Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Foto: Bas van der Poel – Maestro Photography – www.maestro-photography.nl
Italia, Toscana. Høstsolen står opp over det grønne landskapet, og gir varme til kalde vinranker. Det er bare dager igjen før den første snøen skal komme, men inntil videre sprer solen sin morgenglød utover et fruktbart landskap. En gammel vingård – med vinmarker bredt utover en åsside – svarer varmen med taushet. I storhetstiden – for snart 100 år siden – var gården ment å hedre antikkens vingud, Bacchus. I dag står det nakne og døende frukttrær i borggården, og i herskapshusets kalde soverom er det ingen som våkner til morgenlyset. Bare øredøvende stillhet venter på solstrålene.
Tilfanget av bygninger i forfall er stort i Italia. Det vemodige og vakre ved dette har ført til fremveksten av en ny fototrend det seneste tiåret. Fotografer besøker forlatte herskapshus, togstasjoner, teatre og foreviger dem. Disse fraflyttede bygningene dokumenteres, og bildene deles i nettverk. På Facebook, Instagram og andre sosiale medier – men også i bokform. Bildene viser grandiose, men forfalne, rom. Ofte vakre spisestuer, brede marmortrapper og takmalerier som er merket av tiden og tyngdekraften. Vakre italienske fresker smuldret opp til ingenting, liggende som støv blant vintønnene de traff da det 300 år gamle taket kollapset. Fotografene mener at de ved å drive «urbex», en forkortelse for urban exploration, i disse husene, bevarer kulturarven for ettertiden.
Historie til besvær
Med sin historie har Italia fått et ansvar som både er en velsignelse og en plage. Det går knapt an planlegge et svømmebasseng, en barneskole eller et shoppingsenter uten å oppdage et romersk badehus eller flere lag av antikke villaer under bakken. Historien ligger bokstavelig talt rett under overflaten uansett hvor man stikker spaden i jorden. Et hvert byggeprosjekt kommer med en risiko: den som velger å ta et spadetak, må også ta ansvar for det denne finner. Byggearbeid stoppes ofte i flere år etter at man har oppdaget romernes nærvær – igjen. Den eldre historien går på bekostning av den noe nyere. Og med økonomiske endringer og utfordringer i Italia, er det ikke alle italieneres drøm å arve en herregård – det kan også bli en forbannelse de helst vil gi bort. For eksempel til en urbex-fotograf.
En annen plage er den relativt hyppige forekomsten av jordskjelv i Italia. Det aller første registrerte skjelvet rammet Pompeii 5. februar i år 62, og i skrivendestund har det så langt siste skjedd 6. oktober 2018, på Sicilia. For to år siden ble Marche-området i Italia rammet av et av de kraftigste jordskjelvene registrert i Italia i nyere tid: det målte 6,2 på Richters skala. 299 personer døde, og mer enn 400 ble såret. Tre år tidligere – i 2013 – ble Toscana, et av verdens mest berømte områder for vindyrking, rammet av et jordskjelv med 5,2 i styrke. Ruinene fra hvert skjelv har bare delvis blitt ryddet opp i: En bil knust av bygningsmateriale på størrelse med en kampestein står fortsatt i oppkjørselen foran en vingård, og vitner om dramaet som førte til at ingen bor der i dag.
Å bevare for ettertiden
Unesco definerer begrepet «kulturarv» som: flyttbar kulturell arv (malerier, statuer, penger ol.), ikke-flyttbare kulturell arv (monumenter, arkeologiske områder ol.), undervannskulturarv (skipsvrak, undervannsruiner og –byer), samt språk, kunstutøvelse og ritualer. Slik sett passer dermed de gamle, italienske vingårdene innunder de to første kategoriene, men mangler myndighetenes annerkjennelse som historisk uvurderlige bygg. Målet til urbex-fotografene er at bygningene – en gang utilgjengelige for allmennheten, de som ikke tilhørte nobilitetens kretser – skal gjøres til noe befolkningen kan forholde seg til. For hva er kulturarv, og hvorfor skal det bevares?
Urbex-fotografen Bas van der Poel, som driver Facebook-siden Maestro Photography, forteller om det han omtaler som hans «skjulte skatter», og hvordan interessen kom til ham:
– Jeg begynte med denne formen for fotografi for ti år siden. Jeg skulle gjøre en modelshoot i en gammel, forlatt fabrikk. I løpet av fotoshooten og i pausene, la jeg merke til at jeg var mer fascinert av bygningen enn modellen. Byggets linjer, skjønnheten i det forfalne, og rustfargen. Det var slik det startet.
For han er stedene skjulte skatter og et forsøk på å bevare disse for ettertiden.
– Med bildene mine forsøker jeg å vise frem den skjønnheten som finnes bak de for lengst glemte dørene. For meg er det viktigst å vise disse stedene på en måte som gir deg følelsen av å ha vært der selv. Å fange den følelsen i disse bildene er det vanskeligste. Disse stedene er skjulte skatter for meg. For meg er det en slags endelig hyllest til dem, før de forsvinner for alltid.
Allmennhetens herskapshus
Urbex-fotografering og –turisme har de siste årene blitt såpass populære aktiviteter at det finnes flere Youtube-videoer av folk som utforsker falleferdige vingårder, teatre og andre bygg. Ungdommer teller vinflasker som ligger stablet i herregårdenes speil- og engleprydede ganger, men tar ikke med seg noe hjem. For Urbex-fotograferingen kommer ikke uten retningslinjer: Det er for eksempel forbudt å avsløre hvor bygningene befinner seg geografisk. Og som et ledd i å ikke avsløre hvor gårdene befinner seg, gis de kallenavn. Palazzo Teresa e Luigia, Villa Margherita, Sbertoli Villa – alle sammen villaer eller vingårder – og kallenavn som mer eller mindre har erstattet byggenes opprinnelige navn. Til tross for det totale forfallet som har rammet flere av de en gang vakre villaene og palassene, er det i mange tilfeller fortsatt noen som passer på dem. Flere urbex-fotografer kan fortelle historier om da de måtte rømme på grunn av varselskudd fra lokale bønder. Dette til tross for en annen viktig regel for urbex-fotografering: Det er ikke lov til å ta med seg noe hjem, ingenting annet enn det en har fanget på kamera. Tyveri blir ansett å være like alvorlig som innbrudd i bebodde hus.
Bacchus’ siste vinter
Den greske legenden om vinguden Bacchus forteller om hans død og oppstandelse. Alltid den samme, og i syklus med årstidene. Våren betyr hans fødsel og vinteren betyr hans død. Som på en forlatt vingård: stråler fra den stigende høstsolen skinner gjennom et gapende hull i herskapshusets tak. Kraftig nedbør har gjort taket for tungt for sin egen vekt, og resultatet er en kollaps gjennom flere etasjer. Byggematerialer henger i klaser fra takmalerier der engler og antikkens guder fortsatt peker mot det som skulle vært kunstverkets sentrum, og i spisestuen gir gulvet sakte, men sikkert slipp på mursteiner fra konstruksjonen.
