminister fra 1916-1919. Det nokså trauste navnet Abrahamsen, bøyes altså som et adjektiv, og stilles som trett soldat i samme rekke som adjektivene «søvn», og «resignasjoner». Ikke vet jeg, men det forekommer meg at det ikke er så udelt positivt for den gamle handels- og justisminister å få sitt navn bøyd på denne måten. Noe forteller meg at denne forfatteren ikke nettopp var så særlig begeistret for det det norske byråkratiske sinnelaget. Noen har visst endog kalt ham fascist. Og det må man vel være, når man ikke heiser flagget av begeistring, straks man hører ordet «Handelsministerium.» Men derfor hviler det også en stemning, en eim, av noe forgangent, av noe tapt, av hele dette krummelurepregede essayet, dets letthet er for lett, dets arroganse for tyngende.
Det står ikke til liv lenger, Nils Kjær
En politisk pamflett
Nå lukker jeg boken bestående av dine utvalgte essays, Nils Kjær, og tar den nok ikke frem igjen på noen år. Men så, kanskje en dag, faller sidene opp igjen, ganske tilfeldig, på essayet Den siste siga- rett, og igjen begynner jeg kanskje å trekke inn duften av gamle dager, av et mildt, aristokratisk sinnelag, som hatet alt byråkra- tisk snikksnakk! Men som dessverre, dessverre, ikke hadde sans for de viktigere ting i livet, som for eksempel den kommende finanskrisen. Akk, Nils Kjær, ditt mildt henrivende essay er i virkeligheten en politisk pamflett, forkledd i den italienske renessansekunstnerens klær, din letthet er forkledd, men ingen er i stand til å oppdage alvoret som ligger under; forkledningen er for god, og nesten umulig å gjennomskue, din letthet blir kun forstått som lett, av en generasjon som tror at tyngde, det er noe som kan veies i kilo, og at vektig litteratur, det er å lese noe som et så overlesset med fakta, at det ligner å måtte dytte et lokomotiv helt alene. Snart er du bare en liten flekk igjen på en side i en støvete litteraturhistorie. Men meg gledet du et øyeblikk, Nils Kjær. Hvis eleganse igjen kommer på moten, skal jeg legge inn et godt ord for deg i din himmel, der du sikkert sluntrer sammen med Dante og Shakespeare, med en sigarett vippende mellom dine lærde lepper. Ditt essay er jo blott til lyst! Og det som er blott til lyst, men som allikevel – i sin innerste grunn – skjult under lag på lag av mening – allikevel gjennomskinnes av det stille alvorets lysende protest, det tolererer vi ikke her i landet.
Nå tenner jeg en sigarett – min siste – for deg, gamle rev.
Henning Næss | født 1969. Poet og skjønnlitterær forfatter. Utgitt fire bøker. Litteraturkritiker i Ny Tid. Lærer i norsk for voksne innvandrere. Skriver i Argument «fordi det er det beste studentmagasinet på nett.»
